Det har blitt et dogme at familie, barnehage og skole femininiseres. Kanskje er maskulinisering en større trussel.
Omsorgens langsomme og tidkrevende humanisme blir i våre dager skjøvet til side av høyt tempo og kompetansefokus. Virksomheter innenfor psykisk helsevern, barnehage og skole styres mer og mer utifra økonomiske premisser. Prestasjonsjag og metoder for å prestere enda mer har blitt styrende prinsipp for både individer og organisasjoner. Livserfaringer og egenhistorie er i dette perspektivet irrelevant. Det gjelder å være konkret, diagnostisere problemet, lage eksakte delmål, øve, øve, øve og evaluere. Blikket er festet stivt fremover, alle mål er positive, alt ansvar er lagt på den enkelte. Rigide skjema for å oppnå mestring og måloppnåelse har allerede blitt en stor del av barnas liv.
Det er forbøffende samsvar mellom fedrenes inntog i det nære livet og invasjonen av instrumentelle tenkemåter i barns hverdag. Et nytt koordinatsystem for å forstå og forklare barnet er etablert. Spebarnsforskningens brudd med biologien åpnet for fedrenes deltagelse i omsorgen ved å hevde at den gode kontakten er viktigere enn det gode brystet. Men, når dørene inn til omsorgens innerste rom først var åpnet, tok det ikke lang tid før mestring og ikke kontakt, ble nøkkelordet for barneoppdragelsen.
Selv barnepsykologen Magne Raundalen har feiret denne overgangen fra behovsbarnet tilkompetansebarnet. Den enkelte far har selvsagt ikke skylden for kompetansefokuset som i dag settes i sentrum av barnas liv. Men det kan virke som om fedrenes erobring av intimitetsrommet har fungert som en trojansk hest for nyliberalismens og statens konstruksjoner av det normaliserte, selvrealiserende og konsumerende barnet. I dette perspektivet blir ikke bare det avhengige og sårbare barnet glemt, men det meningsskapende barnet forsvinner også i all ferdighetsiveren.
Likestillingens fokus på kvinners rettigheter i arbeidslivet og idealiseringen av pappapermisjonen, har gjort oss blinde for forskjellen på å mestre omsorg og å gi omsorg. Åmestre omsorg handler om å delta i isolerte aktiviteter, som for eksempel å lage mat, skifte bleier eller gå tur. Å gi omsorg handler derimot om å sette seg selv til side, om å være tilgjengelig for barnets behov, natt som dag. Det handler om kontinuerlig å se, høre og gi rom til barnet utover den aktive omsorgsdelen. Denne mer mottagelige delen av omsorgen er en primær aktivitet som bygger opp om viktige verdier i et samfunn. Dybden i relasjoner og samspill, kildene til kjærlighet og autentisitet, hjerterommet for de svake og sårbare, henter næring fra denne umålelige grunnen.
Det er her viktig å ha tunga rett i munnen. Omsorg er noe annet enn den behovstilfredstillelsen barn i dag fores med. Omsorg er heller ikke en naturlig egenskap knyttet til morsfiguren. Omsorgsarbeidet er et livsviktig prinsipp som kvinner tradisjonelt har båret og fremdeles bærer hovedansvaret for i familie som arbeidsliv. Verdien av å gi omsorg har samtidig alltid vært en usynlig aktivitet som har stått lavt i kurs. I dagens samfunn hvor kvinner mister troverdighet ved å fronte omsorgens betydning, og menn ikke helt forstår den, synker omsorgsaksjene enda lavere i kurs.
Menneskebarnet er kjennetegnet av en sakte fysisk og psykisk modning. Barnet blir født inn i en sammensatt verden, og er selv så mangfoldig at dannelsen vil ta lang tid. Omsorg møter menneskebarnet med tålmodighet, tillit og undring i sine vekstprosesser. Barna trenger rom til lek og fri utfoldelse, før deres adferd og ferdigheter blir målt og oppstykket i enkeltdeler.
Med adferdssentrerte metoder som fokuserer på ferdigheter, symptomer, sykdommer eller dysfunksjoner, er det ikke vanskelig å forutsi at disse tenkemåtene vil skape en epidemi av barn som føler seg verdiløse og utmattede av feil og mangler. Albert Einstein hevdet at hans problemer med å lære å snakke, hans sene modning og opprørstrang var svært viktig for utviklingen av hans geni. I dag ville disse trekkene straks blitt fanget opp av dysfunksjonspesialister og forsøkt modifisert av kognitive adferdprogram.
Omsorg beskytter barnets emosjonelle senter. Et barn trenger selvsagt å utvikle sine prestasjonsevner, men først og fremst må det utvikle sitt følelsesliv, sin identitet og sitt samspill med verden. Til syvende og sist er det nemlig ikke hva du gjør, men den du er, som er det viktigste. Undring er slik sett viktigere enn mestring, opplevelser viktigere enn konkurranser, evnen til å erfare og tenke selv viktigere en skoleflinkhet, mottagelighet og følsomhet viktigere en selvhevdelse og aktivitet. Og det er viktigere å utvikle et sinn som er i stand til å takle livets universelle drama enn å bli flink på enkeltområder. Når mennesket møter motgang, noe det garantert vil gjøre flere ganger gjennom sitt liv, er det her ressursene hentes fra.
Sosiolog Mari Pettersvold og teolog Solveig Østrem ved høyskolen i Vestfold, viser i boken «Mestrer – mestrer ikke. Jakten på det normale barnet» (2012) at alle de som ikke mestrer, altså de lidende og sårbare, de krenkede og sinte, de sent utviklede og trege, de rare og spesielle, dagdrømmerne og fantasibarna, går dårlige tider i møte. I et normopatisk samfunn blir barn tidligere og tidligere fanget opp, diagnostisert og sykeliggjort. Alt innpakket i vitenskapelig vendinger og velmenende ordlag.
I det moderne livet har den instrumentelle fornuftens metoder og vokabular vært knyttet til det offentlige livet og menns verden. Maskulinitet har handlet om å prestere og markere, om å bygge opp en synlig og operativ virilitet. Maskulinitet har også alltid handlet om å adskille seg fra mor-kvinnen og hennes myke univers. Angsten for femininisering og angsten for at mestringens og virilitetens «synlige markører» skal oppløses i berøring med omsorgsrommet, gjaller som en klagesang gjennom hele vår moderne historie. Kanskje er det ikke slik at barna i dag først og fremst er truet av femininisering, men av maskulinisering. Kanskje er mestringsideologien og utslettelsen av omsorgspråket enda en seier for mannssamfunnet. Patriarkalske kulturer har alltid kontrollert og devaluert omsorgsverdiene, og det gjør det jo ikke bedre for omsorgens kår at de svikefulle døtrene alltid er på parti med de utakknemmelige sønnene, i alle fall en stund.
I følge kronikkforfatteren er man altså »maskulin», hvis man er en lydig liten trendy tastetrykkende Homo Idiotis. Totalt blottet for valør, respekt, nestekjærlighet, intelligens, personlig ære og integritet. Det å være Mann skal snues om til å være noe »grusomt» som absolutt bør forandres til elitens fordel.
Nei takk, PER ARE LØKKE! Jeg tror jeg heller velger å være en tradisjonell Mann, håper andre gjør det samme og oppdrar våre sønner i samme ånden.
*sukk/dån!*
Høres ut som drømmemannen! 😀
En alkoholisert, aggressiv og notorisk utro avlsmaskin som liker å arbeide med store maskiner, kjøre lastebil, se fotball, spise potetgull, drikke øl, rape og fise samtidig, og banker opp andre menn som kommenterer brystene til dama si. Rawr!
Terminologien er mye av problemet i denne debatten. I forskningsøyemed kalles verdier «maskuline – Androgyne – feminine» og er stereotypiske slik som nevnt av Opsepaa i kommentar under. De er derimot misvisende i den forstand at man forbinder «feminine verdier» med kvinner og «maskuline verdier» med menn uten at dette nødvendigvis stemmer.
Ingen liker å bli plassert i en boks, og jeg vil hevde at mange menn står sterkt på de såkalte «feminine verdiene», som omsorg, empati osv, mens mange kvinner stiller sterkt på motsatt side, effektivitet, fakta, målbarhet, dvs de har «maskuline verdier».
Når man jobber med statistikk ser man til stadighet at det er større forskjeller innad i gruppene enn mellom gruppene. Med andre ord, menn er mer forskjellige fra andre menn enn enkelte menn fra kvinner som en gruppe. Det blir meningsløst å sammenlikne menn mot kvinner som en gruppe.
Kanskje det er på tide å omdøpe verdi skalaen til noe mindre politisk? Jeg husker jeg reagerte sterkt på dette på universitetet; hvorfor skal verdier av alle ting båssettes som «feminint» eller «maskulint»? Det ligger for mye latent makt i ordlyden. Ingen mann vil klassifiseres som «femi» (at det er en fonærmelse for en mann og bli oppfattet som kvinne er en annen sak, ref, kjerring, hurpe, bitch osv).
men de aller fleste normale menn vil være omsorgsfulle og ha det som klassifiseres som «feminine verdier» uten at han på noen måte nærmer seg «å være feminin».
Hvis dagens politisk styrte utvikling får fortsette som
den gjør, så kommer vi alle til å ende opp i skjørt
viftende med røde roser for enhver anledning..
Apepolitikk i bananrepublikken!
Jeg kommer til å løpe rundt med to typer kjønnsorganer og ta pigmentoperasjon så jeg kan være en neger som går i homo-tog med røde rose-tattoveringer rundt på hele kroppen mens jeg avslutter hver eneste setning med: «…etter 22. juli.»
Lol,du er kansje enda sprøere enn jeg er,det liker jeg 🙂
Det var i frykt for «feminisering», av især guttebarn, at den katolske kirken på 1400-tallet la Jesusbarnet i krybben og påbød menneskebarn å sove alene. På begynnelsen av 1900-tallet kom legene inn i fødestuene og gjorde revolusjon. Brutalt skilte de mor og barn ved fødsel, og holdt dem separert i dager og uker. De rådet mødre til å gi barna sine gråtekurer, og til ikke å trøste dem om de gråt. De definerte nyfødte som uten evne til å føle smerte, og ga seg selv frie tøyler til å stikke og skjære i oss.
Som Per Are Løkke er inne på drasser menneskeheten på ufattelig mye grums, som kun de færreste har reflektert over, og som de derfor anser som naturlig og riktig. De har ikke sett endringene, og forstår ikke at verden ikke alltid har vært slik. Vitenskapen definerer oss som halvguder, hevet over naturens orden, og det finnes visst ikke grenser for hvor langt vi kan strekkes. Mange kjenner det som en kompliment og skjuler sin egen svakhet og smerte bak løgn, og med latterliggjøring av «bløtaktige» mennesker.
Hjelpe oss!
Tenker du på det at alle barn i dag ideelt sett skal være i barnhage fra så fort det er fysisk mulig for Mor å komme seg i jobb?
I gigantbarnehager?
En lærdom vi kunne tatt fra sjokkene vi fikk fra rumenske barnehjem i begynnelsen av 90 – tallet er at de barna som lå innerst i rommene (lenka fast i sengene) de døde. De døe uten noen medisinsk Årsak. De døde av «omsorgssvikt». (Noe vi også har sett i forsøk på aper. Aper som blir nekta nærhet(omsorg), de dør selv om de får nok mat). De ungene som lå nærmere inngangsdøra de overlevde i langt større grad.
«Vitenskapen definerer oss som halvguder, hevet over naturens orden, og
det finnes visst ikke grenser for hvor langt vi kan strekkes.»
Nettopp! Ideologi overstyrer. Desverre. Hvilken «vitenskap» referer du til?
Som far og med det åpenbart en mann vil jeg si. Kutt ut babypratet, men ikke nærhet til Mor. I alle fall ikke de tre første årene.
Barna forstår hva du sier
Barna er smartere enn du tror
Visste du at en åtte måneder gammel baby kan forstå hva du sier?
http://www.klikk.no/foreldre/baby/article768218.ece
– sent på 90tallet var det inn på åpne kontorlandskaper (gigant kontorer)
– 10år med forskning tilsier at dette er en dårlig løsning
– man innfører løsningen i barnehager
… de som har muligheten til å starte privatskole burde gjøre dette, med en gang.
Jeg sikter til legevitenskapen.
Det er skrevet hyllemetere på hyllemetre med vitenskaplige bøker om amming, som ikke ett sted nevner at forfedrene våre har ammet til melketennene fellet, i over 65 millioner år. Det er sikkert skrevet titalls hyllemetre med vitenskaplige bøker om søvn, som ikke ett sted nevner at forfedrene våre var samsovere siden menneskeheten så dagens lys. Det er sikkert skrevet hundrevis av hyllemetre med vitenskaplige rapporter som alle backet opp at vi ble separert fra mødrene våre, rett etter fødselen, og at vi var ufølsomme for smertene som legene påførte oss.
Det minner ikke så rent lite om religionenes demonisering av menneskesjelen, som de mener må «lutres», for å bli verdig et himmelsk liv. De har omskåret og herjet med småbarn, i tusenvis av år, og nå har legevitenskapen tatt over stafettpinnen.
Briljante poeng!
Ikke minst har legevitenskapen, og flere typer vitenskap for den saks skyld, komplett mistet evnen til å reflektere i ydmykhet over de feil som begås der. En kan selv tenke seg til årevis med arroganse og selvforherligelse, hva det vil føre til, for når alt kommer til alt er det mennesker som besitter posisjonene og privilegiene disse typer vitenskap bringer med seg også. Hvilket leder oss til det subjektive. Utrolig nok brukes kun denne «unnskyldningen» når feil begås;
«Det er menneskelig å gjøre feil».
For det brukes kun for å bagatellisere og gjøre disse feilgrepene marginale. I lengden holder det ikke å si sånt. Selv en streben etter perfeksjon er feilaktig i seg selv, etter som det er en utopisk og illusorisk idé. Tanken om det perfekte tar over, og den jordnære og omfattende nok omtanken slipper taket.
Vi snakker nok om to forskjellige ting. Mens jeg er opptatt av å endre systemet, oppfatter jeg deg som en som er opptatt av å komme enkeltindivider til livs.
Hvis du trenger perfekte forbilder, som aldri gjør en feil, så bør du vende deg til religionene. Det er den generelle praksisen til legevitenskapen som bør oppta oss, fordi den er med på å forme samfunnet vårt.
Det fortyllende og befriende deilig å konstatere at fler og fler innsiktsfulle,kunnskapsrike, vittige, morsomme menn tar bladet fra munnen i slike debatter, og samtidig å se at de introverte vaginalfeministenen er i et vindunderlig mindretall
Målstyring, effektivitet, formalisme og «new management» er ikke genderrelatert, det er en økonomisk ideologi som frontes av mennesker av alle kjønn og som presses fram som den rådende filosofien på alle områder. Det er den friedmanske filosofiens korstog. Alt som ikke dreier seg om investering som gir profitt skal outsorces og privatiseres – og det som ikke lar seg omdanne til klingende mynt, skal i hvert fall rasjonaliseres, nedskaleres, effektiviseres, puttes inn i regneark og evalueres så langt det overhodet lar seg gjøre. Dette er økonomisk filosofi, ikke genderidentitet.
Kan vi ikke for alle guders og djevlers skyld diskutere (og bekjempe) de konkrete problemene uten å bruke dem som påskudd til å peke på hverandres genitalier?
Det er veldig lenge siden jeg ble forelder. Men jeg kan ikke huske at jeg holdt noe «inntog» i det nære livet. Eller jeg gjorde det på nøyaktig samme tid som barnas mor. Før det hadde ingen av oss vært der – etter det var vi der begge to, vips, uten noe inntog. Dette var lenge før noen fedrekvoter – men jeg gikk ned i stillingsprosent og kom meg aldri til å få tatt noen doktorgrad, blant annet (men selvsagt ikke bare) fordi jeg ikke klarte å fokusere tilstrekkelig på noe som var såpass langt fra det nære livet.
Kjønn/gender er her interessant på én måte: vi befinner oss nå i en pendel-backclash der media på ny overgår hverandre i å piske fram en outrert maskulinitet OG femininitet som noe naturgitt som sitter klistra ved menneskene og som det ikke går an å gjøre noe med, og attpåtil noe ønskverdig. Dermed kommer denne merkverdige gjensidige syndebukk-krangelen fram. Kan vi please forsøke å være litt mer mennesker igjen?
Problemet er at barn ikke er likegyldige til hvem som har omsorgen for dem. 99,9% foretrekker mor, slik de har gjort siden tidenes morgen, og det kan selv ikke verdens beste fedre gjøre noe med.
Det er ikke barna som atter en gang skal måtte gi etter, for mennenes nedarvede trang om å skille dem fra puppen, det er fedrene som må tåle å se at barna deres har det trygt og godt hos mammaene sine, og som må forstå at ungene deres ikke er klare for å bli med ut på tur, før etter mange år.
Hei Sandersen! Tråden begynner kanskje å tørke ut, men akkurat dette innlegget ditt gjorde meg litt nysgjerrig. Jeg vil være tydelig på at kommentarene nedenfor har utgangspunkt i mine egne erfaringer og opplevelser som småbarnspappa. Jeg utelukker ikke at det finnes empiri som støtter din fremstilling.
1. Jeg har aldri opplevd noen trang til å presse min samboer til å slutte å amme vårt barn tidligere enn det hun selv følte som naturlig.
2. Jeg har aldri følt annet enn glede over å oppleve de sterke og naturlige båndene mellom min samboer og vårt barn. Jeg har heller ikke opplevd noe motsetningsforhold mellom dette, og de sterke båndene vårt barn og jeg har utviklet helt fra det var nyfødt.
3. Både min samboer og jeg har opplevd at vårt barn har hatt stor glede av å være med på tur i joggevogn, sykkelhenger, og bæremeis fra ca 1-årsalderen.
Hei, Retromann! Jeg tok en snarvei men det holdt ikke mål. Jeg må utdype og tar gjerne tilbakemelding. 🙂
De finnes mange glimrende fedre, kanskje særlig i Norge (?), og jeg tror forfedrene våre (mennene) har valgt svært ulike strategier for å øke sine sjanser for reproduksjon, opp gjennom evolusjonens gang. Omsorgsevne/trofasthet har vært én, fysisk og psykisk makt en annen, status og rikdom en tredje, sjarm og fysisk skjønnhet en fjerde, intellekt og kunnskap en femte, og den til enhver tid gjeldende «coctailen» av disse ingrediensene (og lignende) som menn har kunnet tilby damene, har avgjort deres reproduktive suksess, opp gjennom tidene.
Men … legg øret inntil en diende hundevalp. Oftest vil den knurre og bli stresset, og det er av åpenbare årsaker. Lignende stressreaksjoner ser man også blant andre pattedyrunger. Mødrene beskytter dem, og f.eks. en sjimpansemor vil oftest beskytte avkommet sitt mot nærgående flokkmedlemmer, vende ryggen til o.a., særlig under ammingen og mens ungen hennes er helt liten. Menneskebarn knurrer ikke, og i de nyfødte ansiktene deres er det sannelig ikke godt å se, men det er ingen grunn til å tro annet enn at de nærer en frykt, under deres første levetid, for alle andre enn mor – slik de aller fleste pattedyrunger gjør. Hjernen deres er kun 1/5 av utvokst størrelse (mot sjimpanseungens 4/5) ved fødselen, og de reagerer ennå på et svært primitivt nivå. Sjimpansemora (og de fleste pattedyrmødre) ser ut til å sanse ungens frykt, eller har ubevisste minner om å ha blitt beskyttet selv, og reagerer deretter, mens vi ble separert fra mødrene våre ved fødselen, tatt hånd om av andre, og de fleste av oss har ingen slik reaksjon lenger, overhodet. Etterhvert vil ungen – naturlig vis – bli mindre sjenert, tryggere og mer vant til omgivelsene, men i perioden rett etter at barnet er født, og ennå i lang tid, er jeg ganske sikker på at barn stort sett er som de menn flest – de vil kose seg med puppene «sine», i fred. Mange forskere anbefaler å amme under et sjal e.l., særlig i startfasen, og at mor opprettholder blikkontakten men barnet. Ideen er å reprodusere et miljø – mer skjermet for inntrykk og litt likere den «verden» de var vant til, i sine mødres liv. «Myke» overganger, og i et tempo mer tilpasset menneskets utrolig langsomme utvikling, fra fullstendig hjelpesløs til selvstendig individ, enn hva vi gir rom for i dag.
Jeg kan ikke bevise alt jeg hevder, til minste detalj, (det lar seg vel heller ikke gjøre?) men jeg har lest endel i løpet av min tid på jord og skriver om hva jeg mener er åpenbart – om vi definerer oss selv som de dyr vi er. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en far som deg, og kanskje en mor som dine barns, men jeg tror alt kan bli bedre her i verden og at vi, særlig i vår del av verden, har glemt alt for mye av det som er viktig, i menneskets mest sårbare alder, saker som har vært del av selve nøklen til vår suksess, i minst 65 millioner år. Jeg har skrevet endel om temaet tidligere (litt om historien til fostringen av barn, litt om menneskets natur, litt om konsekvenser og årsaker m.m.) så, om det interesserer deg:
http://www.dagbladet.no/2012/08/19/tema/foreldre/klikk/helse/23029237/#comment-623566800
http://www.dagbladet.no/2012/08/19/tema/foreldre/klikk/helse/23029237/#comment-623566800
http://www.dagbladet.no/2012/08/24/nyheter/22_juli/anders_behring_breivik/rettssak/23114287/#comment-628529641
«Angsten for femininisering og angsten for at mestringens og virilitetens «synlige markører» skal oppløses i berøring med omsorgsrommet, gjaller som en klagesang gjennom hele vår moderne historie».
Hvilken angst – altså irrasjonell frykt – er det han sikter til? Utgangspunktet for debatten om feminisering er høyst rell og rasjonell. På meg virker dette som nok et feminist-konservativt innspill, snedig kamuflert i en språkdrakt så kvasi-intellektuell og metaforisk overlesset, at selv herdede verbal-onanister kan få prestasjonsangst.
Interessant og tankevekkende artikkel, og jeg tror alle med en humanistisk holdning til det sammensatte og mangfoldige mennesket vil være bekymret over problemet slik det beskrives. Å kalle dette ‘maskuline verdier’ er muligens riktig, men likevel problematisk. Jeg ser ingen spesiell grunn til at menn i alleminnelighet skal nagles som de som er skyld i denne tendensen, og det er artikkelen så vidt innom. Kvinner kan godt stå for og handle ut fra ‘maskuline verdier’ som dette. Alle tror jeg har sett kvinner som bare gjør og ikke gir omsorg (veldig godt poeng!!!), der de skravler i telefonen i stedet for med barnet, eller triller med trofeet sitt inn på caféen. Og hvem er mest ivrige etter å skryte om avkommets framskritt? At poden går tidlig, har lært å lese før alle andre, osv. Klisjeen er at dagens fedre er mer rølpete (aksepterer en skikkelig rapelyd), fysiske og kroppslige, og dermed er de mer til stede og aksepterende for barnets verden her og nå. Mens kvinnene er de disiplinerende (et viktig prinsipp i modernismen fra opplysningstiden og fram til nå). Dermed blir kvinnenes handlinger mer ‘maskuline’ enn menns. Å kalle dette ‘maskuline verdier’ blir dermed litt søkt, selv om det filosofihistorisk nok er riktig. Paradokset er interessant nok i seg selv, men: Kamplinjen i dag går ikke mellom kjønnene, men på menneskesyn. Uansett kjønn og maskuline/feminine ‘verdier’, så er det å GI omsorg og å «bare» være til stede, og akseptere barnet slik det ER, noe vi må kjempe for å løfte fram mer av.
Her syns jeg du hadde mange gode poenger. Jeg opplever at du får frem at en del av de tingene som artikkelforfatteren peker på ikke behøver å knyttes til kjønn. For meg er det befriende å lese 🙂
Slik jeg ser det er det dagens samfunnsøkonomiske tenkemåte som ligger til grunn for denne utviklingen.
Samfunnet skal rasjonaliseres og effektiviseres. Dette bidrar til å øke samfunnets nytteverdier, men det går på bekostning av andre verdier som er essensielle for at både barn og voksne skal få stilt sine behov. Dette er verdier som vanskelig lar seg putte inn i et marked og vanskelig lar seg telle. Omsorg og kjærlighet er blant disse verdiene. I dagens system telles ikke disse verdiene med, og de neglisjeres dermed. Jeg er usikker på hvor fruktbart det er å knytte disse verdiene så sterkt til kjønn…
Barn kan først som sist forstå at å være snill og grei som regel får negative konsekvenser. Det er egentlig bare å forberede dem på de dyriske prinsippene samfunnet mer og mer utvikler seg mot. Hvor de som er flinkest til å breie seg og åpne kakla kommer seg opp og frem. Ærlighet og ett rettferdig snilt sinn er nedprioritert. Bare se på våre folkevalgte, så lenge kakla er i orden, kan de ture frem som de vil, lyve og spille falskt. Ødelegge landet, med sauekaklenes velsignelse.
Jeg kunne aldri i mitt liv satt barn inn til verden slik samfunnet vårt er iferd med å utvikle seg. Umoralsk og dyrisk, det beskriver utviklingen 100%.
Psykologer, Pedagoger og andre kvaksalvere skal tjene seg rike på å skirve bøker der de påstår seg å vite bedre en alle andre og da særlig barns foreldre hva som er til barnas beste.
De finner opp nye «flotte» ord og de kommer med påstander som angivelig har utgangspunkt i et eller annet studie de har bedrevet i et år eller to hvor konklusjonen ikke uventet helt samsvarer med dems eget verdensbilde og politiske agenda.
Far er en trussel mot barnet fordi han kan være overgripe, han kan gi barnet feil holdninger, han maskuliniserer barnet og gjør så de mister empati osv. osv. Ja dette er noen av påstandene feministene i samfunnet vårt kommer med på den ene siden, mens de på den andre påstår at far må ta mer ansvar for oppdragelsen og i hjemmet slik at mor kan realisere seg og bli mer maskulin.
Man forsøker videre å benytte skremsels propaganda ovenfor foreldrene med å si at barn som er dagdrømmere osv står svakere stilt i samfunnet en andre barn osv uten at man gir noen nærmere dokumentasjon for disse påstandene.
Nei etter min mening så er det på tide at mannen tar tilbake sit domene og at kvinner blir mer feminine slik naturen har ment de skal være.
Det er samspillet mellom mannen og kvinnen som skal gi en helhetlig oppfostring av et barn noe jeg vi påstå at dagens barn i mange tilfeller går glipp av all den tid kvinner nå er så selvopptatt at de helt glemmer sin morsrolle.
La feminismen dø ut og la verden bli mer i harmoni med naturen.
Underlig at en fagmann kan publisere en såpass påståelig artikkel uten en eneste referanse til forskning eller fakta som kan underbygge påstandene. Ikke en eneste diskusjon om at det han påstår som fakta kanskje kan knyttes opp til andre ting i samfunnsutviklingen. Faglig svakt?
Takk for et interessant innlegg! Kommentarene over er skivebom, da disse har strenet ut i en følelsesladet diskusjon om feminisme over grensen til det usaklige.
Som psykolog og mamma kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Omsorgen er blitt borte i psykisk helsevern – vi måles hele tiden på effektivitet, tellekanter – og helst: gi et så kort tilbud som mulig og få dem ut. Hvor vidt pasientene får den behandling de trenger eller ønsker blir ikke målt. Pasienter stues inn på venterommene rundt omkring.
Det skal måles og telles og effektivitet settes opp mot diagnostikk. Jeg har mange ganger spurt meg selv om vi ikke har satt vognen foran hesten når vi driver behandling etter såkalt evidensbaserte prinsipper, mens hva som med sikkerhet kan sies å være evidensbasert innen psykisk helsevern fortsatt er i støpeskjeen. Det er på høy tid at noen sier stopp.
Som mamma (med høy akademisk utdannelse) har jeg klart å bli utslitt av de kravene skolen stiller til mine barn når det gjelder testing, nasjonale prøver, lesekonkurranser osvosvosv. Det er blitt skremmende lett å bli taper i det norske skolesystemet.
Vet dog ikke om det er «maskulinisering» som sådan, dette. Men vi lever i et ekstremt prestasjonsorientert samfunn der selv amming er blitt arena for mestring eller ikke-mestring. Ser av kommentarene over at bruken av feminisering/maskulinering var uheldig – poenget druknet.
Synd, for dette var klokt observert – og et viktig budskap.
«Omsorgen er blitt borte i psykisk helsevern – vi måles hele tiden på
effektivitet, tellekanter – og helst: gi et så kort tilbud som mulig og
få dem ut. Hvor vidt pasientene får den behandling de trenger eller
ønsker blir ikke målt.»
OK. Kanskje dette er sant, men på hvilken måte er dette maskulinisering?
En hovedkritikk går nettopp på at likhetstegnet som settes mellom «prestasjonsmåling» og «maskulinisering» er en tankekortslutning.
Ikke minst fordi at om man sier dette er en nyere tids utvikling har endringen skjedd parallelt med kvinners inntog i arbeidsmarkedet. Fler kvinner = mer maskulinisering, blir helt bisarrt. Skal jeg måle etter familiens kvinner er hysterisk formularvirksomhet noe som mer ligger til kvinner.
Hadde forfatteren formulert seg på en annen måte og ikke allerede i ingressen omtalt maskulinisering som en trussel, og satt opp et motsetningsforhold mellom feminisme og maskulinitet som slo an tonen for resten av artikkelen, så kanskje poengene rundt prestasjonjaget du omtaler hadde kommet klarere frem.
Interessant innlegg fra deg, ikke minst fordi jeg nettopp har lest psykolog Arnhild Lauvengs bok «I morgen var jeg alltid en løve». I ti år, helt fra tenårene, gikk hun ut og inn av psykiatriske institusjoner, med diagnosen schizofren. Hun er noe så sjeldent som en fagperson med egne erfaringer som både pasient som overvant lidelsen, nådde målet sitt om å utdanne seg til psykolog og som kan fortelle om det på en både tankevekkende og humoristisk måte. En bok for alle som vil få et innblikk i behandlingssamfunnet på godt og vondt.
Må bare tilføye at innlegget ditt er det i særklasse mest følelseladde av alle her. Nå skal jeg på jobb, i psykisk helsevern.
Problemet er at han til en viss grad problematiserer rundt det mange opplever som en konstruert problemstilling. Premisset om at menn generelt sliter med å forene omsorg med mannsrollen, er etter mitt syn ikke reelt. Jeg kan i hvertfall med hånden på hjertet si at det ikke er sammenfallende med mine egne erfaringer. Noen angst har jeg aldri opplevd. Som småbarnspappa opplever jeg derimot omsorg som et supplement til mannsrollen. For meg er ikke omsorg uforenlig med denne, noe som svekker denne, eller noe som påtvinger meg et uønsket valg. Jeg opplever omsorg som noe springer ut av den ubetingede kjærligheten man føler for sine barn. Dette er noe jeg er takknemlig for å ha fått oppleve, og noe jeg aldri ville ha vært foruten. Dette har også gjort meg tryggere i mannsrollen.
Sikkert fint,
og særlig det med at alt «negativt» i konteksten = maskulint, og det «positive» = feminint. Slik har jo kvinnebevegelsene holdt på siden tidlig 70tall, og fortsetter bare med same shit, new wrapping. Tunellsynet har gått over til sugerørssyn, og alt sammen med politisk venstreside sin velsignelse.
Faktumet er at det er den politiske venstresiden som har skapt det samfunnet vi har i dag, og at de er hovedansvarlige for både for helse- og omsorgsvesenet sine maskuline og feminine sider. For ikke å snakke om skolevesenet…..
Fordi om du pakker inn de røde strømpene i fin innpakning med sløyfe, blir de ikke noen annen farge.
ENDELIG!!! OG TUSEN TAKK!!! DETTE er det alller beste som har vært på trykk på veldig lang tid!!!! Og det er av det aller vigtigste vi må ta fatt i !!! Vi må ikke godta denne beskjæringen av våre barns kår på alle plan i vårt samfunn!!! Våre barn trenger,rom, undring,ubetinget omsorg og kjærlighet…
dette må vi kjempe for…tusen takk…jeg er 100 % enig
Per Are Løkke, en svært klar beskrivelse av situasjonen i dag. Barnet er blitt et «investeringsobjekt» som skal være gunstig for oss og samfunnet. Barn testes på kryss og tvers, og dersom de ikke oppfyller kompetansekriteriene, flyttes de til kompetente og ressusrsterke fosterforeldre.
Flott at noen påpeker denne utviklingen. Er selv snart ferdig utdannet som psykolog, og mor til 1-åring. Må si jeg motsetter meg å delta i kartleggings/skjema/korrigerings-hysteriet. Det som var «mark i ræva» eller «lopper i blod» før har nå fått mer stigmatiserende betegnelser. Og istedet for å tilpasse seg at barn og folk er forskjellig, vise romslighet og omsorg, er idéer om omsorg som profesjonelle og instrumentelle tiltak bredt om seg. Heldigvis er institusjonene, behandlingsstedene og terapirommene fulle av enkeltpersoner (ofte kvinner ja) med faktisk myk humanistisk omsorg, som klarer fange opp, se og hjelpe barn på tross av mer enn takket være utviklingen.