Det er ikke gitt at den med størst institusjonell og språklig makt har rett i hva som er til barnets beste. Heller ikke i barnevernet.
Den norske velferdsstatens historie har en mørk bakside. Vi kjenner den fra psykiatrien, men også fra barnevernet: Anvendelse av makt med de beste intensjoner. Men maktbruk tar nye former. Observasjoner tatt ut av en sammenheng og profesjonsmakt medfører risiko for maktmisbruk. I 2012 fikk om lag 52 000 barn bistand fra barnevernet. Nær én av fem bodde, for en kortere eller lengre periode, i fosterhjem eller institusjon. Tjenesten er i kraftig vekst, og antall barn som mottar hjelp er tilnærmet doblet på 20 år. Selv har jeg arbeidet med barnevern i 25 år.
Ser en historisk på tjenesten har den gått fra å være for de omsorgsviktede og vanskjøttede, skildret i filmen «Kongen av Bastøy». Sett med nåtidens briller, er dette en illustrasjon på maktanvendelse og misbruk av den. Med de samme brillene, står historien i sterk kontrast til dagens velmenende velferdsstat og garantier om likebehandling og riktig bruk av skjønn. Begrepet makt er i utgangspunktet verdinøytralt, og maktutøvelsen er ofte triviell. Så er ikke tilfelle med barnevernet sin makt. Den er for mange med å besegle skjebner. På godt, men også med fare for, på vondt. Det er allmenn oppslutning om at tjenesten har mandat til å bevege seg inn i de rom som de fleste av oss anser å være private. Maktutøvelsen har i seg selv de beste intensjoner, men det er ikke dermed gitt at konsekvensene alltid står i stil med motivene.
I barnevernet er det helt sentralt hvordan systemet forstår og fortolker de problemene familier har. Hvordan problemer beskrives, tolkes og defineres er helt avgjørende for videre utfall. Men også yrkesutøvere tolker og forstår samme situasjon forskjellig. Det en ansatt vurderer som bekymringsfullt, som kan nødvendiggjøre drastiske virkemidler, kan en annen vurdere helt annerledes.22. juli-rettssaken avstedkom en heftig debatt om rettspsykiatriske sakkyndige sin rolle i norske rettssaler og kriteriene for utilregnelighet i straffesaker. «Trollet kom ut i sola, og det sprakk», uttalte den sakkyndigkritiske pressemannen Per Egil Hegge. Journalistene hadde tidligere sovet i timen, fordi kunnskapen om praksisen var liten. Dessuten rammet den ikke den jevne middelklasseborger. Så er også tilfelle med bruken av godt gasjerte sakkyndige i barnevernssaker. Ofte offentlig oppnevnte psykologer, som besitter svært stor makt til å besegle menneskeskjebner, på godt og vondt.
De sakkyndiges hovedoppgave er, noe forenklet, å vurdere foreldres omsorgsevne, tilknytning mellom barn og foreldre og potensial for endring. Sakkyndiges vurderinger og konklusjoner tillegges stor vekt av en nemnd, som har sterke likhetstrekk, med domstolen. De har makt til å fortolke og definere egne observasjoner, men også informasjon fra andre kilder. Fallgruvene, som at informasjon og observasjoner tas ut av sin sammenheng, og blir brukt for å styrke ens hypoteser, er store. Et regjeringsoppnevnt utvalg, har i sin konklusjon definert et nytt prinsipp, prinsippet om tilknytningsfremmende utvikling. I dette ligger en implisitt kritikk av det biologiske prinsipp, som enkelte hevder står for sterkt, i nemnder og domstolen. Empirien for denne kritikken framstår uklart. Eksplisitt anbefaler utvalget utvidet bruk av sakkyndige. Med presumptivt antatte evner til å forutsi framtida basert på vitenskapelige metoder. Det er en farlig utvikling.
I mitt arbeid med barnevern har jeg sett en utvikling med skjerpede fronter og økt profesjonsmakt, hvor trumfkortet «barnets beste» trekkes ut av ermet som det uangripelige argument. Som om den andre ikke er for barnets beste. Ikke ulikt det vi ser i forbindelse med enkelte samlivsbrudd; kampen om den riktige historie- og samtidsbeskrivelsen og partenes evne til å snakke den andre ned. Men det er ikke gitt at den med størst institusjonell og språklig makt til å definere og predikere hva som er det beste for barnet, har rett. Heller ikke i barnevernet.
Av Salve Bjorå
Barnevernspedagog og sosiolog
Godt innlegg! Å predeterminere et barns framtid på grunn av «arvelige tendenser» er en skummel utvikling.
Så fortelles enda en historie, om en offentlig institusjon med brukket rygg. Driver en et regnskapskontor, stilles det krav til autorisering og kvalitetskontroll. Et barnevernskontor derimot, må aldri vise til resultater, eller stå til ansvar om noen har forsømt jobben sin. Disse har makt til å utrydde en familie med et pennestrøk, og gjør gang på gang en dårlig jobb. Nå ser vi altså et innlegg av en person med 25 års erfaring, skrevet under fullt navn. Heller ikke dette vil føre til noen større oppmerksomhet rundt temaet, det er skremmende hvordan man ikke vil forstyrre den «sovende dragen». Bare vent, en dag går de for langt..
I den grad barnevernet har feilet, skyldes det først og fremst at for mange barn i tide ikke har fått / får den hjelp de burde hatt. Økningen i barnevernssaker vil jeg kjapt anta i stor grad skyldes innvandring og kulturkrasj mellom norsk og fremmedlandsk væremåte og tradisjoner når det kommer til barneoppdragelse, barns frihet og krav til lydighet.
Men denne lenken forteller også en knalltøff og tragisk historie om hvordan barnevernet i Norge ikke har fungert; http://multimedia.bt.no/janne/
Jeg tror vi skal ha respekt for de vanskelige vurderinger som MÅ gjøres i barnevernssaker, og hvor personell blir satt til å gjøre vanskelige og viktige valg for barn som er i en utfordrende situasjon. En prinsippdiskusjon er bra, men en hakking på ansatte i barnevernet kan bidra til at de kvier seg for å ta avgjørelser, i frykt for å gjøre feil og havne i avisene. Tilbake står de svakeste barna og får enda et tap i livene sine…
«I den grad barnevernet har feilet, skyldes det først og fremst at for mange barn i tide ikke har fått / får den hjelp de burde hatt». Hvor frekk kan man være? Leser du ikke historiene her? Eller ellers på nettet hvor det kryr av historier fra alminnelige mennesker, advokater o.a. som viser at barnevernet som oftest feiler fordi de akutt overtar omsorgen helt uten grunnlag. De splitter og ødelegger familier og barn i fleng ved akuttvedtakene sine. Vedtak som i stedet burde gått på hjelpetiltak i hjemmet. At de i tillegg ikke griper inn der de åpenbart burde gjort det, som i Janne saken, er selvsagt like ille. Ja, det er vanskelige vurderinger. Tydeligvis for vanskelige for de ansatte i bv. Trist at du synes det er værre at de ansatte «blir hakket på», enn at foreldre, barn, familie og vennskap ødelegges.
Når det gjelder Janne-saken, er det først og fremst kommunens hjelpe- og omsorgstjenester overfor en psykisk syk og rusavhengig mor som forårsaket tragedien.
Hadde mor fått hjelp, ville ikke Janne blitt tvunget til å ta seg av både sin mor og sin yngre bror, allerede fra barnsben av.
Å skyve Janne-saken foran seg, som propaganda for mer barnevern, er direkte ufint. Og feil.
Men nettopp fordi de avgjørelsene som blir tatt, er så viktige og kan snu opp ned på livet til folk, er det helt nødvendig å ha de rette menneskene ansatt i barnevernet! Å ansette folk som liker konflikter, er maktsyke, har psykiske problemer, til å sitte å dømme over andre fordi de har en tre-årig utdannelse er jo galskap! Personlighetstester og en time hos psykolog skulle vært ett minstekrav til de som skal jobbe i barnevernet!
Det ville absolutt ha vært en fordel om mennesker med personlighetsforstyrrelser og følelsesmessige avvik, hadde blitt rensket ut fra barnevernsetaten.
Det er tragisk at samfunnet investerer vel 10 milliarder i året av våre felles velferdsmidler til barnevernet, bare for å se at midlene ofte blir misbrukt, og blir til skade både for individene som rammes, og samfunnet som helthet.
I tillegg blir bildet komplisert av en uheldig økonomisk ansvarsfordeling mellom statlig og kommunalt barnevern.
Her er det mye å ta tak i.
«I frykt for å gjøre feil» ja.. Har du noengang sett noen fra denne etaten bli holdt ansvarlig for noenting som helst? Er du klar over at på første skoleår er det største faget musikk og drama? Nei du, sosionomene har blomstret under SV’s klamme hånd, men kvaliteten har stupt. Allikevel er det bare å klage på ressursene når man ikke har gjort jobben sin. Jeg vet om flere dyktige mennesker som har jobbet i barnevernet, jeg.. Men de slutter som regel så fort man finner seg noe annet, for i denne etaten VIL de ikke ha endringer. Er man for flink blir man uglesett, for det stiller resten av gjengen i dårlig lys.
Jeg vet også om flere som har sluttet i barnevernet. De fleste av dem har sagt at arbeidspresset var viktigste årsak. Nyutdanna jenter på 24 år settes i førstelinja og skal vurdere og lage instillinger på kompliserte familiesaker. Det tar ikke lang tid før de smeller i veggen. Eller de får jobb på institusjoner med ungdommer som er så ute å kjøre og er så utprøvende, at de færreste klarer å stå i mot.
Men som jeg skriver over – jeg har aldri jobba i barnevernet. Jeg baserer meg kun på uttalelser fra andre. Og de kan gjerne være helt feil. Har du jobba der? Har du godt belegg for dine påstander, eller er det egne antakelser og synsing?
Problemet med ALL politikk er at de løsriver seg fra virkeligheten ved å bruke ord. Også snakker de bare om ordene. Problemet med å definere ord på ulike måter i juss – er en bevisst konspirasjon for å begå kriminelle overgrep på et folk – historien viser at slik har det vært i hundredvis av år. Organisert tyveri av menneskets ressurser gjennom regjeringer og deres makt med ord, lov, rett og juss – ute av kontakt med virkeligheten.
Systemet har gått fra barnevern til systemvern. Systemet er førsteprioritet – mens barnas beste kommer i andre eller tredje rekke. Ser på det norske barnevernet som ubrukelig, og føyer meg inn i landene som sier at; «Vi annerkjenner ikke det norske barnevernet» – disse er det flere av i Europa.
Har noen venner som desverre havnet under barnevernet. Desverre fordi det etter 4 år i et stabilt (noen) fosterhjem vart flyttet videre til neste hjem. Hun ene kom bra ut av det, fordi de første fosterforeldrene gikk til rettsak mot staten – og fikk dermed adoptert ho (i sammarbeid med biologiske foreldre). Resterende sliter med seinskader fra en ødelagt barndom (dette er folk som er i begynnelsen av 20 årene) og fra overgrep fra fosterfamilier.
Samtidig, eg har hørt en i barnevernet si til en ung mor; «Skjønner ikke hvorfor du er så sliten, det er jo 3 uker siden du fødet.»
Jeg kjenner til et tilfelle der far gikk til barnevernet for å be om hjelp fordi han var deprimert, og depresjonen gjorde at barna ikke fikk den kontakten med ham som barna ønsket. Spesielt gutten på 10 år var ofte lei seg og reagerte med sinne og frustrasjon pga. dette.
Resultatet ble at han fikk umiddelbar beskjed om å flytte ut fra hjemmet fordi han var for syk til å bo sammen med barna.
Mannen fikk regelrett sjokk og fikk en så alvorlig depresjon at han flere ganger vurderte å ta sitt eget liv.
Nå bor han alene, har mistet jobben, mistet troen på framtiden og livslysten.
Kona fikk også beskjed om at hvis de ikke flyttet fra hverandre, ville barnevernet ta barna fra dem.
Gutten på 10 år sier han savner faren og er fryktelig lei seg.
Også mannens fastlege har forsøkt å snakke med barnevernet, men uansett hva som sies er det «barnas beste» som brukes som unnskyldning for å ødelegge familien.
Faren har vært i kontakt med advokat som forteller ham at denne framgangsmåten er helt vanlig i barnevernet, og advokaten forteller flere rystende historier om barnevernet.
De driver regelrett forfølgelse av mennesker.
Advokaten og fastlegen sier at problemet er at barnevernet er dominert av unge kvinner som mangler livserfaring, og disse rotter seg sammen som venninner ofte gjør. Det går ofte prestisje i saken, og barnevernet har en makt som gjør at det er fryktelig vanskelig å sloss imot dem.
Faren sier han har gitt opp. Han orker ikke mer, har stengt seg inne og er stort sett alene.
Han forteller meg at han gruer seg for å ringe til barna fordi savnet etter dem holder på å knuse ham, og han er redd barna skal oppfatte hvor langt nede han er.
Jeg har selv mistet troen på hele barnevernet.
Det er skremmende at kvinner på litt over 20 år, uten mann og barn skal ha den makten de har i sine stillinger.
Med fare for å bli sensurert bort igjen, vil jeg nevne til deg, at det er mange «skap-psykopater» som jobber i barnevernet,
Barnevernets «resultater» domineres av denne mennesketypen.
Jeg kan skrive under på den, ja. Det er vel heller regelen enn unntaket
Barnevernspedagoger er utdannet for å være miljøarbeidere i institusjoner for barn og unge.
De har ikke lært så mye om komplisert saksbehandlig og psykiatri hos barn og voksne.
Sosionomer som er lettere utbrente har tradisjonelt søkt seg til barnevernet for å få en mer behagelig hverdag.
Det er likevel ikke fotfolket innen barnevernet som er problemet.
Først ligger problemet hos politiker som ikke vil bruke for mye penger hverken statlig eller kommunal.
Dernest er det gjennomgående en svake ledelse i det meste av offentlig virksomhet i hele Skandinavia.
Årsaken kan blant annet være opprykk/andettelse som følge av lang arbeidserfaring/ansienitet/bløff, selv om de ikke har kompetanse på det området de skal lede.
Barnevernet i Norge er noe som fungerer særdeles dårlig. De barna som virkelig trenger hjelp, forsvinner i papirmølla, og familier som ikke trenger hjelp, blir forfulgt og mistenkeliggjort, ofte på grunnlag av en anonym melding. For det første, hvis man er oppriktig bekymret for ett barn, har man ingen problemer med å oppgi navnet sitt når man melder ifra. Å påstå at det er fordi man er redd for at foreldrene skal ta hevn, er ett elendig argument, fordi man kan velge å gi navnet sitt til barnevernet, men at det holdes hemmelig for den som blir meldt. Da vil i så fall ikke navnet til melder komme frem før en eventuell rettsak. Jeg har vært inne på debatter på internett der folk sitter og spør om råd i forhold til det å ta hevn på noen de er sure på ved å ringe barnevernet, altså ikke fordi de er bekymret men fordi dette er en flott måte å «ta noen så det kjennes». Denne ukulturen med å melde anonymt må det bli slutt på! Det er en grunn til at politiet ikke tar imot anonyme anmeldelser, fordi det da vil bli så mange useriøse henvendelser. Å sitte og forsvare seg mot påstander som er funnet på er umulig!
En meget treffende beskrivelse av dagens barnevern og hvordan det fungerer.
LES DETTE og tenk over hva dette kan bety for deg og din familie:
Et av de virkelig store problemene med barnevernet er at de gjør ting
som er så hårreisede at de menneskene som blir utsatt for dem ikke blir
trodd når de forteller noen om sine opplevelser,folk generellt VIL ikke
vite at vi har et barnevern som er havnet på
så ville veier så langt unna det som var intensjonen,og så langt unna
rettsikkerhetsprinsippene for barna først og fremt(de bryter FN`s
barnekonvensjon daglig,de bryter også EMK daglig) at folk nekter å tro
at slikt kan skje i vårt kjære kongerike som jo skal være verdens beste
land å bo i. Dt finnes barnevernsarbeidere og saksbehandler som har sunn
fornuft,som ser etter løsninger på problemer istedet for å lete etter
bevis på problemer,det finnes rederlige barnevernsarbeidere,men det
finnes også det motsatte,og det er vel ingen andre som kan gjøre så mye
skade på andre menneskers liv som en saksbehandler i barnevernet
kan,dersom hun/han tilhører de «dårlige»saksbehandlerne. Spør hvem du
vil som har hatt barnevernet på nakken om de trodde det var slik det
skulle bli da de spurte om hjelp en gang i tiden og istedet for å få
hjelp endte opp med at barna deres ble hentet og sendt i enten
institusjon eller fosterhjem. De aller fleste tror på «ingen røk uten
ild» eller noe sånt,dersom de blir fortalt at barnevernet kan ta deres
barn uten at det forligger noen mistanker om at det er noe galt ,hverken
med barn eller foreldre,men tar barna allikevel «da det er barnevernets
mening at barnet kan få skader over tid dersom det forblir boende
hjemme»tror de man lyver,men neida, de kan altså ta barn uten noen annen
grunn enn at de tror du ikke klarer å gi barnet ditt tilstrekkelig
omsorg en gang i fremtiden.Dette er ikke noe jeg finner på,det finnes
tusenvis av barnevernsaker der dette har skjedd.Og ingen av de som
mistet og mister barna sine fordi barnevernet tror de engang i fremtiden
kan komme til å ta skade av å bo hjemme trodde at dette var mulig før
det skjedde. Denne spåkulevirksomheten de bedriver er ikke bare i strid
med barneloven,den strider mot grunnloven,mot EMK,mot barnekonvensjonen
og mot vanlige folks rettsfølelse(når de ser og forstår og til slutt
endelig skjønner og tror at dette er vanlig praksis i norge).I tillegg
kan man antagelig se hvor ille det egentlig står til i barnevernet ved å
se litt på de sakene der de mener det forekommer omsorssvikt sjekke hva
denne «omsorssvikten» består i. Det regnes for.eksempel som
omsorgssvikt dersom du har barn og må søke NAV om hjelp til strømregning
eller verre,husleie. Men det tror du vel ikke,omsorgsvikt skal da ikke
være å skjære for tykke brødskiver,støvsuge en gang i uka istedet for
tre,ha tøflene til barnet stående på feil sted,gå i pysjamas og slåbrok
enda klokka var 0915 søndags morgen,eller at far hadde en hullete
t-skjorte på seg fredags ettermiddag,eller at skittentøyskurven var
nesten full en torsdags formiddag. Alt ovenstående kan jeg dokumentere
har skjedd i reelle barnevernsaker og ble regnet som omsorssvikt.. PS.
Visste du at dersom du en gang har gått til psykolog kan barnevernet få
ut journalen din fra psykologen din og lese alt du har vrengt ut av deg
der? Hvis du ennå ikke er skremt kan jeg fortelle deg at det skjer ting
som er mye verre enn de ovenstående.!!!
må bare tilføye hva den sakkyndige sa i vårt tilfelle: minsten er en av de beste i klassen sin og det mente hun var for å kompangsere for min dårlige omsorg. Han er også spruddlende, blid og utadvendt på skolen, hjemme og i sitt nærmiljø og dette var for å kompansere for min dårlige omsorg…den andre foreldren opplever han som stille innesluttet og mutt og det var vist der han var sitt sanne jeg… det viste seg at den sakkyndige IKKE var godkjent barnesakkyndig men hun har allikevel jobbet med slike rapporter for BV i 15 år.. jeg grøsser med tanken på alle de stakkars barna som ble tatt på feil grunnlag. Jeg skal også nevne at jeg sendte rapporten til en annen sakkyndig som overhode ikke vet noe om meg og min familie og kritikken er knusende og det på det faglige. og det er IKKe observert eller notert noe om min omsorgsevne, men spåkulen er benyttet.. men jeg vant, de måtte trekke saken dagen før nemda.. min histori med BV startet når jeg selv var 14, ble hentet med politi, plassert på barnehjem og institusjon hvor jeg ble misbrukt under BV sin omsorg, jeg vet fortsatt ikke hvorfor. så får jeg et barn med spesielle behov og ber om hjelp, han er tidvis suicidal.. det tar meg 9 år for å få ham testet for ADHD og når ting endelig begynner å gå bra så får vi nettopp en saksbehandler som ved hjelp av språket lager alt til negativt. ting blir tatt ut av konsept for å være negativt og langt ifra hvordan virkeligheten er. Ja hun går så langt som å skrive ned noe hun selv sa til meg, bare at hun endrer det til at jeg har sagt det… og utfra hennes referater og fantasi så måtte eldstemann flytte… men han ble mishandlet av sin far og kom i fosterhjem hos en psykisk ustabil enslig mor som heller IKKE var godkjent fostermor…barnet på 16 år opplever at saksbehandler sier til at du har en dårlig mor, -alt er hennes feil, det er hun som har gjort at du sliter, hun er psykisk ustabil (noe min psykolog avviser helt).. han fikk ikke komme på samvær, ei heller i sin brors bursdag fordi jeg vistnok hatet BV og de var redd han skulle bli preget.. han fikk ikke jule- og bursdagsgaver fra oss… hvor fostermor har gjort av dem er uvist. han ble truet med politiet daglig av fostermor. og om han skulle våge å gå forbi huset vårt på vei til en venn, ja da kom BV og politiet til å hente ham. Han gikk i hele vinter med en vinterjakke han fikk når han var 13 år, da fostermor ikke hadde rå. jeg har kjøpt klær og utstyr mens han har vært der…hun har bare hevet sjekken og sørget for sine egne barn, ja bortsett fra å kjøpe alkohol til gutten da så han kunne reise på fest som 16 åring…. ja, dette er bare litt av det, kunne ha skrevet en bok omtrent.. Nå er han hjemme, jeg fikk nok og tok ham hjem når fostermor dro bort og lot sin eksmann passe ham, en mann hun har fortalt så mye negativt om til gutten at han var usikker og redd…. han hadde fått en ny saksbehandler som faktisk gjorde jobben sin. hun hørte og så gutten og hun så endringene til det bedre hos gutten og hun flyttet ham hjem!! og helt ut av det blå så sluttet denne saksbehandleren i BV… hvorfor? en som endelig faktisk gjorde jobben sin og som faktisk skrev referatene sannferdig og som gikk gjennom dem slik at vi var enige om at det som sto var slik vi begge mente det var… Nei, aldri hadde jeg trodd at det kunne være slik…
men samtidig undres jeg.. hvor er BV der 13 åringene ruser seg, der 14 åringer selger sex for å få penger til dop etc.. det merklige er at de faktisk ER inne i disse familiene jeg her nevner og har vært det i mange år grunnet foreldrenes rusmisbruk.. men her er det IKKE snakk om omsorgsovertakelse..
Har selv gått under synonymet’ barnevernsbarn’. Har null respekt for bvtjenesten. Etter 17 tilsynsførere og 8 saksbehandlere på 10 år er ikke dette ok. Vært ei av de heldige som kom til verdens beste fosterforeldre, men måten barnevernet oppfører seg er skammelig og hører til i en skrekkfilm til tider.
Her var det mye interessant lesning.. Jeg tenker at Barnevernet er ute av stand til å gjøre sin jobb skikkelig.. Hvis jeg holder en pistol til ditt hode og krever at du skal gjøre ett eller annet fordi det etter min mening «er best for deg», har jeg da hjulpet deg eller skapt en konflikt mellom oss?? Svaret er åpenbart.. Alle som har hatt en alkoholiker eller narkoman i familien, vet at hvis de ikke selv innser at de har et problem, så er det umulig å hjelpe dem!! Den største hjelpen du kan gi, er å hjelpe dem til å innse at de har et problem, først da kan du hjelpe de videre…
Barnevernstjenesten i Norge synes ikke å tenke slik. De tvinger deg. Vi fikk beskjed om at hvis vi ikke tok imot «frivillig tiltak», så ville de ta barna våre med §4.12.. «Frivillig?» Så da kommer det en kar i heimen en time i uka for å «veilede».. Dessverre er historiene alt for mange om disse veilederne som egentlig er informasjonsinnhentere til at vi klarer å ha tillit til at vedkommende har gode intensjoner..
Det er bevist gjennom flere forskningsrapporter, både Norske og fra andre land, at barn som blir i «dårlige» hjem blir betraktelig bedre voksen enn de som blir tatt av barnevernet.. Kun 20% av de som får «hjelp» av barnevernet kommer ut i det voksne liv som oppegående samfunnsborgere.. De resterende 80% blir trygdemottakere på livstid, lavt utdannet(hvis utdannet i det hele tatt), arbeidsledige, utilpass i samfunnet, sliter med alkohol, stoff og generell kriminalitet. Det er 8 ganger høyere risiko for selvmord blant disse barna som barnevernet skal «hjelpe».. Er dette virkelig hjelp??
Hva med å legge ned hele barnevernet?? Joda, vi ville fått tragiske skjebner som f.eks. Christoffer(som barnevernet ikke klarte å fange opp alikevel), og de ville vært flere enn de er i dag.. Helt klart.. Dessverre.. Men vi ville fått betraktelig færre skjebner fordi barnevernet gjør feil i sin saksbehandling, og samfunnet som helhet ville hatt mindre lidelse og misbruk.. Jeg mener at Norge ville vært godt tjent med å legge ned Barnevernet.. Jeg skal gjerne diskutere tiltak for de som trenger hjelp, men makt og tvang vil aldri kunne hjelpe noen..
Til slutt vil jeg dele en historie om ei jente jeg kjenner godt.. Hun er en god mor til sine 3 barn, hennes største feil er at hun selv er barnevernsbarn og har bodd i fosterfamilie i hele sin oppvekst, og at hun ble mor i ung og umoden alder, noe som har gjort at hun har tatt noen dårlige valg – bl.a. flyttet en del.. Barnevernstjenesten tok hennes barn fra henne. Den yngste ble tatt 14 timer etter fødsel og satt til fostermor. Hun kjempet med nebb og klør, og vant frem i tingretten. Dommeren skriver i sin begrunnelse at «sakkyndigrapporten fremstår som et bestillingsverk fra barnevernstjenesten». Til tross for dette, og flere gode begrunnelser, velger barnevernstjenesten å anke saken, anken blir heldigvis avvist på alle punkter. I dommen står det at mor skal samarbeide med barnevernet om hjelpetiltak, og mor tok kontakt med barnevernet i sin nye hjemkommune og fikk beskjed om at hvis hun ville ha det måtte hun ta kontakt med familievernkontoret. Barnevernet ville ikke ha mer med denne saken å gjøre.. Til tross for knusende nederlag i retten, og en rettskraftig dom velger barnevernstjenesten i tidligere bokommune å sende en bekymringsmelding til ny bokommune, og disse ender da med å bryte tingrettens dom ved å starte en ny sak, når mor allerede pr. dom har blitt ansett som en god nok omsorgsperson..
Her ser vi at «Barnets Beste» kommer langt bak i rekken, nå er det personlig prestisje og hevntanker som kommer frem..
Jeg skulle gjerne ha avsluttet med at dette var et skrekkeksempel, men utfra utallige historier jeg hører fra folk som har fått sine liv ødelagt trekker jeg den konklusjon at dette er mer regelen enn unntaket.. Et slikt «barnevern» gjør mer skade en gagn, hvorfor ikke bare legge det ned? Bli kvitt det, og se på de landene som har godt barnevern.. Det finnes noen av de, og de har ett fellestrekk.. De kan ikke bruke TVANG for å hjelpe.. Da tør folk å be om hjelp, og vi kan få et godt barnevern..
Ifølge Inga Marte Thorkildsen er det bedre å ødelegge ti velfungerende familier, enn at ett barn ikke får hjelp. Christoffer-saken var en stygg affære, men det som er enda styggere, er at barnevernet bruker den for det det er verdt, når det gjelder oppfordringer til å melde foreldre i hytt og pine. Når moren til Christoffer ikke klarte å beskytte sønnen, var det flere som meldte i fra til barnevernet, men saksbehandleren som først fikk saken valgte å ikke gå videre med den fordi hun kjente moren fra før! Det var med andre ord ikke nettverket rundt som sviktet, men barnevernet! Og de gjemmer seg selvfølgelig bak taushetsplikten. Barn har dødd under barnevernets omsorg, vi leser historier om barn som tar livet av seg fordi de nektes kontakt med mor og far, men ingen i barnevernet har fått konsekvenser! Det er jo galskap!