Hva er god faglig standard på sakkyndige rapporter?
Barne- og Likestillingsdepartementets definisjon på god faglig standard på sakkyndige rapporter i barnevernsaker er: ”En sakkyndig utredning skal gi en barnefaglig vurdering av hva som på kort og lang sikt vil gi barnet en forsvarlig omsorg, eller faglig vurdering av andre spesifiserte tema. Den sakkyndige skal gi oppdrags-giver og parter et faglig perspektiv og dermed bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst i forbindelse med de vurderinger og beslutninger som skal fattes vedrørende barnet.” (BLD, 2012:7.)
Definisjonen avspeiler praksis. En utredning er ”barnefaglig” der vurderinger skal gjelde barnets framtidige utvikling og utsikter. BLDs definisjon berører ikke grunnlaget for en undersøkelse/ utredning – metodebruk som skal sikre mest mulig pålitelighet og gyldighet – der feilkilder og kildekritikk er vesentlig spørsmål. Barnefaglig vurdering er av liten verdi om det empiriske grunnlaget er ugyldig og upålitelig.
Barne- og Likestillingsdepartementets (BLDs) Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker for barneverntjenesten, fylkes-nemnda og domstolen (BLD 2012) inneholder lite om utredningsmetodikk. Kapittel 5 omtaler sakkyndighetsarbeid. Det omfatter 4 sider som dreier seg mest om hva slags type informasjon den sakkyndige rapporten bør inneholde. Intet er opplyst om feilkilder og kildekritikk.
Utvalg og kilder
Utvalget består av 61 saker. Alle var prøvet i fylkesnemnda. Sakene er fra tidsrommet februar år 2000 til mai 2012. Det ble fattet vedtak om omsorgsovertakelse i alle sakene bortsett fra to. 7 saker er fra tidsrommet januar 2010 til mai 2012 hvorav en (1) ikke endte med omsorgsovertakelse.
Av de 61 sakene ble 37 seinere behandlet i Tingretten og 12 i lagmannsretten. NOTE 4.
Spørsmål om utvalget er representativt for foreldre som fratas omsorgen for sine barn er ikke det vesentligste her, men å kunne si noe generelt om sakkyndiges utredningspraksis.
Felles for de sakkyndige rapportene bortsett fra fem rapporter er at kildegrunnlaget baseres primært på barnevernets dokumenter og informanter fra offentlig hjelpeapparat.
De undersøktes informanter er neglisjert. Informanter som arbeidsgivere, kolleger, naboer, slekt som ofte kan gi et annet bilde av foreldrenes omsorgsevne/omsorgskompetanse er nesten fraværende i intervjuutvalget. Enkelte mandat er utformet med bestemte fø-ringer for hva sakkyndige bør eller må bygge sin undersøkelse på. Det gjelder i 18 av de 61 sakene. Et eksempel er: ”Utredningen bør inneholde samtale med BUP og kommunelege dr. N.N.”
Et annet eksempel er følgende sluttformulering i mandatet: ”Sakkyndige må vurdere om tilbakeføring vil skape store problemer for M., grunnet barnets behov for forutsigbarhet og trygghet.“
Å følge en slik oppfordring innebærer favorisering av eksisterende plassering (Status quo). Ikke uventet konkluderte sakkyndige med: “Den sakkyndige vil anta at M. har en sterk og for ham svært viktig tilknytning til miljøet han er i nå. Det vil bety en svært sterk belastning på ham om han skulle trekkes ut av dette miljøet og over til et helt annet som representeres av foreldrene i et urbant miljø på….” Gutten var plassert i en utkantkommune og ble der.
Dokumentasjon på omsorgssvikt
9 utredninger manglet helt beskrivelser og vurderinger på omsorgssvikt. Det manglet konkret påvisning av hvilke belastninger barna utsettes for som gjør at det defineres som omsorgssvikt. To utredninger fokuserte på hvilke behov barna trenger å få tilfredsstilt og hvilke ressurser som finnes hos barna og deres familie med nett-verk.
Beskrivelse av foreldre
37 utredninger inneholder beskrivelser av psykiske personlighetsavvik hos foreldrene (personlighetsforstyrrelser, asosiale trekk, ego-svake, narsissistiske, psykopatiske). I tillegg var konklusjonen i 4 utredninger basert på beskrivelser av kognitive vansker – moderat/ lettere utviklingshemming primært.
Intelligenstesten WAIS var hovedkilden i disse utredningene. Patologiske beskrivelser var et av hovedpremissene for fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse i 29 saker. Påvisninger av psykisk sykdom/lidelse etter standardiserte kriterier manglet i 14 utredninger. Forsøk på alternative forklaringer og fokus på kontekstuelle sammenhenger manglet i 27 utredninger. I forsøk på å beskrive personpatologi manglet undersøkelse av opplysninger/ observasjonsdata fra ulike kontekster.
Hovedkilden var referanse til psykolog/psykiater. Kun i 5 til-feller hadde disse satt en psykiatrisk diagnose. Rapportene er for øvrig preget av mangelfull undersøkelse basert på omsorgskompetanse basert på observasjonsdata.
Alternative tolkninger?
38 sakkyndige utredninger inneholder ingen begrunnelse for hvorfor opplysninger fra vitner til biologiske foreldre ikke er tatt med. Dette gjelder tilgjengelig informasjon fra naboer, kolleger og arbeidsgivere som kunne ha vært innhentet på grunnlag av samtale og intervju. Et eksempel på vesentlig informasjon er andres beskrivelse og tolkning av foreldres grensesetting og oppdragelsesstil. Et annet eksempel er følgende hvor svigermor har uttalt: ”De (dvs. foreldrene) velger å unngå å møte han til stadighet / å komme han til unnsetning på en overbeskyttende måte. De unngår å utvikle et reaksjonsmønster med å søke om trøst. De vil hjelpe han til å vokse seg ut av slike situasjoner på en måte som gjør at han opprettholder og utvikler sitt selvbilde.”
Barnet var 6 år gammelt. Svigermor jobbet i barnehage. Bar-nevernets bekymring var at foreldrene “brydde seg for lite om gutten.”
En annen barnehageansatt ville vitne for foreldrene. Hun hadde skrevet brev til foreldrenes advokat angående påstand om at gutten var “deprimert”: ”Jeg oppfatter ikke Ola som at han er deprimert. Han gjør som alle andre barn ofte gjør, “moddelerer” de voksenpersoner som de omgir seg med. Har en voksenperson utfordringer i livet, som denne ikke klarer å skjule, vil eller kan barn ofte ta dette til seg og komme i en ubalanse uten at de er klar over det.”
Denne type opplysning kan belyse saken. Å unnlate slike, bryter med Forvaltningslovens bestemmelser for saksutredning og god skikk for sakkyndigarbeid beskrevet i Håndbok for psykologisk sakkyndige (Backe-Hansen og Øvrebø 1999).
Sakkyndiges intervju
Barnet (barna) ble blant annet intervjuet om hvor de ville bo eller hvem de ville være sammen med. Intervjuene fant som regel sted hjemme hos foreldrene – når barna fortsatt bodde hos sine foreldre.
I de 24 tilfeller barna var plassert i beredskapshjem eller fosterhjem ble intervjuene av barna som regel (19 av 24) ikke gjennom-ført i hjemmet.
I en av utredningene kom ensidighet svært tydelig til uttrykk. Sakkyndige stilte følgende spørsmål til barnet i fosterhjemmet:
”Vil du bo her du bor nå sammen med Kari og Per eller hos N.N. og N.N. (navnene på foreldrene)?”
Barnet på 6 år svarer: ”Jeg vil være her.”
At intervjusituasjonen og spørsmålstillingen kunne påvirke svaret til barnet, syntes uproblematisk for den sakkyndige.
Et annet eksempel er mangel på presisjon og spesifikasjon med hensyn til intervjusetting og spørsmålstilling: “Det skal opplyses at gutten har sagt til sakkyndige at han vil bo hos mamma. Andre uttalelser fra gutten tyder på at han vil bli boende i fosterhjemmet.”
I retten “Frarådet den sakkyndige en tilbakeføring til moren.” Gutten er nå myndig og bor hos mora si. Han hevder at han alltid har villet flytte hjem.
“Jeg bader alene”
Far var mistenkt av barnevernet for “erotisk eksponering” overfor sin fem år gamle datter.
Barnevernet hadde fått vite (“hørt”) fra barnehagen at jenta hadde fortalt til barn og ansatte at pappaen hennes “viste tissefanten” hjemme.
Utskrift av sakkyndiges utspørring gir innblikk i den voksnes framgangsmåte overfor barnet. Utskriften bygger på sakkyndiges videoopptak framvist i Tingretten.
”Sakk.: ”Når du bader i badekaret, kan du fortelle litt om det, hvordan det foregår?”
Jenta: ”Jeg bader alene.”
Sakk.: ”Du bare alene?”
Jenta: ”Ja.”
Sakk.: ”Hender det at du bader sammen med noen i badekaret til mamma og pappa?”
Jenta: ”Nei. Jeg bader bare med leker oppi badekaret.”
Sakk.: ”Er det ingen andre enn deg i badekaret?”
Barnet: ”Jo, lekene mine.”
Sakk.: ”Er det noe annet enn lekene dine? Du har fortalt at det er noe spesielt med pappa?”
Jenta: ”Nei – vet ikke.”
Sakk.: ”Du har sagt noen ting, når du bader, eller når du er i badekaret, så hender det at også pappa er i badekaret?”
Sakkyndige antyder som gitt at far og datter er sammen i badekaret. Bakgrunnen for spørmålet er at jenta angivelig fortalte i barnhagen at hun hadde sett farens “tissefant.”
Sakkyndige godtar ikke barnets svar og legger inn et spørsmål som gir føring på at hun ikke bader alene, til tross for at hun klart og tydelig uttalte ”Jeg bader alene.”
Sakkyndige har ikke tilpasset intervjuet barnets kognitive nivå. Barn kan lett tilpasse sine svar til hva de tror voksne forventer. Barn har sin egen logikk. Barn i 4-5 årsalderen tenker konkret operasjonelt.
Tenkningen er sentrert om det som er her og nå. Barn på dette alderstrinn har ikke evne til generell abstraksjon. De mangler forståelse av kausalsammenhenger.
Enkelte intervjuer er påviselig gjennomført med stor grad av overstyring av barnet med bruk av ledende spørsmål, manipulasjon og gjentakelser. Vi kan ikke vite hvordan utspørringen har vært i de fleste tilfeller utvalg av de 61 utredningene. Kun et fåtall (8) av utredningene har gjengitt spørsmålsstillingen til barnet.
Forholdet til intervjueren er klart utslagsgivende ved intervju av barn. Barn merker godt om intervjueren har en ekte interesse for det – og for hva det sier. Den voksne intervjueren kan lett overstyre barnet i intervjuet. Barnet kan her reagere på ulike måter. En uønsket reaksjon er at barnet går inn i overidentifikasjon med intervjueren. Det kan lett bli et for nært forhold til barnet under intervjuet. Det kan føre til at barnet strekker seg langt med å svare slik det tror intervjueren vil ha det. I denne konteksten må man være åpen for at barnet kanskje følte en loyalitet i situasjonen og overfor fosterforeldrene. Barn kan lett tilpasse sine svar til hva de tror voksne forventer.
Framstillinger av foreldre (biologiske foreldre)
Hvordan presenteres foreldrene av de psykologisk sakkyndige? Hvordan omtales biologiske foreldre og fosterforeldre? I 46 av 61 tilfeller beskrives biologiske foreldre negativt. Et eksempel er følgende utsagn:”Far opptar for eksempel hele spisebordet med sine hobbyaktiviteter og det er svært uryddig og til dels skittent i huset.”
Den sakkyndige observerte dette kun kort tid (15 min iflg. biologiske foreldre). Ifølge foreldre og naboer var det vanlig at barna deltok i hobbyarbeidet som var bygging av modellfly. Den sakkyndige hadde ikke undersøkt dette.
Språklig forskjellsbehandling i beskrivelse av samspill mellom foreldre og barn forekommer i 27 utredninger. Biologiske foreldre er ikke adekvate sammen med barna. Forholdet mellom foreldre og barn beskrives finurlig. Et eksempel på hvorledes språklig manipulasjon kan gi et tendensiøst bilde er følgende: ”Det var bare da far og barna holdt på med Nabbi-perler, at de satt rolig sammen uten spe-sielle konflikter. Far og Kristian holdt lenge på å blåse opp ballong-er sammen (…) Både Tea og Kristian har stort behov for stimulering, språklig og kognitivt. Foreldrene synes i liten grad å stimulere barna. Under siste samvær holdt de lenge på med vedsaging. (J.T.s un-derstreking.) Jeg opplevde at det skjedde lite stimulering. Det virker som om barna i stor grad må ta initiativet selv til kontakt. De voksne snakker til dem, men lite med dem.”
Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke. De ”holder på” med ting. Vedsaging oppleves som lite stimulerende. Det er ikke vurdert ulike kvaliteter ved samvær mellom barn og voksne. Stimulering omfatter mer enn direkte verbal kontakt. Dessuten bør det tilføyes at å sage ved forutsetter kommunikasjon og samhandling siden far og sønn sammen brukte en og samme sag.
En annen framstilling er observasjoner som angivelig skal vise foreldres inkompetanse i situasjoner de ikke mestrer, som for eksempel å sette grenser for barna: ”Jeg opplevde stor forskjell på Tores atferd hjemme og i fosterhjemmet. Spesielt under første hjemmebesøk var han svært urolig. Han sprang rundt og hoppet opp i stolen og sengene på barnerommet. Han hørte ikke på tilsnakk.” Eksemplet gjelder samværssituasjon der barna etter å ha vært atskilt fra sine foreldre i nærmere 3 måneder, fikk være sammen med sine foreldre. Konsekvenser av atskillelse drøftes ikke. Observatørens nærvær i samværet mellom barn og foreldre er heller ikke diskutert.
En systematisk forskjell i de sakkyndiges utredninger er ulik beskrivelse av fosterforeldre og biologiske foreldre. Denne forskjellen er tydelig med hensyn til omsorgskvaliteter: ”Foreldrene synes ikke å være i stand til å skape den struktur og forutsigbarhet som barna trenger for å utvikle seg optimalt. Resultatet av dette er at de blir mer urolige enn de er i fosterhjemmet.” Denne beskrivelsen fant sted rett etter plasseringen i fosterhjemmet. Sakkyndige tok ikke høyde for at barnas uro kunne være en følge av barnets atskillelse fra foreldrene sine.
Et gjennomgående trekk i utredningene er tendensiøse framstillinger av foreldre. Et eksempel er hva mor Anne gjennomgikk. I sakkyndiges rapport refereres ukritisk til barnevernets rapport: ”Det bygget seg etter hvert opp konflikter med barnehagen. Per ble tatt ut av barnehagen etter 1 mnd.” Utsagnet står løsrevet uten opplysning om videre sammenheng. I stedet gjentar den sakkyndige psykolog at mor var konfliktskaper ved å uttale i neste avsnitt: ”Her bygget det seg igjen opp store konflikter.”
Ifølge mor var barnehagetilbudet til Per direkte uforsvarlig. Dette opplyste hun sakkyndige psykolog om. Mors opplysning var ikke gjengitt i rapporten. Psykologen undersøkte ikke om det var flere foreldre som valgte å ta ut barna fra barnehagen grunnet sanitære forhold. Mor kontaktet også den sakkyndige psykologen om at hun ikke var alene om sin misnøye med barnehagen. Det gjorde hun under psykologens arbeid med utredningen. Barnehagen ble imidlertid stengt før rettsforhandlingene. Ingen av disse faktiske saksopplysninger ble av psykologen belyst i saken for fylkesnemnda, verken muntlig eller skriftlig.
Mors anmeldelse av husbråk ble framstilt slik av den sakkyndige psykolog: ”Her bygget det seg igjen opp store konflikter. Mor fikk etter en tid egen leilighet i Ekornvegen. Hun opplevde at hun ikke fikk fred for naboen. Hun opplevde at de forfulgte henne og ville ødelegge for henne. Hun anmeldte dem til politiet i (…)”
Den sakkyndige psykolog beskriver anmeldelsen som utslag av overdreven mistenksomhet. Ifølge mor hadde naboen et alvorlig rusproblem. Hun ble redd for sin sønn. Mor benekter at hun har uttalt at hun følte seg forfulgt, men erkjenner at hun fortalte den sakkyndige psykolog at hun var redd for at naboen ville ødelegge for sønnen hennes.
Den sakkyndige psykolog fastslo at mor led av en psykose – det vil si at hun hadde realitetsbrist, vrangforestillinger og manglende sykdomsinnsikt. Hovedkilden til framstillingen av mor som psykotisk person var basert på intervju med spesialist i klinisk psykologi. Kilden er her annenhånds siden referansen til spesialisten ikke er gjengivelse fra uttalelser fra han selv, men fra sakkyndige som gir sitt eget referat fra samtale med spesialisten:
”N.N. har opplevd henne som (…) Han opplever henne klart som paranoid (…) N.N. opplever at hennes realitetsbrist (…)” Disse spekulasjoner gjentas i utredningen i avslutning før konklusjon, der det heter:
”ut fra egne samtaler med mor, opplysninger i saksdokumen-ter og samtale med psykolog N.N., vurderes N.N. (forfatterens kommentar: dvs. mor) i dag til å lide av alvorlig paranoia. Denne paranoiaen har utviklet seg gjennom lengre tid, dette gjør prosessen mindre gunstig (…) Den sakkyndige legger videre til:
”Rent diagnostisk kan hørselshallusinasjoner tyde på en utvikling i mer schizofren retning. Etter gjeldende diagnoseliste for psykiske lidelser I CD-10 nytter man vanligvis ikke paranoia-diagnosen når hørselshallusinasjonene blir mer fremtredende. Det er da mer aktuelt å vurdere former for schizofreni.”
Den sakkyndige redegjorde ikke for diagnosegrunnlaget. Det er ikke redegjort for påvisning av realitetsbrist, vrangforestillinger, manglende sykdomsinnsikt og funksjonssvikt. Intet symptom er isolert sett nok kvalifikasjonsgrunnlag for en bestemt psykosediagnose. De viktigste kriterier for en diagnose er forstyrrelser i realitetsopp-fatning og innsikt (se for eksempel Retterstøl 1999).
Begrepsavklaring
Mangel på redegjørelse for bruk av sentrale begreper er registrert i 37 utredninger. Begrepene gjentas flere ganger i en og samme utredning. Slike gjentakelser kan føre til at begrepene blir tatt for gitt som en sannhet eller et faktum. Begrepet omsorg er et eksempel på et slikt begrep. Omsorgsbegrepet kan forstås svært ulikt (Alvsvåg og Gjengedal 2000). Barns og voksnes tilsynelatende like atferdsmønst-re kan ha svært ulike konsekvenser for barna og familien som helhet. Når det for eksempel påståes at ”Far har ingen innlevelsesevne”, ”far ser ikke behovene til barna og ønsker ikke å gå inn i det heller”, så blir det nødvendig å spørre: I forhold til hva? I hvilke sammen-henger og i hvilket omfang? Hvilke konsekvenser får dette for barna?
Kildekritikk
Manglende kildekritikk forekom i 52 av de 61 utredningene. En vesentlig mangel var at sakkyndige tok opplysningene fra barne-vernets rapporter som korrekte.
Konklusjoner i 18 sakkyndige utredninger henviser til barnevernets annenhåndsopplysninger. Et av tilfellene gjaldt falske opplysninger om fars seksuelle trakassering på arbeidsplassen.
I 35 sakkyndige utredninger forekom opplysninger basert på sladder og rykter – ”bekymringsmeldinger”. Et eksempel er blanding av upåviselige påstander og sladder:
”Britt Bakken, samboer til fars søskenbarn, har observert at mor har klemt hånden til Tea rundt en kaktus. Når barnet puttet fingrene i munnen, tok hun fingrene i munnen og bet. Hun observerte at barna hadde blåmerker. Mor skal også ha kløpet barna så de begynte å gråte. Slektninger til far har også opplyst at hun skal ha knipset et av barna på munnen fordi det lente munnen inntil bordet. (…) Det kom det inn en anonym melding om at mor hadde slått Tea i ansiktet på badestranden for en tid siden. Det var også mye roping og kjefting fra foreldrene på begge barna.”
Mor benekter i intervju med forfatteren at hun skal ha kløpet og knipset barna. Mor påstår videre at kaktusepisoden gjaldt et uhell der Tea selv av nysgjerrighet hadde tatt borti en kaktus og stukket seg. Mors opplysninger kan verken bekreftes eller avkreftes fra andre kilder. Det hører med til alminnelig saklighet at ulike parters oppfatninger og framstillinger av hendelsesforløp opplyses. Det er ikke gjort i dette tilfelle og heller ikke i 24 andre saker. Kildekritikk overfor barnevernets informanter er ikke utøvet. Opplysninger basert på intervju med advokat om biologiske foreldre viser at fars familie var svært negativ til barnas mor. Sakkyndig psykolog har ikke vurdert bakenforliggende grunner (motiv) til den informasjonen som ble gitt til barnevernet.
Det er vanlig i utredningene å referere til det som angivelig er opplyst fra andre instanser:
”Flere instanser har påpekt at det virker som om foreldrene mangler forståelse for barns behov og problemer.” I slike tilfeller vises det først og fremst til BVs rapporter som igjen direkte og indirekte refererte til BUP og PPT. Et av eksemplene gjaldt en mindreårig gutt midlertidig plassert på et barnehjem. Den sakkyndige psykolog innleder sin utredning slik:
”Undertegnede har hatt samtaler med personalet ved N.N. barnehjem og tatt del i personalets vurderinger og refleksjoner. Sakkyndige finner at gutten har hatt stor framgang i funksjon både sosialt og emosjonelt etter at han kom til barnehjemmet.” Det ble ikke konkretisert i utredningen hva framgangen hadde vært, bare opplyst at gutten var ”grei”, men ikke noe om hva han hadde gjort. I 29 utredninger var det ikke tilfredsstillende samsvar mellom opplysning fra barnevernet i henvisningen til BUP og PPT og den opprinnelige tekst i rapportene til BUP og PPT.
Kontekst
Vesentlig mangel på opplysninger fra situasjoner i forhold til personbeskrivelser forekom i 37 utredninger. Denne dekontekstualisering dreier seg om å beskrive og tillegge en person bestemte egen-skaper eller karaktertrekk ut fra enkelstående hendelser. Å karakterisere en person som aggressiv (aggressiv person) er usaklig dersom samme person er registrert som aggressiv i noen få tilfeller og ikke aggresiv i mange andre typer situasjoner. Dekontekstualisering kan også forekomme når sakkyndige tar deler av en tekst eller handling ut av sin sammenheng og dermed hindrer leseren i å forstå sammenhengen. Dette gjør det umulig for domstoler og andre å vite hva som ligger bak et utsagn eller en handling. Slik dekontekstualisering er i realiteten uakseptabel både etisk og faglig. Denne type feil gjør rapportene verdiløse som faglige dokumenter.
Et utsagn er alltid situasjonsbetinget. Dersom situasjonene/ konteksten skrelles vekk, kan beskrivelsen få en forvrengt mening for leseren. Dekontekstualisert informasjon kan lede til feilaktige tolkninger og vurderinger. En type dekontekstualisering gjaldt bruk av tilgjengelig informasjon fra Barnevernets rapporter (i tillegg mangel på kildekritikk). I en av disse utredningene ble det vist til en barnevernsrapport som uttalte følgende: ”Mor lot ofte gutten sitte et par timer alene.” Barnevernets kilde var helsesøsters rapport. I den står følgende: ”Mor sier at det er bedre at han er der inne (forfatters kommentar: lekegrind) enn at han skader seg. Han er der bare når jeg holder på med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker eller dusjer.”
I helsesøsters rapport heter det videre: ”Så sier hun at han er i lekegrind, for det har jeg anbefalt. Jeg sier at det er lurt å ha lekegrind i spedbarnsalderen, men ikke nå. Jeg spør om hun tror det er bra for han og hun svarer: ”Det er bedre at han er der enn at han skader seg. Han er der bare når jeg holder på med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker eller dusjer.”
Uttalelsen om at barnet var overlatt til seg selv var hentet fra en diskusjon mellom mor og helsesøster om bruk av lekegrind. I helsesøsters rapport opplyses om at gutten kunne være i lekegrind opptil et par timer i løpet av en dag, men at han ikke var i lekegrinden sammenhengende et par timer. I rettssaken uttalte kommuneadvokaten med referanse til sakkyndig rapport at barnet ble overlatt til seg selv flere timer hver dag. Påstanden var urimelig sett i forhold til opplysninger fra samtalen mellom mor og helsesøster som er nedfelt i helsesøsters rapport.
Situasjonsfaktorer
I 49 av 61 utredninger fokuseres det mer enn en gang på at problemer ensidig er forårsaket av mangler og feil hos barn og foreldre. Kun 8 psykologisk sakkyndige rapporter inneholder vurderinger av barns fungering i forhold til ulike sosiale kontekster.
49 rapporter er beheftet med attribusjonsfeil – en grunnleggende feil som er beslektet med dekontekstualisering.
Attribusjonsfeil er en kognitiv forvrengning der situasjonsbetinget atferd generaliseres til personlige egenskaper (Heider 1958). Attribusjonsfeil innebærer at sosial kontekst neglisjeres når en persons atferd observeres. Et eksempel er Bård og spørsmålet om hans negative atferd på barnevernsinstitusjon. Bårds protester og negative atferd ble forklart som følge av hans vanskelige personlighet (“utagerende atferd”, “personlighetsforstyrrelse”). Analyse av problematferd knyttes ikke til samspill mellom institusjonstilværelse og personlighetstrekk. Et annet eksempel gjelder observasjonssituasjon og bakgrunn for denne. Den sakkyndige beskriver foreldres reaksjon på barns uakseptable atferd:
”Foreldre grensesetter barna ved verbalt tilsnakk, men følger ikke opp med praktiske tiltak. Når barna likevel ikke hører etter, kan de bli sinte og gripe inn fysisk. Både mor og far kan bruke høy stemme når barna ikke hører etter og bli svært irritert. Det er forståelig at foreldre blir irritert når barna ikke hører etter. Tea og Kristian synes imidlertid å trenge mye tettere oppfølging og grensesetting enn det foreldrene tilbyr.”
Det er ikke gjort rede for om dette er en vanlig situasjon eller ikke. Den sakkyndige opplyser ikke om konteksten til observasjonene. Barna hadde ikke sett sine foreldre på fem uker. Det er ikke vurdert hvordan barna reagerte på at en fremmed person (den sakkyndige) var til stede.
Riktig gjengivelse?
(1) Kilder og informanter riktig gjengitt? (Siteringer.)
I en av de sakkyndige utredningene uttales blant annet: ”De anonyme meldingene mener mor er hevnaksjoner, og hun forstår ikke at barnevernet er bekymret, og sier at de lyver.” I barnevernets nota-ter er opplysningene av en noe annen karakter. I disse notater heter det: ”Mor sier igjen at hun ikke forstår at barnevernet kan være bekymret når ingen fra BV har kontaktet henne på 2 1⁄2 mnd. Mor sier igjen at hun vil vite hva BV er bekymret for. Saksbehandler sier at BV bl.a. er bekymret for guttens utvikling hva gjelder språk og begrepsforståelse. Mor sier at det er blitt mye bedre siden han begynte i barnehagen.” Spørsmålet om bekymring får en annen betydning sett i forhold til at BV ikke hadde kontaktet mor på 2 1⁄2 måned og at bekymringen først og fremst gjaldt språk og begrepsforståelse – og ikke nødvendigvis omsorgssvikt.
I en annen sakkyndig utredning var spørsmålet mors kognitive vansker. Sakkyndige forsøkte å bekrefte sin antakelse med å vise til mors ”meget svake resultater” fra grunnskolen. Dette ble definert som ”generelle lærevansker” som betyr det samme som evnemessig svikt eller kognitiv svikt. Sakkyndig psykologs metode var å under-søke om karakterene på ungdomsskolen var reelle. Han intervjuer lærerne. En forutsetning for en slik undersøkelse er at informantene blir gjengitt korrekt. Det avgjørende ”bevis” var om karakteren NG i matematikk skriftlig eksamen var reell:
”Klasseforstander sier at hun fikk NG til eksamen etter at han som eksaminator hadde måttet ”legge opp” til henne.” Utsagnet til rettsoppnevnt sakkyndig er meningsløst siden mora fullførte skriftlig eksamen på ordinært vis. Det betydde at hun ikke hadde rett på tilrettelegging. Mor mottok ikke spesialundervisning og var aldri henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste for vurdering av behov for spesialundervisning. Klasseforstander (kontaktlærer) benektet at han hadde uttalt det som sakkyndige påstod han hadde sagt, som angivelig var gjengitt i sakkyndiges utredning.
(2) Faktafeil basert på fravær av dokumentasjon
I en sakkyndig utredning framstilles far som familiens hakkekylling: ”I epikrisen fra Blakstad sykehus datert 25.11.03 fremgår det at han har hatt en vanskelig oppvekst med problematisk forhold til begge foreldrene, og at han mener å ha vært familiens hakkekylling.”
Det riktige er ifølge far at han rett etter avtjent militærtjeneste i en kort periode var uten jobb og at han da selv opplevde at han var til byrde i denne perioden. Far benekter at han opplevde seg som “hakkekylling”, men at han følte at han i denne perioden (ca. halvt år) var til bry for sine foreldre.
I en annen sak påstod sakkyndige at far hadde ”flere ganger havnet i konflikt med overordnede og at han mente å ha blitt mobbet på flere arbeidsplasser. Han sa seg opp etter ett års ansettelse i en stilling pga. “turbulens og konflikter”. Det fremgår annet sted at han er anmeldt for seksuell trakassering på arbeidsplassen, jfr. Barne-vernets møtereferat 07.01.10.”
Det er avkreftet av politiet at far er anmeldt for seksuell trakassering. Det foreligger ingen dokumentasjon på at far flere ganger var i konflikt med overordnede. Sakkyndige skrev i sin rapport at far ”er politianmeldt for å ha mishandlet en samboer”.
Kilden var møtereferat fra barnevernet. Opplysningen er gjengitt i flere andre dokumenter. Opprinnelsen til politianmeldelsen stammet fra saksbehandler. I møtereferatet var ordlyden: “mente at far var anmeldt for mishandling av tidligere samboer”.
Påstanden om mishandling er avkreftet hos politiet.
Sakkyndige undersøkte ikke informasjonen han hadde mottok av barnevernet.
(3) Framstillinger
Tendensiøsitet er beslektet med gjengivelsesfeil. Forskjellen er at leseren nesten umerkelig overser at saksbeskrivelsen kan være skjevt framstilt. Sakkyndige kan ut fra fordommer i saken lete etter det som man ønsker eller forventer å finne. En slik forventning kan styre utvelgelsen av informasjon på en skjev måte. Det kan gjelde innhenting av informasjon fra egne undersøkelser som intervjuer og observasjoner eller tilgengelig datamateriale fra andre etater, for eksempel barne- og ungdomspsykiatri (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).
Det følgende eksempel er hentet fra sakkyndig beskrivelse av foreldre som inkompetente omsorgsgivere for sine barn:
”Dr. Sara Larsen har opplevd mor som veldig oppfarende verbalt overfor barna. Hun har nærmest glefset til dem. Når hun har spurt om barnas utviklingstrinn, har hun hatt perspektivet hos seg selv. Sara Larsen opplever far som mer deltakende og mer observerende i forhold til barna. Det virker som han gjør sitt beste.”
Denne samme legen har i intervju med forfatteren bekreftet at hun uttalte til sakkyndige at mor opptrådte ”oppfarende overfor barna,” men presiserer at dette fant sted på legekontoret og at hun hadde uttalt følgende til sakkyndige: ”Gutten var forkjølet og sliten. Mor beklaget seg over at hun hadde lite overskudd. Saken med barnevernet og utredning hadde tatt på.” Legen er uenig i den sakkyndiges framstilling. Hun hadde opplyst at far var mer aktiv i lek med barna, men ikke at mor var ”indifferent til barna”. Legen understreker at ”mor var nærværende på andre måter” og at barnas utviklingsnivå ikke var et tema, men at de snakket om ulike behov for de to barna. ”De var derfor langt mer urolige hjemme enn i fosterhjemmet. Det var bare da far og barna holdt på med Nabbi-perler, at de satt rolig sammen uten spesielle konflikter.” Sakkyndige uttalte blant annet følgende med angivelig støtte fra legen:
Legen mener at den sakkyndiges gjengivelse på dette punkt er fullstendig uriktig.
Psykologer som har flere sakkyndig-oppdrag i barnevernssaker, opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er til stede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part før utredningen er påbegynt, og sakkyndige kan dermed bygge på faktisk galt grunnlag.
Ett slikt tilfelle dreier seg om sakkyndiges beskrivelse av far basert på barnevernets rapporter og notater uten kildegransking:
“Flere steder i dokumentene fremgår det at far har opptrådt grenseløst og krenkende med grov og upassende språkbruk ovenfor flere kvinner, og at han oppfattes som seksfiksert, jfr. Barnevernets notat av 16.11.09, andre avsnitt; bekymringmelding datert 11.01.10, side 2,3; og møtereferat datert 07.01.10; og barnevernets enkeltnotat 12.01.10, siste avsnitt. Opplysninger om dette finnes også i andre dokumenter.”
Sakkyndige vurderte ikke i hvilken sammenheng fars såkalte grenseoverskridende atferd overfor voksne kvinner var framsatt og hvilken betydning dette skulle ha for fars omsorgsevne for små barn. Sakkyndige undersøkte ikke om fars uformelle stil utspant seg i en kontekst der såkalt seksfiksert språkbruk var en del av humoristisk sjargong. Far hadde blant annet uttalt (til J.T.), at for kvinner over 50 var litt sexpress et frynsegode.
Oppsummering
Undersøkelsene av metodebruk i 61 saker vedrørende omsorgsovertakelse viser flere typer metodiske feil. 37 av de 61 utredningene var basert på barnevernets rapporter. Mange utredninger er klart tendensiøse i framstillinger av biologiske foreldre. Fosterforeldre beskrives gjennomgående med positive karaktertrekk. Biologiske foreldre tilskrives overveiende negative egenskaper. Det gjelder også aktiviteter. Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke.
37 av de 61 utredningene bygget på barnevernets rapporter som var beheftet med annenhånds og tredjehånds kilder. Informasjonen fra barnevernet var ikke kildekritisk undersøkt. De fleste av disse utredningene bygger på upålitelig og feilaktig informasjon om for-eldre og barn.
De fleste utredningene mangler metodisk kontroll av observasjoner, tester og tolkning av utsagn med hensyn til pålitelighet og gyldighet
Over halvparten av utredningene (38 av 61) mangler opplysninger om framgangsmåte og vurdering av feilkilder ved observasjoner av samspill mellom foreldre og barn.
Det er også en vesentlig mangel på relevante situasjonstyper for omsorgs behov hos barn i alderen 2-3 år. For eksempel mangler ofte en typisk ”kjedelig” stelle situasjon som kan si mye om foreldrenes omsorgsevne. En konsekvens blir at sakkyndige bommer på vurdering av omsorgsevne. Sakkyndiges utredninger mangler gyldighet (validitet) da den ikke er rettet mot hva småbarn trenger av omsorg.
Edvardssons eksempel og Hassels ”objektivitet”
Mangel på metodisk kritisk kontroll av observasjoner, tester og tolkning av utsagn med hensyn til pålitelighet og gyldighet er et gjennomgående mønster i de fleste av utredningene. Dette mønster er påfallende likt det Bo Edvardsson fant da han vitnet i en norsk barnevernssak, ”Adele-saken” i 2001 (Borgarting lagmannsrett – saken gikk for åpne dører). Edvardsson hadde undersøkt en rekke sakkyndige utredninger fra flere av Norges fremste sakkyndige tilknyttet FOSAP (Forum for sakkyndige psykologer). Disse rapporter fikk i sin tid en skjebnesvanger konsekvens for en mor som ble fratatt sitt barn på et grunnlag som menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg senere fant rettsstridig (Johansen vs Norway). I Edvardssons gjennomgang av rapportene til norske sakkyndige (”Sammanfatning beträffande sakkunnigyttrande med flera frågeställningar i fallet Adele Johansen, 23.05.00”), oppsummerte Edvardsson blant annet følgende:
”För bedömning av moderns psykiska tillstånd krävs ett allsidigt, helhetsorienterat bedömningssamtal. Det framgår inte att något sådant samtal skulle ha ägt rum och någon helhetsredovisning sker i vart fall inte.
För bedømning av behandlingsbehov krävs et bedömnings-samtal enligt föregående punkt – något sådant har inte redovisats. Det hävdas att psykologen har vid ett tilfälle observerat moderen och (sonen) på psykologens kontor samtidigt som han skal ha samtalat med moderen och sonen. Dette torde vara en rätt onaturlig observationssituation. Något annat observatonstilfälle redovisas inte. Inte häller redovisas några observationer från tilfället på kontoret. Inte häller redovisas något om observationsmetodiken, så dess tillförlit-lighet kan bedömas.
Källredovisning och källkritik kring de anförda uppgifterna uppviser stora brister. Exempelvis kan inte uppgifter anses tillförlitliga när de inte redovisas med kontrollerbar källa. Moderen anklages för att inte ha förmått samarbeta med hjälpande myndigheter, men den andra möjligheten att hjälpande myndigheter inte förmått samarbeta med moderen övervägs inte alls.”
Bo Edvardssons analyse av psykolog-uttalelser i svenske barnevernssaker (”Misbruk av psykodynamisk teori” i Lennart Hane: Rättvisan och psykologin, Contra Förlag, Stockholm), viser at tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mot-hypoteser var regelen snarere enn unntaket.
Kliniske psykologers manglende kompetanse i utredningsmetodikk avspeiles hos et av medlemmene i gruppen av Forum for sakkyndige psykologer (FOSAP), Karen Hassel. Hun gjør rede for ”Sakkyndige i barnevernssaker” i boka ”Barnevern og omsorgs-overtakelse” (Tjomsland 1997). Hassel uttaler blant annet om barnevernets tilgjengelige informasjon: ”Den sakkyndige får vanligvis til sendt alle sakspapirene. Av og til kommer det innsigelser mot at den sakkyndige er innsatt i saken når han/hun møter. Det henvises da til at den sakkyndige skal være uhildet. Til dette kan det sies at kjennskap til de faktiske opplysningene i saken, både mht. saksgang og om ulike forhold, er nødvendig for at den sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre unødvendig dobbeltarbeid. Å ikke la seg påvirke av en bestemt forståelseform, en måte å vurdere saken på, er nettopp ett av kravene man må stille en som oppnevnes som sakkyndig.” (Hassel, 1997: 193.)
Slik Hassel uttrykker seg om den tilgjengelige informasjon fra barnevernet: ”kjennskap til de faktiske forhold, er nødvendig for at den sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre unødvendig dobbeltarbeid”, er det rimelig å oppfatte hennes utsagn som at barnevernets informasjoner er uproblematiske. De er såkalt positivt gitte – objektive med hensyn til ”ulike forhold”.
Hassel framstiller det slik at barnevernets rapportering og vurderinger er en positivt gitt objektiv størrelse. Med andre ord be-skrivelser av “faktiske forhold”. Hun utelukker det fenomen at ulike aktører er i ulik posisjon og kan ha forskjellige interesser og at be-skrivelsen av virkeligheten er en sosial konstruksjon (Berger og Luckmann 1967).
Utdrag fra Ny bok om Barnevernet av Joar Tranøy. Tittel: “Kampen om barnets beste”. Pamflett, 140 sider. Bestilles (portofritt tilsendt) fra Lanser Forlag – email: lansers@live.no
Bestill på nett her for kr 185,-
Sendes i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tillegg.
KNALLTILBUD:Kjøp boka “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon” av Joar Tranøy og Nina Langfeldt , til trykkekostpris og gi bort til venner, politikere, helsestasjoner, barnevern, politi osv.i din kommune?
Forlaget og forfatterne vil ikke tjene penger på boka, men ønsker spre informasjon om rettsikkerhetsporblematikken til flest mulig.
Lanser forlag gir dere derfor følgende spesialtilbud:
Ring Svein Lanser mobil: 92293202 for bestillinger på 5 bøker eller mer for rabatt som følger:
- 5 stk bøker kr. 500 innkl. frakt. (kr 100,- pr bok)
- 10 stk. bøker kr. 750 innkl. frakt. (kr 75,- pr bok)
- 20 stk bøker kr. 1000 innkl. frakt. (kr 50,- pr bok)
Leave a Reply