Hva er min historie, undres nok noen av dere. Inledningsvis fortalte jeg, at jeg er overgrepsutsatt. Ja, det er snakk om Incest.
Som 14 åring, skjønte jeg, at det jeg var utsatt for, var galt, det hadde vært mange år, som lite barn, med mye smerte og fortvilelse. Jeg betrodde meg til noen, konfronterte mine foreldre, om smertene og skammen, som steg i meg, når jeg forsto, at dette ikke var normalen, for de andre barna jeg hadde vokst opp sammen med. De sa ikke at de ikke trodde meg, den gang, men de sa, at jeg kunne skylde meg selv, som ikke hadde hatt vett nok, til å si ifra. Det faktum, at jeg hadde blitt truet til taushet, i alle disse årene, betød ingen ting, bare jeg ikke brakte skam over familien.
Jeg dro hjemmefra, og livet videre, med den skammen og sorgen i ryggsekken, har vært en tung bør å bære, og leve med. Jeg fikk store helseproblemer, etterhvert som tiden gikk.
Når jeg var 30 år, fikk jeg en ny sorgopplevelse i livet mitt, og dette slo meg rett ned. Jeg fikk et stort tilbakeslag, i kroppen min. Spiseforstyrrelser, pshykiske problemer, kroniske smerter i muskler og ledd, på det værtse, veide jeg under 40 kilo. Jeg hadde mistet lysten på livet, det eneste lysglimtet jeg hadde, var barna mine, og uten ansvaret for dem, hadde jeg nok gitt opp, og sluttet og kjempe.
Jeg bodde nå, i en annen kommune, jeg oppsøkte offentlige instanser her, og fikk stort sett god hjelp, selv om jeg også her, møtte noen myndighetspersoner, som ga meg noen graverende opplevelser, som var lite proffe. Jeg fikk bla beskjed om, at jeg var sså syk, så meg gikk det ikke an å hjelpe.
Men, ved en tilfeldighet, fant jeg et telefonnummer på gule sider, hvor det stod, Incestsentret i Follo. Jeg ringte dette nummeret, og det ble min redning. De skjønte at jeg var alvorlig syk, som følge av mine traumer, og jeg fikk flere år, med tverrfaglig behanddling, noe jeg i dag er veldig ydmyk for, og takknemmelig for. Jeg har et håp, og en drøm, om at alle som er utsatt i fremtiden, skal få slik hjelp.
I denne prossessen, ble jeg fortalt av noen myndighetspersoner, at det jeg hadde vært utsatt for, det måtte jeg anmelde, og plassere skylden der den hørte hjemme, hvis ikke, så kunne jeg ikke bli frisk. Da jeg stolte på disse, fulgte jeg deres råd. Jeg hadde ingen grunn, til ikke å ha den tilliten, til disse mennesker den gang, og jeg var veldig syk.
Med den kunnskapen jeg i dag besitter, vet jeg at jeg ALDRI VILLE HA ANMELDT I DAG!! men jeg gjorde det den gang.
Jeg gikk flere runder med politiet, flere runder med statsadvokat, og noen runder med riksadvokaten, alt ble henlagt. Riksadvokatet beklaget at jeg ikke hadde anmeldt noen år tidligere, for da kunne han ha hjulpet meg, men dessverre, så var svaret for min del, NEI; henlagt. SÅ det…. var spikeren i kista, for min rettsikkerhet, ovenfor mine overgripere.
SÅ SMALT DET !!! Jeg ble i det øyeblikk, tiltalt, for å ha æreskrenket mine overgripere. Og da var det ikke snakk om noen henleggelser. De hadde penger nok, til å kjøre sak, privat, og jeg ble dømt. Jeg kjempet mange år, før jeg tilslutt ble frikjent. Parralelt med disse sakene, ble det kjørt flere barnefordelingsaker mot meg, og min far døde, og da ble både min bror, jeg og min mor, gjort arveløse etter min far, til fordel, for overgriper, som fikk alt. I dag, har jeg et svakt ledd igjen, det barnet som ble harselert med av rettsytemet, i denne prossessen, og systemet har aldri sluttet å forfølge meg, min datter, og nå barnebarn…. vi lever hele tiden, med trusslen hengende over oss, om at de skal ta dette barnet. Oppi dette har min mor nå i påsken, gått bort, og der har det heller ikke vært særlig hyggelige opplevelser, fra overgriper og maktas side, så langt. Dette har gjort meg veldig syk igjen, så jeg driver nå om dagen, og kjemper helsen min tilbake til kroppen min.
Dette er noe jeg opplever, som en heksejakt, fra mitt subjektive ståsted, fordi jeg var frekk nok, so de sa, til å varsle de overgrep, som er gjort mot meg. Og som har ødelagt min helse totalt. Hele min biologiske familie, snudde meg ryggen, kun en onkel, min mors bror, sto opp for meg. Han ble ikke hørt. Mine venner fra barndommen, ble ikke hørt, min løgntest, som viste 98,9% at jeg snakket sant, ble ikke hørt, 6 sakkyndige virner, ble ikke hørt, men mine overgripere, som nektet å la seg utrede, og kun brukte familie, og et par eks samboere, som vitnet for barnefar i fordelingssakene, og mine overgirpere vitnet for han, de ble hørt. Jeg ble dømt. Jeg anket, kjempet, og lagmannsretten frikjente meg, men på en firnurlig måte, de ga meg i samme slengen, munnkurv livet ut, om at jeg aldri fikk lov, til å fortelle min historie. Nå har det gått mane år, og jeg mener det er min menneskerett, etter alle disse årene , og fortelle MIN historie. Uten å gå for mye i detaljer.
Det førte i alle fall til noe bra, bevisbyrden er i dag overgripers, en person som anmelder overgrep, kan i dag ikke dømmes, hvis denne ikke har fått prøvd sin egen sak, slik de gjorde med meg. Jeg reflekterer også over, at det den gang, måtte en borgelig regjering til, for å skjønne min situasjon. Tusen takk for det, sier jeg nå 15 år etterpå.
Jeg håper for all fremtid, at våre folkevalgte, begynner og stå opp for, og sikrer barns rettsikkerhet, og respekt, i fremtiden. De barn som blir utsatt, lever med livsdom, ødelagt helse, og svekket livskvalitet. Tilliten til andre mennesker, blir ødelagt. Takk for at dere tok dere tid til å lytte
Leave a Reply