Dette er vel helt sikkert for min del som å banne i kirken men jeg føler for å dele litt av min oppvekst innen barnevernet.
Jeg fikk en sønn i september 2020 og mistet han nøyaktig 4 uker etter han ble født… Og jeg må beklage et rotete innlegg men tunge temaer er ikke enkelt å ordlegge..
Jeg er i dag 25 år gammel, jeg ble plassert under barnevernets såkalte «omsorg» når jeg var 11 år. Hovedgrunnen til dette var at min mor og min fastlege visste noe var galt allerede da jeg var 1 1/2 år gammel, min mor prøvde å spørre om hjelp til utredning og forståelse over min atferd. Da jeg ble 10 år gammel havnet min mor dessverre i et usunt forhold, når jeg var 11 ble hun akutt syk med aneurismer på hjernen og spurte atter engang om hjelp. Hun ble god venn med saksbehandler (trodde hun), og når hun ble akutt innlagt og hasteoperert, kom bv og akuttplasserte meg i det de sa ikke skulle være mer enn maks 2 år, dette for at min mor egentlig måtte operere enda en gang og restitusjons tiden etter en slik operasjon er ganske lang. Saken ble til et sant helvette for både meg og min mor.
Jeg ble først plassert i et beredskapshjem i påvente av varig fosterhjem. Ble så flyttet til et nytt beredskapshjem før jeg endelig ble plassert hos en svært koselig og forståelsesfull dame, hos henne fikk jeg dog ikke lov å bo i mer enn 2 år.. altså fra jeg var 13 år til 1.april det året jeg fylte 15 (bursdag i mai). Grunnen til at jeg ble flyttet var fordi denne damen spurte om hjelp til kurs og annet for å kunne møte meg best mulig i min utvikling da jeg nylig hadde fått diagnosen aspergers da jeg kom til henne.
Jeg ble som sagt så flyttet til et såkalt «forsterket» fosterhjem i regi av noe som heter aleris. De kom bv ansatte, og politi og fosterfar med forsterkning.. Jeg var så redd og så frustrert at jeg rett å slett gjemte meg i et klesskap og disse menneske som mente det beste for meg var å bli tvungen bort fra et hjem jeg endelig begynte å føle meg trygg i og flytte meg til en helt ny plass uten noen som helst og ikke minst uten lov til å kontakte min biologiske mor..
I dette nye hjemmet følte jeg meg utrygg, svak, misforstått og et hinder.. de første par mnd var helt ok, brukte tid på å bli kjent og prate. Så kom denne damen inn i bildet, den nye kjæresten til det som da var min fosterfar. Denne damen var virkelig ikke og da mener jeg så absolutt ikke kvalifisert til å ta seg av barn av noen form. Og det er her hele mitt liv blir gjort om til et rent helvette, i papirene mine står det at jeg ikke samarbeidet, ikke klarte å oppføre meg, sminke meg, kle meg eller gjøre normale dagligdagse gjøremål uten mas og jag, noe som ikke er sant i det hele tatt.. Om damen i huset begynte å snakke ned til meg med en hevet stemme ble jeg utilpass, redd og kunne heve stemmen tilbake. Når dette skjedde og fosterfar var hjemme så løp hun opp til han og kunne si jeg var utagerende mot henne, noe jeg ikke var. Da kom som regel fosterfar ned til meg og dette var ikke for å snakke, men rett og slett for å kjefte og legge meg i politigrep på et flislagt kjøkkengulv.
Min kjæreste på den tiden som er min samboer og far til min sønn i dag, har fått se sin fair share av meg med blåmerker på armer, ben og rygg. Han så mishandlingen men ikke fra start.. Etter hvert prøvde fosterfar å bestikke (love) ting han ikke holdt. Et par eksempler er at jeg måtte være med å hente en hest sammen med han og hans tvillingdøtre og ble lovet egen hest samme sommer. Så aldri noe til den hesten.
Han skulle betale billappen for meg så fort jeg fylte 18 så lenge jeg skrev under på kontrakten om at jeg godtok å være i dette hjemmet i opptil 2 år ekstra. Altså frem til jeg fylte 20 istedenfor 18..
Jeg fikk påvist diabetes type 1 ca 5 mnd etter jeg flyttet inn i fosterhjemmet og som dere kan tenke dere til selv er ikke det å ha sprøyteskrekk, sykehusskrekk og være tenåring en veldig god kombo, og disse menneskene overvåket meg 24/7 til og med på sykehuset. Når det var fosterfar eller en av de andre mennene på «jobb» sov de enten på gangen eller på skolerommet til avdelingen, når fostermor var på «jobb» sov hun på madrass inne på mitt rom.. noe som resulterte i enda verre sykehusskrekk de senere år..
Da jeg var 16 år tok fosterfar og miljøarbeider med meg og tvillingdøtrene til fosterfar ned til hellas, her ble ikke akkurat sukkersyken min kontrollerte som tenåring tror man gjerne på det de voksne sier.
Da jeg fylte 18 bodde jeg der enda men flyttet ut januar året jeg fylte 19. Jeg fikk det samme året beskjed om at jeg hadde fått senkomplikasjoner av diabetesen min og dårlig behandling gjennom årene. Senkomplikasjoner i form av grønn stær, nevropati og div annet.
Kilde: fb
Leave a Reply