Alt begynte da jeg var liten, min søster hadde en kjæreste som jeg likte veldig godt, vi klikket så godt sammen. En kveld min søster og mine foreldre var ute var jeg alene med kjæresten til min søster, jeg skulle si god natt til han, så begynte han og ta på meg, alt i hodet mitt ble svart, jeg visste ikke hva som skjedde. jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk, voldtekt og trusler. Han sa “hvis du sier dette til noen kommer jeg til og ødelegge deg”, jeg greide ikke si noe mere enn “ok”, jeg var helt ødelagt.
Jeg lå våken hele natten og gråt, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg holdt kjeft om det i 4 måneder, familien min og vennene mine så at det var noe galt, jeg var ikke meg selv, jeg var ikke den jeg engang var. Likevel holdt jeg godt kjeft om tingene, helt til en dag min søster kom og ville snakke med meg, da poppet alt ut av meg. Jeg greide ikke holde det inne lenger, hun fikk vite alt og hun lovde å holde kjeft om det, for jeg ville ikke noen skulle vite det. Jeg tenkte “kanskje det var meningen at jeg skulle bli voldtatt? Kanskje jeg fortjente det”.
Tiden gikk, min søster hadde tatt det opp med politiet og kjæresten, de lovde av hele sitt hjerte at jeg kunne være trygg, uansett hvor jeg gikk, etter de hadde snakket med politiet. Men det var jeg ikke, en dag da jeg gikk til skolen kom kjæresten gående bak meg og slo meg ned. Jeg kom hjem, mamma spurte hva som hadde skjedd , jeg løy til hun og sa at jeg hadde falt og slått meg.
Men noen dager etterpå, skjønte hun hva det virkelig var, så hun tok meg til legen og de sendte meg videre til Haukeland, der ble jeg liggende i 3 uker og 2 dager. Da jeg kom ut, greide jeg ikke noe, jeg torde ingenting, hver gang jeg var ute måtte jeg snu meg og se bak meg hele tiden.
En uke etter jeg hadde kommet hjem, syklet jeg og min bror til butikken, da kom kjæresten og skubbet meg av sykkelen og slo meg med en paraply. Årene gikk og jeg greide ikke bo der mer.
Så vi flyttet, alt ble likt som det var der vi bodde, jeg var usikker, redd og turde ikke noe. Jeg greide ikke vise den jeg egentlig var, jeg var redd og så mye usikkerhet. Jeg trodde jeg kom til å få det bedre på et nytt sted, men det ble ikke sånn. Ble mobbet, baksnakket, slått og brukt.
Min far skjønte ingenting, han begynte å bruke vold mot meg, slo meg daglig, låste meg inne, kvelte meg, slengte meg full i drit. Jeg orket ikke mer, så jeg begynte å skulke skolen, gjøre ting jeg ikke skulle ha gjort, hang med feile folk, stakk på rømmen, løy, begynte med narkotika, fylla osv. Noe jeg angrer på.
En dag jeg satt hjemme på rommet kom min mor inn, da hadde jeg kuttet opp begge armene mine, prøvde å skjule det for har holdt på med det i fler år, men hun så det, hun så blod på laken og alt. Så hun ringte inn til et kontor og de la meg inn på sykehuset på en avdeling der folk som prøver å ta selvmord og selvskading er. Jeg var der i 2 uker, da greide jeg ikke mer. Jeg holdt på å hoppe ut av vinduet midt på natten da de skulle gi meg sovepiller.
Etter den perioden kom barnevernet inn i bildet og de lovde meg trygghet, men det greide de aldri å gi meg. De flyttet meg fra sted til sted, ingenting ble bedre. Og jeg skreik etter hjelp, men de ville ikke høre på meg. Helt til den dagen noen hadde ringt inn og sagt det lå en jente i bilveien og holdt på å bli påkjørt, da gikk det opp for de at den jenten virkelig trengte hjelp, men hvor er hjelpen hen? Må jeg ta livet mitt før jeg får den hjelpen jeg trenger? Må det virkelig gå så langt? Hmm, dere forstår meg ikke, dere er nett som alle de andre. Vil se meg lide, vil se meg på mitt verste, vil se meg prøve å ta livet mitt, før ting går opp dere.
Jeg sitter her fortsatt, med de samme problemene, vold, kutting, narkotika osv. Men dere gjør ingenting, dere vet ikke hvordan dere skal hjelpe meg, bare gi slipp på meg. Jeg greier meg fint selv, når dere ikke greier å gjøre jobben deres. Og dere sier at jeg skal få et bedre hjem, der jeg kan få det bra. Uten og bli brukt utsatt for vold fra foreldre og fosterforeldre, når skal det skje? Når jeg blir 20 år?
Jeg orker ikke mer, jeg er lei. Barnevernet ødelegger alt, alt er drit. Ingen kan se meg på mitt verste, jeg fake smiler hver eneste dag, jeg kjenner jeg begynner å bli lei dette livet. Jeg vil bare dø og aldri komme tilbake. Hvorfor meg? Hvorfor?!
Jeg syntes at barnevernet burde gjøre jobben sin bedre og mer skikkelig. Det er noen som tar jobben på alvor og noen ikke. Hvis barnevernet bare hadde grepet inn med en gang de hadde fått bekymringmeldinger og vist at de kan være til stede når barnet virkelig roper om hjelp,
Det hadde gjort ting så mye bedre for både barn og ungdom.
En ting jeg syntes de burde ha klart for meg, er å holde løftene de har lovet meg. For de vet jeg har blitt sviktet hele livet mitt, av både familie og venner. Så det er en ting jeg virkelig trenger, at folk ikke svikter meg. Og det lovde barnevernet og ikke gjøre. Og de burde ha hjulpet meg fra starten av, da jeg virkelig trengte den hjelpen jeg kunne få, og ikke la meg gå rundt i flere måneder uten noe hjelp.
Barnevernet er til for å hjelpe barn og ungdom,men de er aldri til stede når noen VIRKELIG trenger dem!
Er derfor det ofte ender opp med at barn og ungdom tar livet sitt, for de aldri får hjelpen de har behov for når de virkelig trenger den.
Til “barnevernet”:
Dere kan brenne til helvete og enda lenger,
dere ødelegger mer enn det allerede er.
Dere lover meg ting, men holder det aldri.
Dere lovde meg trygghet, men det er ingen trygghet her.
Dere lovde meg et bedre hjem, fikk aldri et bedre hjem.
Dere lovde meg en bedre skolegang, fikk aldri det.
Dere har lovd meg så mye, men aldri holdt det.
Så fra meg: “FUCK DERE!!!”
Leave a Reply