I dag etter å ha våknet fra nattesøvn logget jeg inn på Facebook og oppdaget at en venninne hadde sendt meg en link til en artikkel hun hadde kommet over på nett. Artikkelen var helt ny (fra i går) og handlet om min familie, og sannheten var virkelig ikke tilstede, så derfor måtte jeg bare kommentere artikkelen. Det jeg skrev der, er det samme som jeg har skrevet her i blogginnlegget.
Les denne artikkelen først: Artikkel om Isak Marin Pettersen
Vel, nå er ikke dette helt sant som står i denne artikkelen. Sannheten er at Isak sin biologiske mamma var i en bilulykke da Isak var 3 år. Bilen ble totalskadet og kondemnert og hun havnet i koma og mistet hukommelsen sin. Hun våknet opp med blant annet 200 sting i ansiktet og 150 sting oppe i hodet. Hjernemassen var ren suppe. Hun hadde glemt den siste tiden av livet sitt, var veldig fortvilt, forvirret og ute av stand til å ta vare på barna sine.
Vi var flere i familien til Isaks biologiske mamma som prøvde og stille opp, men vi fikk ingen støtte fra barnevernet. Isaks biologiske far og hans familie stilte ikke opp, derfor var vi var ufattelig mange ganger i møte med barnevernet fordi min søster trengte hjelp til barna, hjelp med støtte og godkjent av barnevernet. Det var blant annet lagt fram forslag om avlastningsfamilie. Hverken barnevernet eller Isaks biologiske far og hans familie ville støtte at biologiske mor fikk hjelp med barna, så da etter et år med møter valgte barnevernet og sende to gutter, to brødre, i fosterhjem. To forskjellige fosterhjem, tilhørende to forskjellige tettsteder/byer.
I årene etter har de biologiske foreldrene vært innvilget en helg i måneden med samvær til Isak. Èn dag til mor, èn dag til far. Oppfølgningen på biologisk mor har ikke vært, systemet har sviktet henne, og hun har for lenge siden gitt opp kampen for sine barn, og for sitt eget liv. Men det skal sies at hun kjempet i mange år mot barnevernet og deres metoder.
Min mamma, bestemoren som nevnes i artikkelen her har også innvilget en helg, bestemorhelg, og er vel den i biologisk familie som har mest kontakt med Isak. Det fordi hun har nevnte helgtreff med Isak, men også fordi hun er det bindende leddet når Isak skal til og fra treff med sine biologiske foreldre, og at hun har kontakt med fosterfamilien hans. Det må nevnes at hun hele tiden må planlegge sitt liv ut fra når hun får treffe Isak, barnevernet er lite imøtekommende når det kommer til bytting av samværshelg. Så hadde det blitt slik en gang at noe skjedde og at min mamma ikke kunne ha Isak akkurat den helgen barnevernet hadde bestemt, så hadde hun ikke fått truffet han den måneden. Det samme gjelder ferie, har ikke mamma ferie, eller mulighet til å ha Isak hos seg akkurat den uka barnevernet har bestemt, så blir det ikke noe av.
Som onkel har jeg ingen kontakt med Isak, og liten kontakt med hans seks år eldre bror. Det er en veldig rar situasjon, og i begynnelsen veldig frustrerende. Jeg og min søster var veldig tette, hadde et veldig godt forhold og var mye sammen. Eldstegutten hennes og jeg var sammen ved alle muligheter vi hadde, og Isak også etterhvert. Det var jeg som tok dem med på ting, for eksempel tivoli. Og jeg tenker at det egentlig er meg han husker som kom på besøk og hadde et ekstra øye til familien hans og laget mat.
Jeg synes det er helt forferdelig og måtte lese denne historien på trykk og skjønne at her er ikke gjort noen bakgrunnssjekk på fakta. Mener avisen fremtiden det er greit å skrive at Isak sin storebror på 9 år fulgte lillebroren sin til barnehagen? Nei det var det helt andre personer som gjorde, og jeg sørget for at Isaks storebror kom seg på skolen! Det kan jeg si at min søster ville ALDRI ha latt sine to sønner gå til og fra fra barnehage alene uten en voksen tilstede, det er ikke snakk om!!
I årene som har gått med disse to guttene i hver sitt fosterhjem, så sendte jeg bursdagsgaver og julegaver til dem begge hvert år. Da jeg bodde i Harstad der bestemor til barna bor fikk jeg se barna litt da de hadde samværshelg med bestemor. Ellers var jeg fratatt all kontakt. Jeg ble aldri takket for de gavene jeg sendte, eller for den kontakten jeg forsøkte og ha. Ikke et takkekort, julekort, bursdagskort – ingenting, null kontakt. Og jeg tenker at det er slike ting som går på barnevern og fosterfamilie, og ivareta at barna har kontakt med familien. Som barn fikk jeg selv alltid beskjed om å ringe til tanter, onkler og besteforeldre etter vi hadde åpnet julegavene. Slik var det ikke for Isak og storebroren hans. Årene gikk og jeg ble mer og mer skuffet. Jeg fikk aldri et skolebilde eller konfirmasjonsbilde, ikke engang etter å ha sendt penger eller gaver. For et par år siden sluttet jeg, ta kontakt og sende gaver.. det er gått så langt at når jeg nå ser bilder – som disse av Isak i denne artikkelen, så kjenner jeg han ikke igjen. Jeg kunne møtt han på gaten, og bare gått rett forbi han!
Hentet fra http://www.bunnytrash.com/2014/06/min-nev-hans-liv-med-familie-og.html?zx=570eb01bd9e5ebc6
Leave a Reply