Advokat Pål O. Minde fra Stavanger skriver følgende i Aftenbladet:
Det er grunn til bekymring når en kan få inntrykk av barnevernet jobber i et system hvor feil og usikkerhet ikke anerkjennes og håndteres på en god måte.
Arbeidet til barnevernstjenesten består ofte i å gå inn i livene til familier de ikke kjenner fra før. Der skal de undersøke om omsorgen er god nok for barna i familien. På kort tid, med begrensede ressurser, og gjerne med en mistenksom og fiendtlig holdning fra de voksne i familien, skal saksbehandler i barnevernet finne ut om omsorgen er god nok.
Noen ganger blir konklusjonen at omsorgen ikke er god nok, og i mange av disse tilfellene er foreldrene uenige i barnevernets konklusjon. Foreldrene opplever da at disse nye personene i deres liv sier til dem: «Vi hører at du mener du er en god mor eller far for barnet ditt, men vi er ikke enig i det. Vi vet nok bedre enn deg hva barnet ditt trenger, og det kan ikke du gi det.»
Ingen eksakt vitenskap
Jeg tenker dette må være en fryktelig vanskelig jobb. Som advokat har jeg jobbet med foreldre og barn i slike saker i 15 år, og jeg synes fortsatt ofte at disse sakene kan være ufattelig vanskelige. Da skulle jeg så gjerne ønske at omsorgsvurdering var en eksakt vitenskap. At det fantes nøyaktige, enkle og pålitelige målemetoder for omsorgsvurdering. En blodprøve eller en enkel test som ga oss et svar vi kunne være sikre på. Men slik er det ikke.
Aftenbladet har nylig hatt flere reportasjer som belyser hvor vanskelige disse sakene kan være. Vi leser at fagdommer er uenig med meddommerne, en fastlege var uenig med barnevernet og ble klaget inn til Statens helsetilsyn, og foreldrene er uenige med saksbehandlerne.
Enorme konsekvenser
Hele arbeidets natur tilsier at vi må forvente at feil gjøres regelmessig. Å tro noe annet er nærmest naturstridig. Selve arbeidet gjøres også gjerne av unge, nyutdannede saksbehandlere uten den erfaringen det er å ha egne barn. En vanlig kvalifikasjon for å bli en del av faginstansen er at man har en bachelor i f.eks. barnevern. Altså tre år på skole etter videregående.
Hvis vi i tillegg tenker litt på hvilke enorme konsekvenser det kan få å gjøre feil i disse sakene, får vi et skremmende bilde av hvilket enormt ansvar som hviler på skuldrene til de ansatte i barnevernstjenestene. Konsekvensene av feil kan være at barn som burde vært omsorgsplassert ikke blir det. Men konsekvensen kan også være at barn som har det godt nok hos sine egne foreldre, likevel må vokse opp hos andre. Begge deler er forferdelige konsekvenser for de familiene som opplever det.
Voldsom selvsikkerhet
Derfor synes jeg det er rart å se at barnevernet i Stavanger likevel opptrer med en slik voldsom selvsikkerhet som de gjør. At de er så sikre og trygge på sine egne, skjønnsmessige vurderinger.
Et nylig eksempel er barnevernsjefen i Stavangers kommentar til jusprofessor Mons Oppedals kritikk av barnevernet ved akuttvedtak på sykehuset like etter fødsel. Selv om Oppedal er en av våre fremste eksperter på akutthjemlene i loven, han har gjennomgått samtlige rettsdokumenter, og han gir en grundig og god begrunnelse for sitt syn, avfeier vår lokale barnevernsjef hans konklusjoner med uttalelser som «vi har et bedre grunnlag til å vurdere denne saken enn Oppedal».
Videre synes barnevernsjefens svar å være preget av en holdning som sier at «vi vet ting dere ikke vet», «vi har tross alt barnet i fokus», og «det er ikke vi som tar avgjørelsene, det er rettsapparatet». Jeg lar meg ikke imponere og synes det minner om hersketeknikk.
Grunn til bekymring
Jeg blir derfor bekymret når jeg opplever et barnevern som synes å være mer fokusert på å forsvare alle sine vurderinger enn å være åpne for at det kan være flere måter å se en sak på.
Min bekymring går ikke på om alle de hardtarbeidende og velmenende ansatte i barnevernet skal gjøre feil eller føle seg usikre i sine vurderinger innimellom. Det må man egentlig bare forvente. Men min bekymring er stor når jeg får inntrykk av at de jobber i et system hvor feil og usikkerhet ikke anerkjennes og håndteres på en god måte.
Ja, han har dessverre rett…hersketeknikk og en heksejakt uten like.
Og selvfølgelig blir både barn og foreldre ødelagt av slike metoder…
Konsekvenser som ansvarliggjøring og straff ved lovbrudd og maktmisbruk tror jeg er eneste måten å få stoppet galskapen på.
De må rett og slett fratas makten de har fått utdelt og andre må inn i bildet for å vurdere barn og foreldre…
Selve arbeidet gjøres også gjerne av unge, nyutdannede saksbehandlere uten den erfaringen det er å ha egne barn. En vanlig kvalifikasjon for å bli en del av faginstansen er at man har en bachelor i f.eks. barnevern. Altså tre år på skole etter videregående.
Jeg håper alle noterer seg hva saker om offentlig omsorgsovertakelse svært ofte går ut på – her formulert av en som har jobbet som advokat i barnevernssaker i 15 år. Legg således merke til at der hvor barnevernet går til det skritt å kreve offentlig omsorgsovertakelse, der er sakene ofte så ufattelig vanskelige å bedømme at advokaten skulle ønske det fantes en eksakt vitenskap, en blodprøve eller en enkel test av noe slag, som kunne gi nøyaktig svar på om barnas omsorgssituasjon var uholdbar eller ikke!
Med andre ord: Det er i diskuterbare saker, altså i høyst uklare tvilstilfeller, at barnevernet ofte går for det største og mest alvorlige myndighetsinngrepet (offentlig omsorgsovertakelse).
Mange innbiller seg sikkert at når staten tvangsflytter barn ut av sine hjem, så “må der åpenbart ha forekommet en alvorlig omsorgssvikt”. Jeg forstår tankegangen, men her har dere altså fått ny informasjon å erstatte den gamle med.
Her kan det være betimelig å spørre seg:
Forhold som lar seg diskutere m.h.t. hvorvidt de er optimale for barn eller ikke, er det virkelig den type saker vi som samfunn ønsker at vårt offentlig opprettede barneVERN skal bruke ressursene og sin kapasitet på?
..».Man må regne med at feil begås regelmessig…noe annet vil være naturstridig…» dette innebærer at maktovergrep blir begått regelmessig. Samtidig er det vanskelig å rette opp overgrep begått av offentlig ansatte, da privatpersoner blir den svake part i møte med en kommune. Urederlighet; usanngeter, dokumentforfalskning, tilbakeholdelse av info m.m. har i ulike saker vært avslørt som en del av verktøyene det offentlige barnevernet benytter.
Jeg er veldig enig i at barneverntjenestene bør bli flinkere både internt og eksternt med å gi uttrykk for hvor komplekst feltet er, i stedet for å opptre med en skråsikkerhet som de av oss som har jobbet i sektoren en stund vet egentlig ikke er til stede. Den bør i hvert fall ikke være til stede, for i barnevernet står som regel valget mellom pest og kolera.
Det å arbeide som saksbehandler i barneverntjenesten burde egentlig ha vært ganske langt oppe i hierarkiet i sektoren, fordi det er en nøkkelposisjon med mye inflytelse. Det at man så ofte møter unge saksbehandlere med lite erfaring fra direkte arbeid med barn, eller erfaring med oppdragelse av barn hjemme selv, sier noe om at statusen til saksbehandlerstillingen godt kunne ha vært høyere. Per i dag blir den vel sett på som en underbetalt uriaspost av mange, og til tross for dette er min daglige erfaring at jeg som oftest møter kompetente og reflekterte saksbehandlere i barneverntjenestene i Sør-Rogaland. Stikk i strid med det som står i avisen, med andre ord.
Tenk om en domstol som får seg bevist justismord hadde sagt… dette vet vi mer om en deg…? Hadde ikke vart lenge. Slik har mange innen barnevernet drevet på i årevis, det er på tide at de blir holdt personlig ansvarlige.
Nylig måtte politisjefen i Bergen gå av for udugelighet.. det er på høy tid folk som barnevernsjef Gunnar Thoresen blir avskjediget i vannære også. Så mange ødelagte barn og familier som ligger i hans kjølvann av arroganse!
eg tenker, etter å ha opplevd barnevernet i Klepp kommune, at barnevernet er en instans som snarest må settes under kontroll. Min yngste sønn begynte med narkotika da han var 13 år gammel. Jeg fant ut at han gjorde dette og prøvde i et år etter beste evne å få ham til å slutte. Etter hvert måtte min kone som var helt uenig med meg gå med på at vi kontaktet barnevernet. Det gjorde vi, i det andre møtet vi hadde med barnevernet ble vi fortalt at det største problemet i familien var at eg ikke ville tillate mine barn å røyke. Jeg ville ikke gi min sønn penger til røyk. Barneverndamen sa i este møte at det problemet var løst, for nå kunne han komme til dem å få penger til røyk. Der ble min autoritet som far i familien drept. Etterhvert utviklet hans narkotikabruk slik det skal under slike forutsetnnger. Han døde 25 Juni, dagen før han skulle blitt 22 år. På grunn av at jeg ikke ville tillate røyking, og ikke ville gi et barn penger til røyk. Loven er og var klar på dette.
Det er ikke rart det Kristian når barnevernssjefen selv røykte inn sine egne barn i lukket bil, og da var nok det den rette oppdragelsen! Det er dessverre slik i Norge i dag at selv om «halve rauå» henge ute så får de lov til å leke Gud på andre sin bekostning!
Barcelor meg her og barcelor meg der… D går faktisk ikkje an å innbilla seg eller utdanna seg t å skjønna kordan d e å oppdra egne barn. Derfor burde d viktigaste kriteriet for å jobba i barnevernet ver at ein har barn sjøl. D går ikkje an å setta d opp i et Excel ark ka som e rett og galt.
Minner om at barnevernsjef i Stavanger Gunnar Thoresen svidde av 2,5 millioner av denne byens innbyggeres penger på å hente hjem to barn fra Tyrkia…og brukte en halv million av dem til å bestikke tyrkiske tjenestemenn…stikk i strid med Tyrkias egen innenriks politikk…og som har gjort at Norge har et elendig rykte i Tyrkia…for å motarbeide Tyrkias egen politikk…
Kommer nok aldri til å skjønne BV sin holdning – kun vi vet best – en endring og oppdeling av BV sine oppgaver kan ikke skje fort nok
Hvor mange i dette systemet er selv kontrollerte, og hvor mange «barnevernere» får sitte i glasshus, og slippe unna med å feie eget knust glass under teppet? Er det godt nok med tre år på en skole der alle blir skolert over samme lest, og der flere har et svært dysfunksjonellt familieliv bak seg? Har så disse en personlighet som gjør de til hjelpere? Hjelper er du den dagen du kan føle på egen kropp andre sin smerte! Hvor mange slike finner vi i dette systemet?