Det er ikke vanskelig å se at barnevernet engasjerer, og mange ganger provoserer, folk som synes å ha realkompetanse i møte med etaten.
Få bestrider nødvendigheten av barnevernet, men mange synes å ha store problemer med hvordan arbeidet utføres. Som monopolinstitusjon behøver de ikke frykte konkurranse fra andre leverandører av tjenesten, og under taushetspliktens og personvernets beskyttelse behøver de heller ikke å besvare frustrerte henvendelser fra de involvertes nettverk.
Gang på gang skriver oppbrakte slektninger anonymt i frykt av represalier mot sine kjære, og bare dette faktum burde være nok til at relevante myndigheter, les Fylkesmannen, burde ta affære. Skal man leve i frykt for et hjelpeapparat? Fylkesmannen har rettet kritikk mot Gjøvik og Hov, godt dekket av OA, selv har jeg erfaring med slette arbeidsrutiner på Lillehammer, og forleden ble det på tv-nyhetene presentert fosterforeldre som hadde meget dårlig erfaring i «samarbeidet» med barnevernet. Det kan godt hende at dette ikke er representativt for barnevernets oppfatning av sin hverdag, men for et omdømme det gir? Så urettferdig det må synes for dem som gjør en god jobb, og oppfyller barnevernets intensjoner? Hvilken inspirasjon gir det til rekrutteringen av ansatte? Tenk å utdanne seg inn i et dårlig rykte?!
Etikk, omdømme og forsvarlighet er begreper som spesielt den senere tid har fått større og større betydning for de forskjellige yrkesgrupper, og jeg ville trodd dette var spesielt betydningsfylt for barnevernet. De må da ha en organisasjon i ryggen, med en PR-ansvarlig som burde stå fram og markedsføre standens fortreffelighet? Hvorfor framstår bildet av barnevernet så ubalansert og ensrettet? Er det ikke noe å gjøre noe med? Pisker man en død hest? Det er jo så absolutt i samfunnets interesse at dette hjelpeapparatet skal framstå som noe positivt. Slik saken ser ut i dag presenteres hjelpen på en måte som kan sammenliknes med å forsøke å fiske opp en druknende person ved hjelp av en uisolert høyspentledning. Å løse dette problemet internt og lokalt i et arbeidsmiljø som synes å ha et tilbakelent forhold til arbeidsrutiner, kan synes optimistisk, så mitt spørsmål går til kontrollorganer som Fylkesmannen og yrkesorganisasjonen: Hva gjør dere med dette?
Bestefar
Leave a Reply