Jeg er en av dem som overlevde, men jeg hadde flaks

Dagens barnevernsbarn fortjener bedre. Det nytter ikke å reparere en lekk båt når den er morken. Den må bygges på nytt.

Av Hylja D. Häninger Uttrykksterapeut og tidligere barnevernsbarn

Tolv barn har dødd under barnevernets omsorg de siste 22 månedene.

Det er 12 barn for mye.

Holder det å snu hver stein?

Eller er det med institusjonsbarnevernet som en lekk båt: det nytter ikke å reparere når den er utdatert og morken.

Den må rives ned og bygges på nytt.

Stein for stein.

En av de «psykisk syke barna»

Et mantra som er alt for godt kjent for barn i barnevernets omsorg er «psykisk sykt barn». Pekefingeren rettes mot barnet.

Jeg er én av dem som har måttet leve under stigmaet «psykisk sykt barn», store deler av min barndom, mine tenår og inn i starten på voksenlivet.

Det er noe galt med deg!

Du må fikses!

«Psykisk syke barn» er traumeutsatte barn.

Ja, barndomstraumer fører til psykiske helseproblemer. Men de følelsesmessige og fysiske reaksjonene vi har kan helbredes

Min livshistorie er et vitnesbyrd om helbredelse.

At jeg lever i dag og ikke ble en del av den dystre statistikken, med barnevernsbarn som dør, er en bragd.

Med tanke på den uverdige behandlingen jeg fikk i barneverninstitusjonenes omsorg, er det en mester-prestasjon at jeg i tillegg lever et fullverdig og godt liv.

Tvangsflyttet til barnevernsinstitusjonen

Livet mitt i dag står i stor kontrast til det mørket jeg levde i som barnevernsbarn.

Å bli tvangsflyttet fra hjemmet, var høyst nødvendig. Selv om det skjedde for sent og etter over hundre tiltak i hjemmet.

Det verste med tvangsflyttingen var at jeg ikke fikk ha med det eneste som holdt meg i live, ankerpunktet i livet mitt: hunden min, Tobine.

Jeg skulle på en institusjon.

Andre kunne ha allergi.

Barnevernspedagogene truet med politiet og fysisk tvang, om jeg ikke dro fra Tobine og kom frivillig.

Det var en av mange tvangsplasseringer hvor barnevernspedagoger opptrer autoritære, fremfor myndige.

Etter en to timers kjøretur med de to barnevernspedagogene, kjørte vi inn på et det som lignet et fabrikkområde.

Med avlange murhus, nesten som brakkene i en fangeleir.

Her forlot de meg.

Her skulle jeg bo.

Er jeg i fengsel?

Inne på institusjon blir jeg møtt av to ansatte, enda mer autoritære enn barnevernspedagogene.

De begynte å forkynne reglene og arbeidsrutinene på institusjonen.

Jeg spurte, «er dette et fengsel?»
«Nei», sa de.

«Men kan jeg dra herfra?», spurte jeg.

«Nei, det kan du ikke», fikk jeg til svar.

De førte meg ned til rommet som skulle bli mitt, nederst i en lang, hvit gang.

En eldre tenåring kommer inn uten å banke på.

Spør om jeg har drept noen.

Spør hva jeg har gjort for å komme hit.

Sier det er en «verstinginstitusjon» , nærmest en arbeidsanstalt, der barna det ikke var håp for, blir plassert.

De som ikke kunne bo i fosterhjem.

Tenåringen går til verbalt angrep på meg, fordi jeg ikke svarer.

Det føltes som en straff

Jeg satt lenge å grublet på hvorfor jeg var der. Skylden og ansvaret rettet jeg innover, slik barn ofte gjør.

Jeg var yngst på avdelingen.

Hadde knapt fylt 14.

Underernært, utmattet og redd.

På nettene ble jeg utsatt for grov hets, mobbing, drapstrusler og psykisk terror av de eldste ungdommene. De som nærmet seg 18.

De mente jeg «sluntret unna arbeidsoppgaver», fordi jeg aldri kom ut av rommet.

Det tok flere dager før personalet oppdaget mobbingen.

Da flyttet de meg over til en eldre, nedlagt avdeling på området.

Et rivningsklart bygg med umøblerte ganger og ekko.

Jeg fikk et kaldt rom i murbygget hvor det var eksponerte ledninger i veggen og en eldre stålvask.

En hel uke satt jeg på rommet og tegnet.

Forsvant inn i virkeligheten jeg skapte med blyanten.

Personalet holdt seg på avstand.

Det føltes som en straff.

En dag fikk jeg beskjed om å pakke tegnesakene og bagen.

Jeg hadde fått plass på et ungdomshjem.

Jeg ville ha et hjem, men det var fattet et vedtak

Det ble fremhevet som en utelukkende positiv ting.

Men jeg ville ikke på nok et ungdomshjem.

Jeg ville ha et hjem. En familie. Hunden min.

De hørte ikke. De ville ikke høre.

Det var fattet vedtak.

Nok en lang gang, nok en institusjon. 20 nye fremmede å forholde seg til.

Hver morgen håpte jeg på å se den ene ansatte som smilte og tok seg tid til en lengre prat.

– Jeg er 14, ikke 5 år

Skolen var et kapittel for seg selv.

Etter år ute av skolesystemet, ba jeg om skole.

Før mobbingen som førte til skolevegring, var jeg både glad i skolen og faglig sterk.

I første «time» ga en av de ansatte, «læreren», meg tre bildekort.

Et bilde av en hest, en ku og en sau.

Den ansatte ba meg skrive ned navnene på de ulike dyrene.

For en ydmykelse.

14 år gammel.

Ikke 5.

Jeg forlot rommet.

De glemte at vi var barn

Det var flere eldre ungdommer her. Rommene var langt unna personalrommene.

Jeg ble utsatt for press fra eldre ungdommer, særlig med tanke på rus.

Jeg fant raskt ut at for å overleve måtte jeg bli en av dem.

Så startet vi å konspirere om felles rømningsplaner.

Noen ganger var vi på rømmen noen timer. Andre ganger var vi måneder på rømmen før vi ble innhentet av politiet og kjørt tilbake til barnevernsinstitusjonen.

Noen politibetjenter behandlet oss med verdighet, andre glemte at vi var barn og ikke voksne kriminelle.

Mange ganger ble vi ført tilbake med stramme håndjern.

Selv om vi ble med uten motstand.

Et år etter plasseringen, stod det igjen mellom liv og død for meg.

Tatt imot av polstrede rom og lukkede dører

Inn og ut av lukkede avdelinger i barne- og ungdomspsykiatrien, vernede institusjoner og diverse sykehusinnleggelser. Låste dører, putepolstrede isolater, utallige samtaler der sår ble revet opp.

Men når reaksjonene kom, var det ingen mennesker til å ta imot. Da var det isolatene og de låste dørene som ble benyttet.

Årene gikk i dette systemet. Tapt barndom. Nå også tapte tenår.

Hovedmålet til den traumebevisste omsorgen er å sikre at ikke traumatiserte personer blir utsatt for ytterligere krenkelser og skade. Der har barnevernet sviktet barna grovt.

Mange barnevernsbarn går ut av institusjoner og tiltak med tyngre bagasje enn da de kom inn.

Mange av disse ender opp som svingdørspasienter i psykiatrien.

Men hvorfor gjør de det?

Som kasteball i systemet, gis ikke barn og unge den stabiliteten, forutsigbarheten og de trygge rammene de behøver.

Barna kastes mellom utallige barnevernstiltak, institusjoner, beredskapshjem, fosterhjem, sykehus, lukkede avdelinger og kollektiver.

Ingenting varer.

Årevis med re-traumatisering og nye krenkelser.

Årevis med sykeliggjøring og stigma.

For mange barn og unge er dette hverdagen: En overdreven eller feil bruk av tvang og isolat, klirring av nøkler, nye fjes hver dag, fremmede voksne på rommet, berøringsangst for traumer hos terapeuter og miljøarbeidere og en kontinuerlig regulering av vonde følelser.

Uten et fundament, et hjem, skapes utrygge barn.

– Barn trenger et hjem

Mye positivt har skjedd de senere årene.

Ny barnevernslov ble vedtatt av Stortinget i fjor og tredde i kraft 1.januar.

Nå er det lovfestet at barnas behov skal i sentrum. Det er fokus på økt forebygging og innsats.

Men vi har ennå en lang vei å gå.

Jeg kommer med en bestilling til dere som sier dere skal snu alle steiner i barnevernet.

Det er akutt behov for mer kunnskap i barnevernsinstitusjonene om hvordan komplekse traumer påvirker barn og ungdoms utvikling.

Barna må bli sett og hørt.

Selv barnevernsinstitusjoner med høy faglig og materiell standard, med omsorgsfulle og trygge voksenpersoner, er ikke en permanent løsning for barn.

Det bør diskuteres om vi bør ha barnevernsinstitusjoner i det hele tatt.

Barn trenger et hjem.

Ikke institusjoner, ikke barnehjem, ikke midlertidige fosterhjem.

De trenger permanente hjem, enten gjennom adopsjon eller tiltak i hjemmet.

Barnevernet og psykiatrien må slutte å opptre som et fraskilt ektepar i konflikt.

Barna skvises inn i et snevert system.

Det er det samme hvem du er. Du skal passe inn.

Men «one size does not fit all».

Det må tas i bruk andre tilnærminger i møte med traumeutsatte barn.

Dere bør stille spørsmålet: Hva trenger traumeutsatte barn og unge?

Så bør dere lytte når barna svarer og evne å dekke behovene deres.

Slutt å kall traumeutsatte barn for psykisk syke.

La barn være barn og la traumeutsatte barn slippe voksne som identifiserer de som syke, umulige tilfeller og håpløse.

Slutt å overfør din egen og systemets utilstrekkelighet over på barna.

Det skal ikke handle om flaks

Jeg er en av de tidligere barnevernsbarna som overlevde fordi de hadde flaks og møtte noen få enkeltindivider som gikk imot det kalde systemet.

I dag er jeg tilfreds med livet jeg har bygget meg. Det kan jeg ikke takke verken institusjonsbarnevernet eller psykiatrien for.

På tross av manglende stabilitet i relasjoner og bosted i barndommen, fant jeg det i voksenlivet.

Jeg er gårdseier, uttrykksterapeut, podkast-vert, multikunstner, mor og ektefelle.

Jeg har et brennende engasjement for sårbare grupper i samfunnet.

Jeg lever et liv jeg aldri kunne drømme om. Jeg har meg selv å takke for det.

Men barnevernsbarns overlevelse skal ikke hvile på flaks.

Vi mennesker er flokkdyr. Vi lever for å være sammen med andre.

Vi søker nære relasjoner og fellesskap fra dagen vi fødes til dagen vi dør.

Barn dør

Barnevernsbarna betaler prisen for omsorgssystemets mangler. Barn dør av å være kasteball i systemet.

Barn dør i mangelen på kontakt, omsorg, stabile relasjoner og et varig hjem.

Når det er det offentlige som svikter kaller vi det «systemsvikt».

Men i realiteten er det grov omsorgssvikt.

Omsorgssvikt satt i system.

Kilde

Comments

comments