I vår vestlige kultur er det fortsatt slik at kvinner har hovedansvar for omsorgsarbeid overfor barn. Dette viser seg blant annet i tidsbruksstudier, altså studier av hva representative utvalg av befolkningen bruker sin tid på (SSB, 2006). At kvinner har et hovedansvar for omsorgsarbeid overfor barn i vår kultur gjenspeiles også i at de fleste omsorgsovertakelser skjer overfor mødre. I denne studien vises også tydelige kjønnsforskjeller i det jeg har intervjuet 6 mødre og 3 fedre av i alt 8 mødre og 4 fedre.
I lov om barneverntjenester og i dens forskrifter, rundskriv og retningslinjer finnes ingen benevnelser som mor, far, sønn, datter og så videre. Lovteksten i seg selv er kjønnsnøytral og bruker betegnelsen forelder. I denne studien kunne jeg se noen konturer av ulik opplevelser av barnevernets praksis alt etter som foreldrene er mødre eller fedre. Dette er min motivasjon for å løfte det fram her.
To av fedrene fortalte at på det tidspunktet barnevernet tok hånd om barna deres bodde barna hos sine mødre. De som fedre bodde ikke sammen med barna. De hadde ikke del i den daglige omsorgen og manglet også del i foreldreansvaret. Fedrene hadde tidligere bodd sammen med mødrene og barna. En far forteller slik om sitt først møte med barnevernet. Han hadde akkurat fått vite at barnevernet hadde tatt hånd om barnet hans.
”Jeg kom inn (til barnevernet) og var så fortvilet. Jeg satt bare og bablet, og la ut i det vide og det breie, og trodde at dette var folk (barnevernets ansatte) jeg kunne prate med. Når jeg var ferdig med det så sa de omtrent slik. ”Du må få deg advokat, så skal du snakke med en psykolog – du prater alt for mye”.”
”Er du far, er du det. For meg og ho hadde ikke samme adresse, vi var ikke samboere, ingen ting. Da er du under tvil hele tiden.” ”Så lenge jeg ikke var i saken, vi var ikke samboere, ikke samme adresse en gang.
Så de tvilte på at jeg hadde sett guttungen noen gang.” ”De tvilte på et jeg var far i det hele tatt.”
”Jeg har ikke fått noe informasjon en gang og det synes jeg er litt rart.”
Fedrene i mitt materiale gav uttrykk for at de brydde seg om sine barn og ville ta hånd om barna når mødrene ikke lengre var aktuelle som omsorgspersoner. Om en legger fedrenes perspektiv til grunn blir barnevernets opptreden ganske så uforståelig. Fedrene forteller om et barnevern som nærmest blir forundret over at barna faktisk har fedre. Og når fedrene i min studie kommer på banen blir de mistenkeliggjort med hensyn til om de faktisk er fedre til de barna de sier de er fedre til. I stedet for å undersøke om de faktisk er fedre fortsetter barnevernet å håndtere saken omkring deres barn som om de ikke eksisterte. Blant annet ved at det ikke gis informasjon om barnevernsaken eller hvordan fedrene skal te seg for å ivareta sine interesser. Når fedrene begynner prosessen med hensyn til å få overført daglig omsorg og eventuelt foreldreansvar har de en opplevelse av at barnevernet misliker dette og motarbeider dem med de midler barnevernet har til disposisjon. Dette går blant annet på å kontrollere informasjonsstrømmen og det å stille spørsmål ved fedrenes integriitet.
Dette er det Habermas betegner som strategiske handlinger, altså systemverdens måte å regulere forholdet mellom det offentlige og det private på – ved bruk maktsymboler i form av regler og vedtak, timeavtaler, fagspråk og kontroll av informasjon.
Mødrenes inngang til barnevernet er gjerne i form av at barnevernet lurer på om de er kompetente omsorgspersoner for barna sine (Backe-Hansen, 2001). Flere av mødrene opplevde at de i en periode hadde behov for hjelp og støtte i omsorgsoppgavene. Men at når de kom seg slik de selv ser det, blir det uforståelig at barnevernet fortsetter en prosess mot dem. Et par av mødrene uttaler seg blant annet slik. 69
”Jeg mener at jeg er god nok, jeg har alltid hatt det utgangspunktet hele tiden.” (her er det mor som snakker, mens i sitatet under ser det ut til å være barnevernet som snakker – kanskje ”gjennom” mor?)
”Evner ikke å se barnas behov – hun var bare opptatt av sitt og sine opplevelser:”
Noe av det som blant annet går igjen i mødrenes fortellinger er at barnevernet beskriver dem som selvopptatte og at egne behov går foran barnas. At de ikke ser barna sine og at de bruker barna som voksenpersoner i eget liv.Kjersti Ericsson (1996) viser i sin forskning at for de barna som var plassert på institusjon fordi de var ”vanskelige”, så kan en se at årsakene til plasseringen var kjønnsbestemt. For guttene sto kriminaliteten sentral mens for jentene var det seksualiteten. Barnevernet hadde en plass både i kontrollen av kriminaliteten og i kontrollen av seksualiteten. På 50- tallet var jentene ”gjerningskvinner” på den måten at deres seksuelle drifter og mangel på moral ble sett på som problemet. I løpet av etterkrigstiden kan en si at seksualiteten ”skiftet kjønn”: De usedelige jentene, gjerningskvinnene, forsvant fra barnevernets debatt og offerblidet ble hyppigere. Jenter er eller kan bli ofre for ”seksuell utnytting”. Til slutt blir jenter ofre, ikke bare
for ”seksuell utnytting” i sin alminnelighet, men også for konkrete menn – gjerne farsskikkelser (Ericsson, 1996).
Selv om materiale i min studie er lite så vises også her noe av ”kjønningen” i barnevernet. Som vi så av informantsitatene ovenfor forventer barnevernet at mødrene gir barna forsvarlig omsorg og barnevernet knytter mangler i den daglige omsorgen til individuelle trekk ved kvinnen. Overfor fedrene forventer barnevernet ingen ting, de står på mange vis utenfor omsorgsansvaret ved at det stilles lite krav til dem som fedre
(Andenæs, 2000). Ved at barnevernet passivt forholder seg til fedrene er barnevernet med på å sementere og reprodusere maktforholdene mellom mann og kvinne, og opprettholde et statisk kjønnsrollemønster i samfunnet med mannlig dominans og kvinner som dominert. Dette er et paradoks siden barnevernet på denne måten kan befeste sosiale problemer og legitimere marginalisering av menns omsorg overfor
barn, noe som er i strid med det offentlige politikk på området (det er et ønske om at fedre tar mer ansvar for barna sine). Det som utspiller seg her kan forstås på bakgrunn av de forståelsesmodellene som barnevernet tradisjonelt har støttet seg til, nemlig tilknytningsteorier som særlig understreker betydningen av barnas relasjon til mødrene (Bunkholdt, 1990; Grinde, 1988; Grinde, 1993; Ogden & Backe-Hansen, 1995; Backe-Hansen, 2001).
Utdrag fra Det vanskelige foreldreskapet
Bjørn Øystein Angel
Leave a Reply