Hvem barna skal bo fast sammen med

Hvis foreldrene ikke blir enige om hvem felles barn skal bo hos, skal retten treffe avgjørelsen, jf. barneloven § 36 annet ledd. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48 første ledd. Det skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare, jf. § 48 annet ledd.

Som det går frem ovenfor, inngikk partene 12. november 2012 rettsforlik hvor det blant annet ble bestemt at både C og D skulle ha fast bosted hos mor. Etter barneloven § 64 annet ledd kan rettsforliket bare endres når særlige grunner taler for det. Dette er imidlertid ikke et strengt krav, jf. Rt-2005-682. Kjernespørsmålet er derfor også i disse tilfellene hva som er det beste for barnet.

Det har vært et sentralt spørsmål i saken om far har utøvd vold mot barna. Spørsmålet ble inngående behandlet i straffesaken mot far, jf. Oslo tingretts dom 14. oktober 2014. Tiltalebeslutningen gjaldt gjentatte slag eller spark mot sønnene. For Cs vedkommende i tiden forut for 27. november 2013 og for D i tiden forut for 2013. Far ble frifunnet. Etter å har hørt 14 vitner kom tingretten etter en samlet vurdering til at «det er svært lite sannsynlig at far har slått barna sine». Det har ikke fremkommet opplysninger under ankeforhandlingen for lagmannsretten som gir grunnlag for å komme til et annet resultat. Det samme gjelder for perioden etter den tiden tiltalen gjelder.

Tiltalen ble tatt ut på grunnlag av utsagn fra guttene og mor. Guttene har imidlertid i liten grad konkretisert den angivelige volden fra fars side, men noen hendelser er det gitt noe mer opplysninger om, og lagmannsretten vil knytte noen korte bemerkninger til disse nedenfor.

C har forklart at far skal ha sparket til en søppelbøtte som traff ham i ansiktet slik at han fikk et lite sår på nesa. Far har forklart at det hele var et uhell.

C har videre forklart at fars nye venninne var hos dem, og da ble hennes nøkler til butikken borte. Far fant nøklene senere i Cs sekk. C har hevdet at det ikke var han som la nøklene i sekken, men at han likevel ble slått av far. Far har bekreftet at nøklene ble borte og ble funnet i Cs sekk en uke senere. Han benekter å ha brukt vold i denne forbindelsen.

D har forklart at han ble slått fordi han knuste et glass inne på badet. Far har forklart at D gikk barbent rundt mellom glasskårene, og at han måtte løfte gutten ut av badet. Han kan ha blitt utålmodig og hevet stemmen, men han slo ikke D.

Barnas fortellinger om vold fra fars side kom ikke før etter at de hadde vært i Japan sammen med mor fra 7. desember 2012 til 2. januar 2013. Fars første samvær etter turen var 9. januar 2013. Etter dette eskalerte fortellingene om vold. Resultatet ble at barneverntjenesten anmeldte far til politiet 17. september 2013.

På oppdrag fra Oslo tingrett har psykolog Arne Holtet utredet saken som sakkyndig. Han avga sin erklæring 6. november 2012. Hans undersøkelser er gjort høsten 2012. Mor fortalte at det hendte far slo barna tidligere. Lagmannsretten forstår dette slik at hun siktet til tiden de bodde sammen. Holtet observerte far og barn sammen. C virket trygg, ikke redd eller vár for far. Det var ikke noe påfallende å se vedrørende kontakten mellom D og far. Hans observasjoner støtter dermed ikke at far skal ha utøvd vold mot barna.

Psykolog Wencke J. Seltzer ble også oppnevnt som sakkyndig for Oslo tingrett. Hun avga sin erklæring 7. juni 2014. Før hun avga erklæringen hadde hun også skrevet et referat fra observasjon av samspill. Observasjon av far og sønnene skjedde 9. april 2014. Konklusjonen etter observasjonen var at den sakkyndige ikke kunne se antydninger som kunne tyde på at barna var utrygge på far. Den 28. april 2014 fortalte C helsesøster på skolen at far hadde slått ham dagen før, og at han hadde blitt slått i ca. to år. Han sa det var mor som hadde bedt ham fortelle helsesøster om hendelsen. Mor fortalte det samme til psykolog Seltzer i samtale 26. mai 2014. Selv om det ikke sies helt klart, synes Seltzer å ha lagt til grunn at barna ble slått av far, til tross for observasjonene hun hadde gjort av samspillet mellom far og barna tidligere.

Psykolog Thorseng ble oppnevnt som sakkyndig i forbindelse med ankesaken for lagmannsretten. Hennes undersøkelser er gjort i april og mai 2015. Hun har hatt to samtaler med hver av guttene, som nå er åtte og fem år gamle. Begge fortalte at de var blitt slått av far. Hun observerte også barna sammen med far. Thorseng har gitt følgende vurdering av disse observasjonene og guttenes fortellinger om vold:

Hos begge barna kom lojaliteten til mor tydelig frem i samtalene med undertegnede. Samtalene var preget av mangel på dialog fordi barna åpenbart hadde et fast repertoar som de ønsket å få frem, gjerne igjen og igjen. Det var vanskelig å få dem til å besvare spørsmål eller snakke om andre temaer. Undertegnede klarte heller ikke å få utdypninger rundt det de fremsa. Alt angående mor var positivt og alt angående far negativt. Barna har mange ganger blitt stilt de samme spørsmålene og det kan naturligvis prege deres besvarelse. Undertegnede opplever det allikevel som påfallende at de ikke makter å snakke om andre temaer, komme med nyanseringer eller utdypende kommentarer. Deres synspunkter ble fremsatt på en innlært automatisert måte. Når samtalen ble ledet utenfor deres repertoar hadde den ingen interesse. For eksempel visste de ikke hva de skulle mene om fars kjæreste og C klarte ikke å snakke om skolen i Norge; – bare den i Japan. C var svært opptatt av å dra til Japan. Når han snakket om stedet ble innholdet veldig voksent.

Mest påfallende var den plutselige forandringen i guttenes atferd fra å være sammen med far til å skulle snakke med undertegnede i tilstøtende rom. Barna kunne det ene øyeblikk le og tulle sammen med far og det neste øyeblikk, i samtale med undertegnede for lukket dør, kunne de fortelle at de var redde for faren. C og D fikk da en klagende pipende stemme og gjentok igjen og igjen hva de ikke ville. I samtalene ble C urolig i kroppen, klatret rundt og vred seg. D kunne klø seg (hadde problemer med eksem) eller på teatralsk vis med klagende stemme si « … hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre..» uten å forvente et svar. Det neste øyeblikk var han helt vanlig igjen. Hos faren fikk han fremsagt hva han mente, men klarte ikke å motstå fristelsen til å fortsette leken med far og C og åpnet døren inn til stuen mens han lo høyt.

D og C hadde tilsynelatende ingen tanker selv om den store forskjellen mellom det de verbaliserte og deres atferd. I samspill med far virket de som to vitale litt viltre gutter som likte å teste grenser. Spesielt C skulle ikke gjøre det som far foreslo. Det var mye glede i samspillet og barna ga på ingen måte uttrykk for at de ikke likte å være hos far. De var verken sinte, sure, tverre eller avvisende. Det var ingenting i deres atferd som tydet på at de var redde for faren. Ingen analyserende blikk, ingen anspenthet eller underdanig oppførsel. Tvert imot viste de litt for lite respekt for far. Han var på den annen side også tilbakeholdende med å korrigere dem. Ved et par anledninger kunne han med fordel ha grepet inn litt tidligere enn han gjorde. Far er muligvis engstelig for dette på grunn av anklagene mot ham. Vurdert ut fra samspillet undertegnede så mellom far og barna virker barnas sterke motstand mot å være sammen med far uforståelig.

Psykolog Thorseng konkluderer slik:

Nic Waals Institutt har ikke mistanke om at barna er traumatiserte og undertegnede ser, i likhet med Nic Walls Institutt, ikke noe i barnas atferd sammen med faren som tilsier at han har utøvet psykisk eller fysisk vold mot dem.

Thorsengs undersøkelser har på denne måten ytterligere underbygget at tingrettens frifinnelsesdom var riktig, og at det heller ikke etter tidsperioden tiltalen gjelder, har forekommet vold. Mor fortalte psykolog Holtet at hun hatet far som hadde «kastet henne og barna som søppel for to år siden». Etter lagmannsrettens syn har dette i stor grad preget mors virkelighetsoppfatning når det gjelder fars behandling av barna, og det har også preget hennes forklaringer om dette. Lagmannsretten er således enig med psykolog Thorseng når hun på side 18 i sin erklæring skriver at det er sannsynlig at mor mer eller mindre bevisst har skapt eller opprettholdt barnas motstand mot å være sammen med far.

Lagmannsretten nevner til slutt at ingen av vitnene som har sett far sammen med barna har sett noen form for vold. Det gjelder også den som har ført tilsyn med samvær.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de episodene hvor mor hevder å ha blitt utsatt for vold fra fars side. En av episodene inntraff da mor ville trenge seg inn i fars leilighet mens han hadde gjester. Far hindret henne i dette. Episodene skriver seg uansett fra tiden rundt samlivsbruddet i 2011 og har liten betydning for vurderingen av omsorgsspørsmålet nå fire år senere.

Siden det er klarlagt at det ikke er risiko for at guttene skal bli utsatt for vold om de bor hos far, må spørsmålet om hvor de skal ha fast bosted avgjøres ut fra de øvrige relevante momentene som det etter rettspraksis skal legges vekt på ved slike avgjørelser.

De materielle forholdene er akseptable hos begge foreldrene. Det er for begge usikkert hvor lenge de vil kunne beholde sine nåværende boliger. Disse forholdene har derfor ikke særlig betydning ved avgjørelse av saken.

Både C og D har gjentatte ganger sagt at de vil bo hos mor. De har også flere ganger sagt at de ikke vil besøke far. Etter barneloven § 31annet ledd siste setning skal barnas standpunkt bli vektlagt etter alder og modning. Som det vil gå frem nedenfor, er barna svært lojale mot mor, og de sier det de tror mor ønsker at de skal si. Dette medfører at barnas standpunkter får mindre betydning enn de ellers ville ha fått. Det er likevel vanskelig å se bort fra at de også selv mener det de sier angående hvor de vil bo. En viss vekt må barnas syn derfor gis.

Foreldrenes personlige egenskaper vil alltid være viktig når det skal avgjøres hvem som er best skikket til å ha omsorgen for barna.

Mor går første året på videregående skole og tar enkelte fag. Hun ønsker å bli sykepleier. Hun har videregående skole fra Japan og mangler derfor bare enkelte fag for å kunne studere til sykepleier. Hun har sin nærmeste familie i Japan. Hun har noen japanske og pakistanske venner i Norge. Mor bor i partenes tidligere felles bolig, men skiftet er ikke gjennomført. Det er som nevnt, usikkert om hun klarer å overta boligen.

Far har sagt til den sakkyndige (Thorseng) at mor er omsorgsfull overfor gutten, men at hun forsøker å dytte ham ut av guttenes liv. Han har fortalt at mor holder seg til den japanske kulturen, snakker japansk til barna og har vanskelig med å hjelpe dem med leksene. Mor mener imidlertid at hun nå snakker bedre norsk, og at hun er i stand til å gi leksehjelp. Hun har påpekt at barna uansett har gode resultater på skolen.

Den sakkyndige har beskrevet mor slik:

Mor gir inntrykk av å være en bekymret og noe overbeskyttende mor. Hun er svært opptatt av barna og har involvert dem emosjonelt. Mor oppfattes som en varm og kjærlig mor. Hun har bekymringer knyttet til hvordan både skolen og far håndterer barna. Hjemlandet betyr mye for henne og hun er opptatt av at C og D lærer japansk og kommer på den japanske skolen hver lørdag. Undertegnede ser det i utgangspunktet som en berikelse for barna at de forholder seg til flere kulturer. Allikevel er det noe bekymringsverdig at en kultur fremheves så mye som tilfellet er, fordi det gir barna en oppfatning av at alt er bedre et annet sted og at problemer kan løses ved å flytte, fremfor å håndtere dem i den hverdagen de lever i. Mor og barnas «verden» virker tett knyttet sammen og undertegnede er bekymret for om mor vil makte å «slippe» barna så de i ungdomsårene kan utvikle en sunn selvstendighet og autonomi. Undertegnede er også bekymret for om mor vil makte å sette grenser for barna på sikt.

Far har forklart at han har en bachelorgrad fra Kina. Han er utdannet språklærer og arbeider som reisekonsulent i eget firma. Han bor i leiet leilighet på tidsbegrenset kontrakt, men regner med å kunne forlenge den. Far har sagt til den sakkyndige at han snakker norsk med sønnene, og at han hjelper dem med leksene. Han ønsket å ta dem med på aktiviteter, la dem møte andre barn og bli kjent med samme filmer og spill som norske barn. Far har en ny kjæreste som delvis bor sammen med ham. Hun har også kinesisk bakgrunn.

Begge partene har gitt lengre forklaringer for lagmannsretten. Far snakker godt norsk og det er åpenbart at han i større grad enn mor forstår norske normer og væremåte. Psykolog Thorseng har konkludert med at far vil kunne gi barna god omsorg. Hun har betegnet ham som åpen, utadvendt og internasjonalt orientert. Hun mener han er en ressurs for barna og i økende grad vil bli det i guttenes ungdomsår. Lagmannsretten er, etter å har hørt partenes forklaringer og den øvrige bevisførselen, enig i den vurderingen.

Lagmannsretten vil gå noe nærmere inn på tilknytningsforholdet mellom foreldrene og barna og se nærmere på hvordan barna har hatt det hos mor for å vurdere om det er grunn til å flytte dem til far.

C ble født 0.0.2006 og bodde først sammen med begge foreldrene i Kina. Mor flyttet så med gutten til Japan. Det er noe uklart hvor mye kontakt C hadde med faren i den perioden. Fra partene flyttet til Norge i 2008 og frem til samlivsbruddet i februar 2011 bodde gutten sammen med begge foreldrene. D som er født 0.0.2009 var ett år og fire måneder ved samlivsbruddet. Lagmannsretten legger til grunn at det var mor som hadde den største delen av omsorgen for barna i denne perioden. Etter samlivsbruddet har hun bodd alene sammen med barna og det gjør hun fortsatt. Som de sakkyndige, legger derfor lagmannsretten til grunn at barna er mest tilknyttet henne.

Psykolog Holtet mente mor og barna syntes å ha en noe isolert sosial tilværelse. Angående forholdet mellom mor og C (C), skrev han på side 14:

Det observerte samspillet mellom C og mor kan ses som en indikasjon på en for nær tilknytning, hvor mor nok bør bestrebe seg på å fremme en mer selvstendig og autonom fungering hos C.

Han mente også at mor til en viss grad var psykisk avhengig av å ha barna hos seg.

Holtet mente C hadde hatt en i utgangspunktet normal og god utvikling, men at han har vært sosialt og emosjonelt preget av foreldrenes konflikt og samlivsbrudd. Dette har gitt seg atferdsmessige utslag i barnehagen. D hadde etter alt å dømme en normal utvikling. Han var på det tidspunktet mindre preget av foreldrenes konflikt.

Psykolog Seltzer var ikke i tvil om at begge barna var nært knyttet til sin mor og hadde en svært usikker tilknytning til sin far. Hun mente imidlertid at barna var i ferd med å utvikle følelsesmessige forstyrrelser. Hun opplyste i rapporten at den eldste gutten var i gang med psykoterapi, noe han i følge henne sårt trengte. Den sakkyndige oppfattet C som deprimert, ukonsentrert og med mye innestengt sinne.

Psykolog Thorseng skriver på side 16 i sin rapport av 8. juni 2015 at barnas primære tilknytning er til mor siden hun har vært deres hovedomsorgsgiver siden de ble født, og de er derfor mer knyttet til henne enn til far. I følge Thorseng er barnas tilknytning til mor «muligvis i noen grad utrygg», og hun har overbeskyttet dem. Hun mener at det i noen grad foreligger en rollereversering mellom mor og barna, og at tilknytningen derfor kan karakteriseres som en utrygg tilknytning. Lagmannsretten viser ellers til sitatet ovenfor fra Thorsengs rapport. Thorseng har videre beskrevet hvordan barna har forsøkt å tilpasse seg konflikten mellom foreldrene ved å si det de tror mor vil at de skal si, samtidig med at de tillater seg å kose seg sammen med far. Hus skriver følgende om dette på side 19:

Denne tilpasning til foreldrekonflikten har omkostninger for barnas psykiske trivsel og utvikling. C menes å ha relasjonelle problemer. Han har trolig måttet undertrykke følelser og behov, noe som over tid har resultert i begrenset kontakt med egne følelser. Et barn som har lite kontakt med egne følelser kan få problemer med å forstå andres. Atferdsvanskene som preget de siste årene i barnehagen har utviklet seg til relasjonelle vansker og C sliter med vennskapsrelasjoner. D beskrives som sosialt flink, men har siden tingrettens dom i økende grad fått atferdsvansker i barnehagen. Det er ikke noe i samspillet mellom far og D som forklarer dette. Undertegnede stiller seg tvilende til at det kan ha sammenheng med eventuelle uheldige episoder som tidligere har forekommet hos far. At problemene ikke begynte før mars 2015 gjør dette lite sannsynlig. Den mest sannsynlige forklaring er at D opplever nåværende situasjon som belastende fordi den plasserer ham mellom to virkeligheter som vanskelig lar seg kombinere; mors bekymring for fars omsorg og hyggelige besøk hos far. D befinner seg i samme dilemma som C tidligere befant seg i, nemlig usikkerheten knyttet til om han skal stole på egne erfaringer eller mors. Dilemmaet skaper utrygghet og kan forklare hans utageringer. D menes å stå i fare for å utvikle samme relasjonelle problemer som C hvis dagens situasjon fortsetter.

Lagmannsretten er enig i den sakkyndiges vurderinger og er med andre ord av den oppfatning at dagens situasjon, hvor barna bor hos mor, langt fra er ideell.

Når det gjelder de sakkyndiges syn på problemene med flytting til far, legger lagmannsretten mindre vekt på psykolog Seltzers uttalelse om at det vil være en risiko for begge barnas psykiske helse om bosted skulle bli endret. Dette skyldes at Seltzers etter lagmannsrettens syn feilaktig la til grunn at det var fare for vold mot barna fra fars side.

Det er imidlertid andre forhold som taler i mot flytting. Far har sagt til psykolog Thorseng at han ønsker den daglige omsorgen for å sikre at barna får god kontakt med begge foreldre. Han vil gi mor mye samvær, opp mot 50 %. Til lagmannsretten har far sagt at hovedårsaken til at han har fremsatt krav om å overta omsorgen for barna, er at han frykter for at hvis dagens situasjon fortsetter, vil mor arbeide for at samværene skal opphøre. Mor har imidlertid bestridt dette i sin forklaring til lagmannsretten. Far har gitt uttrykk for at han ville nøyd seg med samvær hvis han hadde vært tilstrekkelig trygg på at en ordning med vanlig samvær ville kunne fortsette uten at det legges vanskeligheter i veien fra mors side. Fars standpunkt har gjort lagmannsretten noe bekymret for om han psykisk helt har innstilt seg på å ha omsorgen for barna frem til myndighetsalder. Far har aldri tidligere hatt omsorgen for guttene alene.

Det er også andre forhold rundt fars situasjon som fortsatt er uavklart etter at ankeforhandlingen er gjennomført. Far har for eksempel valgt å ikke presentere sin nye kjæreste og tidvise samboer. Hun har også holdt seg svært mye i bakgrunnen når den sakkyndige har observert barna hos far. Lagmannsretten vet således ikke i hvilken grad hun er innstilt på å gå inn i de problemene som man står overfor ved en overføring.

Psykolog Thorseng skriver i sin rapport at det uten tvil vil være en stor omveltning for barna å skulle bo hos far halvparten av tiden eller mer. Det vil i en periode skape mye utrygghet og stille krav til deres evne til tilpasning. Hun mener imidlertid at det med et godt samarbeid mellom foreldrene, vil være mulig å gi barna nok støtte og trygghet til at flytting kan gjennomføres uten for store omkostninger for deres psykiske helse. Etter lagmannsrettens syn er det lite sannsynlig at forutsetningen om godt samarbeid vil slå til. Den sakkyndige skriver avslutningsvis om dette at bytte av omsorgsplass til far vil bli krevende for barna. I en slik situasjon vil begge foreldrene ha behov for mye veiledning og støtte for å kunne gjøre situasjonen minst mulig belastende for barna.

Slik saken har utviklet seg, er den blitt svært vanskelig i den forstand at uansett hvilken løsning lagmannsretten faller ned på, vil det medføre store problemer for barna. I denne situasjonen er lagmannsretten under forholdsvis stor tvil kommet til at det beste for barna vil være å bli der de er, det vil si hos mor. Lagmannsretten har i denne forbindelse også lagt vekt på at Nic Waals Institutt fortsatt er inne i bildet. Behandlingen av C vil fortsette der, og det er opplyst at D nå også er henvist til Nic Waals Institutt. Spesialist i klinisk pedagogikk, Anne K. Ruud, har forklart for lagmannsretten at det er en viss fremgang når det gjelder mors syn på samvær med far. Også Ruud har understreket at en eventuell flytting vil medføre store problemer.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at barna fortsatt skal ha fast bosted hos mor.

Samvær

Det rettslige utgangspunktet følger av barneloven § 48, som fastsetter at avgjørelse om samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Etter barneloven § 42 første ledd har barnet rett til samvær med begge foreldrene. Av barneloven § 43 første ledd følger det at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, i utgangspunktet har rett til samvær med barnet. Dersom samvær ikke er til beste for barnet, må retten fastsette at det ikke skal være samvær, jf. § 43 første ledd tredje punktum. Retten til samvær mellom barn og foreldre er også beskyttet av FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 9 nr. 3 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

Retten til samvær bygger på en generell presumsjon for at det er et gode for barnet å ha kontakt med begge foreldrene, jf. Rt-2010-216.

At det skal være samvær, er ikke bestridt fra mors side. Hun mener imidlertid at barna bør sove hjemme.

Lagmannsretten finner det helt klart at far skal gis vanlig samvær med begge sønnene som bestemt av tingretten. Det vises kort til det som er sagt ovenfor om fars omsorgskompetanse og at samværene fungerer godt. Den sakkyndige, psykolog Thorseng mener også at far, hvis han ikke får omsorgen for barna, skal ha samvær, og at dette bør være av et omfang som tilsvarer vanlig samværsrett.

Det er etter lagmannsrettens syn ingen grunn til at barna skal dra til mor for å sove. Mors bekymring har blant knyttet seg til spørsmålet om guttene får nok mat når de er hos far. Dette har ført til at hun har veid dem før og etter samvær, noe som igjen er egnet til å gi guttene en oppfatning av at mor ikke stoler på far. En av helgene barna i følge mor skal ha gått ned 1,5 kilo hos far, var den sakkyndige på besøk. De hadde da spist frokost og hadde smurt matpakke for å ta med på tur. Den sakkyndige hadde vanskelig for å tro at barna den helgen hadde vært utsatt for en omsorgssvikt som beskrevet av mor. Barna hadde også vært sett av andre som beskrev både guttene og far som fornøyde.

Anken blir etter dette forkastet.

Sakskostnader

B har vunnet saken. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen om at den vinnende part skal tilkjennes sakskostnader. Saken har vært tvilsom, og lagmannsretten mener B har opptrådt på en måte som medfører at hun kan bebreides at det er kommet til sak i det hun har påvirket barna til å være negative til samvær med far, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. B er for øvrig innvilget fri sakførsel i ankesaken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at partene skal bære hver sine sakskostnader for lagmannsretten. Tingretten kom også til at partene skulle bære hver sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre tingrettens avgjørelse på dette punktet.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning