Innledning

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring, men på et annet grunnlag. Lagmannsretten mener det er overveiende sannsynlig at A kan gi B forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd første punktum. Imidlertid mener lagmannsretten at B har fått en slik tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der, at en tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer for han, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd andre punktum. Lagmannsretten finner videre at samværet mellom B og mor skal utvides.

Spørsmålet om oppheving av vedtaket om omsorgsovertakelse.

Oppheving av vedtaket om omsorgsovertakelse reguleres i barnevernloven § 4-21 første ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen kan et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves dersom det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. I lovens formulering «overveiende sannsynlig» ligger et skjerpet beviskrav, jf. Ot.prp.nr.69 (2008-2009) side 25. Det nærmere innholdet i bestemmelsen er utdypet i Ot.prp.nr.69 (2008-2009) punkt 3.1 side 19 under punktet «Gjeldende rett» der det står:

Utvalget har i utkastet til lovtekst (se § 6-22) valgt å ta utgangspunkt i at vedtak om ansvarsovertakelse skal oppheves når foreldrene vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø hvor det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det flyttes.

Grunnvilkåret etter dette utkastet er at foreldrene må være i stand til å gi barnet et alminnelig godt hjem. Det må legges vekt på om situasjonen antas å bli stabil. Er barnet særlig hjelpetrengende, må det vurderes om foreldrene vil kunne mestre en slik særlig utfordring. De problemer som generelt oppstår når barn skal flyttes, må trekkes inn i vurderingen, og særlig hvis barnet har spesielle problemer må det vurderes om foreldrene vil mestre situasjonen.

I den siste av de høyesterettsdommer som er referert foran, er det lagt til grunn som lovens utgangspunkt i dag at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Etter utvalgets oppfatning bør en holde fast ved dette utgangspunkt. Det ligger i vår samfunnsordning at foreldrene oppdrar sine egne barn. Tilknytning til de biologiske foreldre er i seg selv en ressurs for barnet. Den omstendighet at foreldrene en gang har vært i en situasjon hvor de ikke maktet sin oppgave, skal ikke i seg selv diskvalifisere dem på lengre sikt. I den konkrete sak må vurderes om en overvekt av momenter taler for at vedtak om ansvarsovertakelse ikke oppheves…»

Når det gjelder grunnvilkåret i § 4-21 første ledd første punktum om at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, skal det ved vurderingen både ses hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for forsvarlig omsorg, slik som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging i forhold til skole og fritid, samt om foreldrene kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det skal foretas både en nåtids- og en framtidsvurdering. Hva som anses som forsvarlig omsorg, må vurderes i hvert enkelt tilfelle ut i fra hva det enkelte barn har behov for. Der barnet har særlig hjelpebehov vil det derfor kunne være slik at alminnelig god omsorgsevne ikke er tilstrekkelig. Det skal imidlertid ved vurderingen tas hensyn til om de behov barnet ikke kan få ivaretatt av foreldrene er av en slik art at de kan avhjelpes ved tiltak i hjemmet, og om foreldrene i så fall vil nyttiggjøre seg slike. Dette følger av det mildeste inngreps prinsipp, som er et av de prinsipper barnevernloven bygger på, og av rettspraksis.

I barnevernloven § 4-21 første ledd andre punktum oppstilles det et tilleggskrav, ved at tilbakeføring ikke skal skje dersom «barnet har fått slikt tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet».

Lagmannsretten skal legge avgjørende vekt på hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det samme prinsippet følger avgrunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3.

Lagmannsretten har kompetanse til å prøve alle sider ved fylkesnemndas vedtak, og er ikke bundet av partens påstander og påstandsgrunnlag, jf. tvisteloven § 36-5 tredje ledd. Lagmannsrettens vurdering skal basere seg på forholdene på domstidspunktet.

Den første problemstillingen lagmannsretten må ta stilling til er om det er overveiende sannsynlig at mor kan gi B forsvarlig omsorg, og om dette kan antas å være en varig situasjon. Dette spørsmålet står i en noe annen bevismessig stilling for lagmannsretten enn for tingretten. Som alt nevnt ovenfor, mener lagmannsretten at dette grunnvilkåret er oppfylt.

Det avgjørende for denne vurderingen er om mor har tilstrekkelig omsorgskompetanse til å ivareta B sitt omsorgsbehov, jf. Rt-1997-170 der førstvoterende uttaler på side 175:

Lovens uttrykk «forsvarlig omsorg» må relateres til de utfordringer omsorgen i det konkrete tilfelle reiser – hvor omsorgskrevende barnet er.

Det er på det rene at B var utsatt for grov omsorgssvikt på tidspunktet for omsorgsovertakelsen i 2010. Opplysningene om mors rusmisbruk og forfatningen B var i da barnevernsvakten hentet han i Oslo, illustrerer med tydelighet dette. Fosterforeldrenes beskrivelse av B når han kom til dem, samt deres og barnehagens beskrivelse av B sin atferd, tilsier at omsorgssvikten må ha vart over lengre tid.

Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, psykologspesialist Målfrid Kvam, har i sin erklæring av 3. juni 2014 i punkt 6.2 «Vurdering av mors evne til å gi barnet forsvarlig omsorg både på kort og lang sikt» gitt uttrykk for:

Det er dokumentert at mor har vist god omsorgskompetanse når hun er rusfri, og at hun har gitt B god omsorg i hans første 1 ½ leveår. Det er også dokumentert at mor har utøvd grov omsorgssvikt overfor gutten og seg selv fra gutten var 1 ½ til 2 ½ år, noe som har skapt både utrygghet og forvirring hos gutten.

Mor har levert urinprøver fra slutten av 2013, og de to første prøvene i januar -14 var for tynne til at resultatet var gyldig. Det er et faktum at mor har hatt et mangeårig rusbruk, med «rene» perioder, fra hun var ganske ung. Det vil bestandig være fare for «sprekk» og tilbakefall etter gjennomført behandling, men risikoen minker til lengre tid som går siden siste rusperiode. Man regner ofte med et tidsperspektiv fra 2 til 5 år etter avsluttet behandling. For mors del er det nå gått 1 år siden avsluttet oppfølging fra Z (tiltaksperioden fra Z varte ut skoleåret 2012/2013). Først fra høst – 13 har mor vært i en vanlig arbeidssammenheng.

Det er et risikomoment ved mors forhold til «vanlig» alkoholbruk. I tillegg mener jeg at det er bekymringsfullt at mor ikke ser behovet for oppfølging fra DPS. Aktuelt i dag er også at mor venter et nytt barn nov – 14. Ved tilbakeføring av B, vil mor få svært store omsorgsoppgaver, både med en utrygg, relasjonsskadet 6-åring ved skolestart, tilpasning til nytt miljø, nye mennesker og ukjente barn; og i forhold til et spebarn.

Mor har heller ikke en medvoksen i sitt liv som kan gi støtte og bidra i hverdagen, etter det opplyste.

Det er dokumentert at mor har vist god samværskompetanse. Dette er ikke direkte overførbart til omsorgskompetanse, fordi daglig omsorg krever større evne til utholdenhet, til tålmodighet, og til god evne til stabil egenregulering av affekter og impulser.

Mor har fått diagnosen ADHD på Z. Det vi vet, er at impulstrykk, tankekjør og affektkontroll er svært utfordrende i dagliglivet når en ikke har hjelp av medisiner. På grunn av graviditet må mor klare seg en lengre periode uten ADHD medisiner. Diagnosen ADHD i seg selv er ikke til hinder for å kunne gi en god nok omsorg for et barn med vanlig omsorgsbehov.

Når det gjelder B, er han et barn med spesielle behov for trygghet, stabilitet og vern mot forandringer i sitt liv. Han bør ikke oppleve et nytt relasjonsbrudd til sine stabile tilknytningspersoner. Han er så heldig at han bor sammen med voksne omsorgspersoner som han alltid har kjent og alltid har vært trygg i forhold til.

Jeg stiller meg tvilende til om mor, med sin sårbarhet og sine egne store utfordringer, vil klare å gi B den vedvarende emosjonelle utviklingsstøtten han er i behov for både på kort og lang sikt. Trolig er dette en altfor stor oppgave for ett menneske. I fosterhjemmet er det to voksne til å dele på arbeidet. Mor forutsetter også at onkel og tante vil kunne opprettholde sin relasjon til B ved tilbakeføring til henne. Avstanden mellom X og Z er stor for de voksne. Den vil utgjøre et alvorlig hinder for forutsigbar og hyppig kontakt.

I tillegg vil B, ved en flytting tilbake til mor, oppleve hele miljøet som nytt. Han vil ikke ha godt av, trolig ikke tåle, så omfattende forandringer i fysisk miljø, til ukjent barnegruppe og bare ukjente voksne.

Kvam har uttalt følgende om B sine behov og utfordringer:

Slik jeg oppfatter B ut fra egenobservasjon og beskrivelse fra fosterforeldre, barnehage og foreldre, er dette en utrygg gutt med særskilt behov for emosjonell trygging. Han har en dyptliggende utrygghet i seg i forhold til sin mor, som utsatte han for grov omsorgssvikt fra han var i hvert fall halvannet til to og et halvt år. Det er fosterforeldrene som er hans trygghetspersoner nå. Gutten fremstår og beskrives i dag som sårbar, skjør og med ekstraordinære behov for stabilitet, forutsigbarhet og ro i sine oppvekstbetingelser, og har til dels sterke reaksjoner på endringer i rutiner og samværsfrekvensen med sin mor. Hans utrygghet og usikkerhet har økt i alarmerende grad etter fylkesnemndsvedtaket om at han skal flytte til sin mor, og etter økning av samværshyppighet med sin mor fra mars/april dette år.

Gutten har, etter beskrivelse, vært i en god tilknytningsprosess til sitt fosterhjem frem til fylkesnemndsvedtaket. Men nå beskrives at hans modning og utvikling holder på å stagnere, og han viser økt emosjonell labilitet både i barnehage og i fosterhjem. Gutten har behov for ro, for terapi. Brudd med fosterforeldrene nå vil kunne føre til alvorlig skade for guttens videre personlighetsutvikling, i og med at hans dype indre utrygghet er blitt aktivert.

Slik jeg vurderer aktuell situasjon, har gutten nå fått slik tilknytning til sitt fosterhjem at et brudd vil kunne føre til alvorlig skadevirkning på hans videre personlighetsmessige utvikling. Jeg vurderer videre at økningen av samværshyppigheten setter guttens indre begynnende emosjonelle balanse ute av spill, og fører til risiko for uopprettelig skade i guttens dype trygghetssystem, i og med at gutten reagerer med full emosjonelle og full kroppslig alarmberedskap. Guttens behov for stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er ikke tilstrekkelig ivaretatt i dag.

Den barnesakkyndige kommisjon hadde følgende merknad til Kvams rapport:

Kommisjonen savner en grundigere redegjørelse for punkt to i mandatet («vurder mors evne til å gi barnet forsvarlig omsorg både på kort og lang sikt»). Dette punktet er noe mangelfullt besvart. Den sakkyndige har i liten grad utredet mor, både ved samtaler og kliniske vurderinger av henne, og det er snakket med få komparenter vedrørende mor.

Den sakkyndige bes om å bidra til opplysning av nevnte forhold gjennom utdypende forklaring under rettsmøtet. 

Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykologspesialist Hans Moen, skriver i sin erklæring i punkt 6 «Vurderinger» på side 17:

Mor bor i en relativt liten, men grei sokkelleilighet i et etablert boligområde på Gulset utenfor Z. Med eventuelt ansvar for to barn kan leiligheten på 50 m2 fremstå som noe liten, men den inneholder 2 soverom og er ellers praktisk innredet. Under den sakkyndiges besøk i hjemmet har den fremstått ordnet og ren, og det foreligger heller ingen andre opplysninger i saken som skulle tilsi at dette er et tema av betydning. A er i jobb, og ut fra signalene fra rektor på skolen, så tyder det på at hun har en relativt trygg inntekt i tiden fremover selv stillingen hennes ikke er fast … For den sakkyndige tilsier det ovennevnte at mor har tilstrekkelig ressurser til å kunne yte god materiell og praktisk omsorg.

Mor virker å ha relativt nær kontakt med sin mor, som også er fostermor til hennes eldste barn, og sine to brødre. Disse har imidlertid i liten grad hatt kontakt med B. Hun har også etablert et vennenettverk som er løsrevet fra hennes tidligere rushistorie, og som således fremstår som ressurssterke. Ut fra de komparenter den sakkyndige har snakket med innehar mor også god støtte i kollegaer og i tidligere behandlingskontakter i Z-systemet. Dette viser etter den sakkyndiges vurdering at mor evner å etablere, og over tid inngå i vennerelasjoner der hun får støtte og hjelp når hun trenger det. I dette ligger også en forventning om at hun vil kunne mestre det å hjelpe egne barn ut i verden, og støtte dem i deres sosiale etableringer. I den sammenheng er det også positivt at hun selv har interesser innen musikk og dans. Den sakkyndige vurderer at mor ut fra dette har vanlig god sosial omsorgsevne.

B fremstår som et normalbegavet barn som vil ha behov for vanlig oppfølgning og stimulering i forhold til videre kognitiv og intellektuell utvikling. Som utdannet lærer har naturlig nok A gode forutsetninger for å kunne yte dette. Hun virker oppdatert og reflektert rundt mange temaer, og er flink til å ordlegge seg. I vanlig lek og samspill har hun av andre blitt beskrevet som engasjert og deltakende, og dette er også i tråd med den sakkyndiges vurdering. Hun innehar generelt gode samspillsevner, og viste under observasjonen at hun er god på oppmuntring, støtte og dialog. Hun spurte etter leksene til B, og gjennomgikk disse med han på en konstruktiv måte. All informasjon den sakkyndige sitter inne med tyder på at mor generelt har gode forutsetninger for å yte god kognitiv omsorg.

Under samværsobservasjoner fremstod mor som varm og engasjert overfor B. Selv om søsteren H var til stede, var det gjennomgående B som var i fokus for henne. Hun møtte hans ønske om å være fysisk nær på en god måte, og de utvekslet fine ord til hverandre. Den sakkyndige har sjelden sett et barn komme med så tydelige og utilslørte kjærlighetserklæringer til sin mor under denne type samvær som B ga til mor, og mor gjengjeldte dette på en fin måte. Gjennom denne observasjonen, komparentopplysninger og samværsreferater, sammen med hennes formidling i samtaler, mener den sakkyndige at mor har god empati og mentaliseringsevne, selv om hun nok tar noe lett på B sin evne til å omstille seg og takle utfordringene ved eventuelt å skulle bytte omsorgsbase nå. Det generelle inntrykk er at mor har god emosjonell omsorgsevne. 

Moen har i sin rapport i punkt 6 vurdert B sin psykologiske og utviklingsmessige tilstand og behov, herunder om han har spesielle omsorgsbehov. Moen skriver:

B er en gutt med en spesiell historie. Han har opplevd tidlig ustabilitet, belastninger knyttet til begge foreldres rusmisbruk, og skifte i omsorgsbase. Dette i seg selv gjør at han har med seg en ballast som de færreste barn har, og innebærer at det er grunnlag for å si at han har en sårbarhet i seg knyttet til opplevelse av trygghet og stabilitet i relasjoner.

… I lek under observasjoner hjemme og under observasjonen sammen med mor lekte han konsentrert og over lengre tid med det samme, og ikke flyktig slik psykolog Kvam så og tolket som et tegn på angst. Kognitivt og intellektuelt vurderes han å være godt utrustet, og selv om det har fremkommet noen signaler om at han har konsentrasjonsvansker, så er det generelle bildet at dette ikke er å anse som noe mer enn andre på samme alder. I forhold til språk, motorikk og sosial utvikling i.f.t. jevnaldrende, så fremstår han som en aldersadekvat gutt uten spesielle behov, og det er dette den sakkyndige legger til grunn.

… Den forrige sakkyndige i saken (Kvam) mente at B er et relasjonsskadd barn, og at han har et stort terapibehov… Ut fra det totale bilde den sakkyndige har fått av B, så virker det klart å være slik at fostermors beskrivelser av de problemer B viser er de klart mest uttalte. På spørsmål til skolen om de samme temaer, så modifiseres mange ting betydelig, og enkelte ting kjenner de seg ikke igjen i. Barnevernets saksbehandler legger også fostermors beskrivelse til grunn, og da blir det lett til at hele saken får en slagside. Det er på denne bakgrunn at den forrige sakkyndige etter den sakkyndiges vurdering trekker slutningen om at B er relasjonsskadd. U.t. mener det er grunnlag for å nedtone dette betydelig, og heller betegne det som en sårbarhet som det er grunn til å være oppmerksom på. På bakgrunn av sin historie er B en gutt som har et stort behov for å bli sett og bekreftet, og på den måten stiller han visse større krav til omsorgspersonene enn mange andre barn. Det generelle bildet er likevel at B er en relativt velfungerende gutt til tross for sin sårbarhet, og at han ikke er i behov av utredning eller behandling på BUP. B sine behov i tiden fremover er ikke mer spesielle enn at han får stabilitet og ro i sin omsorgssituasjon, og blir sett og fulgt opp av omsorgspersoner han er trygg på. Videre er det å forvente at B i økende grad blir bevisst og opptatt av sin status som fosterbarn. I den sammenheng vil han ha behov for å videreføre sitt kjennskap og sine relasjoner til sine søsken og familie på morssiden.

Den barnesakkyndige kommisjon hadde ingen merknader til Moens rapport.

Lagmannsretten er enig i Moens vurdering. Det bemerkes at de sakkyndige på vesentlige punkter synes enige om mors omsorgsevne, selv om konklusjonene deres er forskjellige.

Mors omsorgsevne i dag kan ikke sammenlignes med omsorgsevnen på omsorgsovertakelsestidspunktet. Tidligere erfaring viser at mor har god omsorgsevne når hun er rusfri. Mor har gode intellektuelle evner og er ressurssterk. Etter at hun fikk behandling for sitt rusproblem, har hun lagt ned en imponerende innsats for å få orden på sin tilværelse. Hun har kommet langt i eget rehabiliteringsarbeid.

Mors arbeidssituasjon virker trygg. Rektor på skolen der mor jobber, I, forklarte for lagmannsretten at skolen vil søke å legge til rette for at hun får fast jobb. Inntil dette er på plass, har hun 100 % stilling som vikarlærer. Skolen gir mor de beste skussmål, hun har ikke fravær, er godt likt av elevene og foresatte og blir beskrevet som en ressurs. Mors bosituasjon er etter det opplyste også god og stabil.

Mor har brutt med sitt tidligere miljø, og etablert seg med nytt nettverk i Z. Dette bekreftes i forklaringene til rektor I og ruskonsulent Hege Høydalen. Mor fremstod som harmonisk og veloverveid, noe som også blir bekreftet av øvrige komparentopplysninger, og de sakkyndiges vurderinger. Mors relasjon med datteren, H, blir av helsesøster Inghild Hegna beskrevet som trygg og god, og det er ingen bekymring knyttet til datterens omsorgssituasjon.

Lagmannsretten kan ikke se at det er særlig grunn til bekymring for at mor vil ha tilbakefall til rus, ut over den generelle faren som alltid foreligger hos tidligere rusmisbrukere. Hun har avlagt urinprøver over en lengre periode, som ikke har gitt utslag på rusmidler. Lagmannsretten legger imidlertid betydelig vekt på at mor er i fast jobb, der hun får gode skussmål. Lagmannsretten tror ikke hun ville evnet dette, samt deltatt i egne fritidsaktiviteter, fulgt opp avtaler og tatt vare på datteren, dersom hun fortsatt ruset seg.

Mor kunne med fordel tatt helt avstand fra alkohol. Samtidig er hun ærlig på dette punkt, noe som gir hennes forklaring troverdighet. Lagmannsretten ser heller ingen grunn til bekymring for at mor har valgt å avslutte behandlingen ved DPS. Lagmannsretten viser her til forklaringen fra Anna Kuhlefelt, som er psykologspesialist ved Z og var mors behandlende psykolog der. Kuhlefelt forklarte at hun ikke var bekymret for at mor hadde avsluttet behandlingen ved DPS, og hun hadde forståelse for mors valg. Heller ikke mors ADHD diagnose synes å påvirke hennes omsorgsevne. Selv om hun ikke lenger bruker medisiner for ADHD, synes ikke dette å ha påvirket hennes situasjon på noe vis. Samlet sett mener lagmannsretten at mors situasjon fremstår som trygg og stabil.

Når det gjelder mors kognitive og emosjonelle omsorgsevne, viser lagmannsretten til Moens rapport som er sitert ovenfor. Lagmannsretten slutter seg til Moens vurdering, som er dekkende for lagmannsrettens syn.

Etter en helhetsvurdering mener lagmannsretten at det er overveiende sannsynlig at mor kan gi B forsvarlig omsorg.

Det andre spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til, er om det kan føre til alvorlige problemer for B om han blir flyttet fra fosterforeldrene.

Det står i barnevernloven § 4-21 første ledd andre punktum at vedtak om omsorgsovertakelse ikke skal oppheves «dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet».

Høyesterett har i Rt-1997-170 angitt hva som typisk skal legges vekt på i denne vurderingen:

Vurderingen etter annet punktum av skadevirkningene ved flyttingen, må skje ut fra forventet utvikling i et lengre tidsperspektiv, at det i en overgangsperiode kan oppstå problemer er ikke avgjørende. Ved denne vurderingen må man også ha for øye konsekvensene for barnet i årene framover om det fortsatt blir under forsterforeldrenes omsorg, med de problemer som da etter hvert vil kunne oppstå.

…

Avgjørelsen av om omsorgen skal tilbakeføres til foreldrene, skal treffes ut fra situasjonen slik den er i dag. Om avgjørelsen om å overta omsorgen for C var riktig eller gal da den ble truffet, er i prinsippet ikke avgjørende. Men dagens situasjon har røtter i fortiden. Det som tidligere har skjedd, vil ha betydning for nåtidsvurderingen … .Tidsforløpet vil selvsagt ha betydning ved vurderingen av tilknytningen til moren og for hvor sterkt knyttet C er til fosterforeldrene.

Begge de sakkyndige, Kvam og Moen, vurderer at det kan føre til alvorlige problemer for B om han blir flyttet.

Kvam skriver i sin rapport på side 16:

B viser sterk tilknytningsatferd til sitt fosterhjem, jamfør mitt første møte med ham; og at han vil ha fostermor med til samværene; roer seg når fosterforeldrene sover med ham; og blir engstelig når han ikke har oversikt over hvor fosterforeldrene befinner seg. Han har fortsatt ikke utviklet trygg tilknytning, men er godt i gang med prosessen.

..

Slik B er beskrevet, og slik jeg oppfatter hans fungering, er jeg ikke i tvil når jeg fraråder endring i guttens omsorgsbase.

…

For B vil det beste være å få ro nok til å delta i sitt eget liv og få støtte til å klare utfordringer med lek, venner, skolestart osv. Han trenger mors aksept av sin bosituasjon, og hennes støtte i tilknytnings- og tilhørighetsprosessen i nåværende omsorgsbase. Det er ikke til B’ beste å endre hans omsorgsbetingelser hverken på kort eller lang sikt, etter min vurdering.

Moen skriver i sin rapport på side 19:

B har i liten grad noen bevisst oppfatning av å ha vært i noen andre omsorgsbaser enn hos fosterforeldrene C og D. Han omtaler dem og andre i deres familie ut fra en identitet som en sønn i hjemmet. Fosterforeldrene omtales som mamma og pappa, deres foreldre som besteforeldre, fosterfars sønn omtales som bror (er i realiteten søskenbarn) o.s.v. Det er relativt tydelig at B på alle måter opplever at han hører naturlig til i fosterhjemmet.

B er for liten til å kunne overskue konsekvensene av å ville bo og vokse opp enten hos fosterforeldrene eller hos mor. I samtale har han da også gitt uttrykk for at det ikke er mulig å velge, og at han egentlig vil bo og være mer sammen med alle. Det som for den sakkyndige virker åpenbart er at et eventuelt brudd med fosterforeldrene vil være en dramatisk opplevelse for han, selv om dette skulle bli gjort på en forsiktig og gradvis måte. I tillegg til de emosjonelle båndene til fosterforeldrene er B integrert i storfamilien rundt i tillegg til skole, venner og fritidsaktiviteter. I tillegg til å måtte håndtere de emosjonelle utfordringene i form av savn og sorg knyttet til dette, så vil en eventuell flytting til mor innebære helt nye og andre utfordringer for han enn det han så langt har erfart gjennom samværene med henne. Hverdagen ville komme med utfordringer knyttet til det emosjonelle ved å teste ut og undersøke om relasjonen til mor er trygg og pålitelig, å finne sin posisjon i.f.t. søsteren H med mulighet for sjalusi og rivalisering i tillegg til det rent praktiske å tilvenne seg en ny hverdag med ny skole, venner og fritidsaktiviteter. Selv om mor har mange gode kvaliteter og generelt god omsorgsevne, så er det den sakkyndiges vurdering at omkostningene for B både på kort og lang sikt blir for store ved en eventuell flytting. 

Videre skriver Moen i rapportens punkt 7 «Konklusjon»:

Når det gjelder B, så er han etter den sakkyndiges vurdering trygt tilknyttet sine fosterforeldre. De har vært hans primære omsorgsgivere i hele hans bevisste liv, og har gjennomgående vært stabile, trygge og forutsigbare. B sitt forhold til moren har hele tiden vært preget av mye engasjement og kjærlighet, og ikke mindre etter at han fikk en søster. Den sakkyndige legger til grunn at B savner moren sin, og at han ønsker å ha mer kontakt med henne. Samtidig er han en relativt liten gutt som ikke har forutsetninger for selv å vurdere konsekvensene av sine ønsker knyttet til bosted og samvær. Han gir uttrykk for å være glad i alle rundt seg, og vil være mye sammen med dem alle.

Ut fra B sin relasjonelle sårbarhet og hans etablerte tilknytning til fosterhjemmet, kan det etter den sakkyndiges vurdering innebære stor risiko for hans videre emosjonelle utvikling å flytte han fra fosterhjemmet. Som fremgår over vurderes mor å inneha god generell omsorgsevne, men dette vurderes ikke til å være tilstrekkelig til å dekke B sine behov fremover med tanke på det relasjonelle brudd en flytting fra fosterhjemmet vil innebære.

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til Moen og Kvams vurderinger på dette punktet. Lagmannsretten legger betydelig vekt på at B har bodd hos fosterforeldrene i 4 ½ år. Han var kun 2 ½ år da han flyttet dit, og han har neppe noen erindring om tiden før han flyttet til fosterhjemmet. Fosterforeldrene er hans primære omsorgspersoner, og han er nært knyttet til dem. Fosterforeldrene er hans mamma og pappa, i tillegg til at han har en biologisk mor og far. Lagmannsretten mener B har vært heldig som har fått vokse opp hos noen han har kjent hele livet. Fosterforeldrene har gjennom sin faglige bakgrunn som spesialpedagog og psykolog også meget gode forutsetninger for å ivareta B sine behov. B og fosterforeldrene har knyttet seg nært til hverandre. I så måte har B vært heldig med sine fosterforeldre, og deres innsats har trolig hatt stor betydning for B sin gode fungering i dag.

Selv om det ikke er holdepunkter for at B har særlige behov i dag, er hans situasjon sårbar. Lagmannsretten viser her til de sakkyndiges beskrivelse av B. Historien har vist at han tidligere har taklet dårlig endringer og uforutsigbarhet. J, som er kontaktlæreren til B, forklarte for lagmannsretten at B har behov for oversikt og struktur, og likte dårlig at hun ble sykemeldt. Han har tidligere hatt reaksjoner når fostermor brakk beinet og når hun var bortreist. Lignende reaksjoner er også beskrevet fra tiden han gikk i barnehagen.

Lagmannsretten mener et brudd med fosterforeldrene kan gi B store emosjonelle problemer. Det er en nærliggende fare for at endring av primæromsorgspersonene kan gi han alvorlige tilknytningsproblemer. Han har alt en gang i livet måttet skifte omsorgsbase, og bør ikke måtte gjøre dette enda en gang. Bevisførselen kan tyde på at B har funnet sin plass og slått seg til ro, og situasjonen hans fremstår som mer stabil enn den gjorde for tingretten. B har et etablert nettverk med skole, venner og aktiviteter der han bor i dag. Ved en tilbakeføring vil dette brytes opp. Som følge av B sin sårbarhet, er det en reell fare for at et slikt brudd vil påføre B alvorlige problemer. Lagmannsretten mener derfor det vil være til B sitt beste å få vokse opp i fosterhjemmet.

Samvær

Lagmannsretten vil til slutt behandle omfanget av samvær. Etter barnevernloven § 4-19 har barn og foreldre som utgangspunkt rett til samvær med hverandre, med mindre noe annet er bestemt. Ved fastsettelsen av samværsomfanget skal det legges avgjørende vekt på hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. I praksis fra Høyesterett fremgår at sentralt ved vurderingen er omsorgsovertakelsens formål og antatt varighet. I Rt-2006-247 avsnitt 31 uttaler førstvoterende:

Omfanget av samværet beror altså i atskillig utstrekning på hvilken type plassering det gjelder. Det er derfor av stor betydning om tilbakeføring av omsorgen til de biologiske foreldre kan ventes å finne sted innen rimelig tid.

Som nevnt ovenfor, mener lagmannsretten det er tale om en langvarig plassering. B sitt behov for stabilitet og mulighet til å knytte seg til fosterhjemmet danner rammene ved fastsettelsen av samværet. Der plasseringen er langvarig fastsetter domstolene ofte et relativt begrenset samvær.

Nærværende sak fremstår som noe spesiell, ved at samværene mellom B og både mor og far er beskrevet som svært positive. Begge foreldrene har god samværskompetanse, begge tar hensyn til B sine behov og møter han på fin måte. Samtidig evner de å skjerme B fra egne følelser, slik at samværene ikke blir belastende for han. For de biologiske foreldrene vil samværssituasjonen medføre glede over å få være sammen med B. Samtidig vil de kjenne på sorgen over å være separert fra han, når samværene avsluttes.

Samværene utløser en viss spenning hos B. Etter lagmannsrettens syn er dette noe som må forventes. Det er i dag ingen holdepunkter for at B har sterke negative reaksjoner i for- og etterkant av samværene, eller at samværene på noen måte er belastende for han.

Samværet med foreldrene fremstår som et gode for B, som det er viktig å opprettholde. B uttrykker savn særlig etter mor, og han er opptatt av å treffe sine biologiske foreldre. Lagmannsretten mener det er viktig at han får opprettholde relasjonen til dem, herunder at de kan trygge B på hans identitet og tilhørighet.

Kvam har i sin erklæring på side 16 anbefalt en betydelig reduksjon i samværene på kort sikt. På lang sikt mente Kvam at samværene kunne økes i takt med B sin tilpasning til de endringer livet medfører og reetablering av hans indre trygghet. Kvam utdypet dette i sin forklaring for lagmannsretten. Bakgrunnen for at hun på kort sikt anbefalte en betydelig reduksjon i samværene, skyldtes at B våren 2014 fremstod som et barn i krise. Dette baserte hun på beskrivelsen av B fra barnehagen og fosterforeldrene. Kvam vurderte at B hadde en dypere utrygghet, og at han trengte ro, forutsigbarhet og rutiner.

Moen, skriver i sin erklæring på side 20 i punkt 7 «Konklusjon»:

Når det gjelder samværsordningen, så er det den sakkyndiges vurdering at denne bør utvides. Kontakten mellom B og mor har vært stabil over flere år, og mor har i det store og hele holdt avtaler knyttet til samvær og telefonering. Selv om hun i denne sammenheng ønsker å få B tilbake til seg, så er hun lojal i forhold til plasseringen, og det foreligger ingen opplysninger om at hun over telefon eller under samvær sier noe som undergraver B sitt forhold til fosterhjemmet. Med tanke på at B er trygt tilknyttet sine fosterforeldre, anses det ikke å innebære noen tilknytningsmessig fare å utvide kontakten mellom B og mor til å omfatte overnattingssamvær med omtrent samme eller noe økt hyppighet som samværene har pr i dag. Den sakkyndige vurderer også at det bør være rom for feriesamvær slik at B får reetablert/opprettholdt kontakten med sin biologiske familie for øvrig. Tilsynsbehovet vurderes etter en viss overgangsordning ikke å være nødvendig lenger.

Moen utdypet dette i sin forklaring for lagmannsretten. Etter hans vurdering hadde B en vanskelig periode våren 2014, da Kvam var inne i bildet som sakkyndig. Moen trodde dette var grunnen til at de så forskjellig på samværsspørsmålet. B var godt tjent med å bevare det nåværende forholdet til moren, og dette ville være utviklingsfremmende for han. Moen mente at B ikke var noe barn i krise, og vurderte at han ikke hadde behov for oppfølging fra BUP og PPT.

Lagmannsretten slutter seg til Moens vurdering. I tillegg til Moens vurdering legger lagmannsretten særlig vekt på beskrivelsen av B fra fosterforeldrene og skolen. B er beskrevet som en sunn og alminnelig ressurssterk gutt, med aldersadekvat utvikling. Etter lagmannsrettens syn er det ingen holdepunkter for at B har særlige behov, herunder behov for oppfølging fra PPT/BUP. I tråd med Moens anbefaling finner lagmannsretten at samværene bør økes noe. Samtidig må den totale samværsbelastningen ikke bli for stor. B må ha tilstrekkelig ro til skolearbeidet, å ivareta egne interesser og få være sammen med venner i nærmiljøet.

Etter en konkret helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at det skal gjennomføres 6 dagssamvær á minst 4 timer mellom B og mor pr år. Det bemerkes at samværet lagmannsretten fastsetter er et minimumssamvær, og dette bør vurderes utvidet i tråd med Moens anbefaling. Dagssamværene bør ha noe lengre varighet enn i dag på grunn av reiseavstanden. Dette øker fleksibiliteten i hvilke aktiviteter det kan legges opp til under samværene. Dagssamværene bør gjennomføres på steder som er hensiktsmessig for et barn på B sin alder. Samværene kan skje både i B sitt nærmiljø og hos mor i Z.

På noe sikt bør det gjennomføres overnattingssamvær, og i et lengre tidsperspektiv også kortere feriesamvær. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å konkret regulere overnattings- og feriesamvær. En slik utvidelse av samværsordningen må skje gradvis, og tilpasses B sine behov og eventuelle reaksjoner. En detaljregulert samværsordning, med angivelse for når overnattingssamvær skal starte opp, vil etter lagmannsrettens syn kunne bli formalistisk og ha uønskede konsekvenser. Særlig gjelder dette hvis B viser sterke reaksjoner knyttet til overnatting hos mor. Lagmannsretten forutsetter at en utvidelse av samværsordningen med overnatting vurderes løpende, og legges opp på en måte som er betryggende for B.

B bør også gis muligheten til å bli kjent med sine søsken og familie på morssiden. Etter det opplyste for lagmannsretten er mormor og mors søsken ressurssterke, og kan bidra til å trygge B sin identitet og utvikling. Denne kontakten bør tilpasses B sitt ønske og behov, men de voksne og barnevernstjenesten forutsettes å legge til rette en slik kontakt.

Barnevernstjenesten har vurdert at det ikke lenger er grunnlag for tilsyn under samværene, og lagmannsretten er enig i denne vurderingen.

Ingen av partene har krevd endring i samværet mellom far og B, og lagmannsretten ser ingen grunn til at dette skal endres.

Dommen er enstemmig. 

 

Domsslutning

1.	Anken forkastes for så vidt gjelder tilbakeføring av omsorgen for B.

2.	B skal ha seks dagssamvær á fire timer i året med A uten tilsyn.