Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at de taushetsbelagte opplysningene som den sakkyndige i barnevernssaken skal eller er i ferd med å innhente, gjelder A og/eller hennes sønner. A har ikke samtykket til innhentingen. Undersøkelsessaken er ikke avsluttet. Det er ikke fattet vedtak i saken. Spørsmålet som lagmannsretten skal ta stilling til, er om A, mens det pågår en undersøkelsessak etter barnevernloven, har rettslig interesse i å få prøvd rettmessigheten av informasjonsinnhentingen for domstolene.

Når det gjelder As krav og de rettslige utgangspunkter, slutter lagmannsretten seg til følgende i tingrettens kjennelse:

Saksøkers hovedkrav er basert på at det etter hennes vurdering ikke er grunn til å tro at hennes barn er i en slik situasjon som er opplistet i bvl. § 6-4 annet ledd første setning, og at hun for øvrig ikke samtykker til at saksøkte kan innhente informasjon om saksøkers person og hennes barn. Bvl. § 6-4 står i barnevernlovens kapittel 6 «Generelle saksbehandlingsregler», og lyder i sin helhet som følger:

§ 6-4.Innhenting av opplysninger.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.

Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. § 4-10, § 4-11 og § 4-12, når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. § 4-29. Like med offentlige myndigheter regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven plikter offentlige myndigheter å gi slike opplysninger. Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter § 4-19, § 4-20 og § 4-21, også å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i § 4-10, § 4-11 eller § 4-12.

Også yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), samt friskolelova1 plikter å gi opplysninger etter reglene i andre ledd.

Bestemmelsens første ledd oppstiller en plikt for barneverntjenesten til å ta hensyn til og involvere partene i barnevernssaken i forbindelse med innhenting av opplysninger så langt som mulig. Annet ledd fastslår at offentlige myndigheter i visse tilfelle har plikt til å gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste, enten av eget tiltak eller etter pålegg, selv om de aktuelle opplysningene er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Etter bestemmelsens tredje ledd er bestemte yrkesgrupper gitt en tilsvarende plikt til å gi opplysninger som det offentlige myndigheter er forpliktet til etter annet ledd. For forståelsen av bvl. § 6-4 vises det til Ofstad og Skar, Barnevernloven med kommentarer (5. utgave, 1. opplag 2009) på side 318.

Bvl. § 6-4 regulerer etter dette barneverntjenestens adgang til å innhente opplysninger om barn som er i en vanskelig livssituasjon. Offentlige myndigheter og de nærmere angitte profesjonsutøvere er samtidig pålagt en plikt til å gi opplysninger, forutsatt at nærmere angitte vilkår foreligger. Den offentlige myndighet eller den profesjonsutøver som er gitt pålegg om å utgi opplysninger underlagt taushetsplikt, kan påklage dette til fylkesmannen, jf. forvaltningsloven § 14.

I en situasjon hvor en privat part ikke samtykker til innhenting av informasjon underlagt taushetsplikt, vil barneverntjenestens eventuelle rett til innhenting av opplysninger underlagt taushetsplikt, samt offentlige myndigheter m.v. sin plikt til å avgi slik informasjon, reguleres av bvl. § 6-4 annet jf. tredje ledd.

Som fremhevet av tingretten, har ikke As krav noe direkte grunnlag i § 6-4 annet ledd. Bestemmelsen regulerer ikke forholdet mellom barneverntjenesten og den som ikke har samtykket til informasjonsinnhentingen – i vår sak moren. Spørsmålet er om hun da har rettslig interesse i en avgjørelse av sitt krav, det vil si om søksmålsvilkårene i tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Bestemmelsen lyder slik:

I første ledd stilles krav til søksmålsgjenstanden. Den må gjelde et rettskrav. I annet ledd stilles krav om partstilknytning og søksmålssituasjon. I Schei m.fl. side 15-16 står følgende om de vurderinger som må gjøres:

«Det er grunn til å understreke, spesielt dersom man står overfor et grensetilfelle, at kravene til søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon kan måtte undergis en helhetlig vurdering. Etter annet ledd kreves det at saksøkeren har et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Annet ledd annet punktum peker på at behovskravet skal avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det. Men behovet for en samlet vurdering er sentralt for alle vilkårene i § 1-3. Det kan være situasjoner hvor det er tvilsomt om man står overfor et rettskrav. Behovet for å få avgjort det kravet som er fremmet, vil da være et viktig moment også ved vurderingen av vilkåret etter første ledd. I det hele er det grunn til å understreke at i tvilsomme grensetilfeller, må vilkårene i bestemmelsen undergis en helhetsvurdering – og da først og fremst opp mot behovet for å få avgjort for domstolene det kravet som er fremmet, jf. som eksempel Rt-2008-362 avsnitt 52 til 61.»

Hovedregelen er at det forvaltningen foretar seg som ledd i saksbehandlingen frem til et forvaltningsvedtak, ikke kan gjøres til gjenstand for særskilt søksmål, men må tas opp som saksbehandlingsfeil i søksmål om gyldigheten av det vedtak behandlingen har vært et ledd i, jf. Schei side 22 med videre henvisning til rettspraksis. Blant avgjørelsene det vises til, er Rt-2003-301 som gjaldt adgangen til rettslig prøving av beslutning om iverksettelse av undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3 første ledd. I avsnitt 30 heter det:

Jeg tilføyer at en beslutning om å iverksette undersøkelser etter barnevernloven § 4-3 ikke er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Det samme vil gjelde de tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsessaken, i dette tilfellet innhenting av opplysninger etter barnevernloven § 6-4. Som hovedregel vil rettmessigheten av slike saksbehandlingsskritt ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål etter tvistemålsloven § 54. Eventuelle feilgrep på dette stadiet kan imidlertid få betydning i et saksanlegg rettet mot det vedtaket som måtte bli truffet, og kan eventuelt også underbygge et erstatningskrav.

Undersøkelsessaken var riktignok avsluttet, noe som ikke er tilfellet i vår sak. Kjennelsen i Rt-2003-301 bygget derfor først og fremst på at den rettslige interessen var falt bort på grunn av manglende aktualitet, jf. Rt-2011-540, hvor det i avsnitt 39 flg. foretas en bred drøftelse av søksmålsadgangen ved prosessledende avgjørelser. I avsnitt 39 heter det at tilføyelsen i avsnitt 30, som er sitert foran, er formulert som en hovedregel, men at Rt-2003-301 ikke gir klart uttrykk for noen generell forutsetning om at det ikke foreligger søksmålsadgang ved prosessledende avgjørelser. Etter lagmannsrettens syn medfører imidlertid ikke det som sies i Rt-2011-540 noe annet syn på søksmålsadgangen i vår sak. Beslutningen om informasjonsinnhenting etter barnevernloven § 6-4 er ikke et vedtak om et rettighetsforhold for A, noe som kan være avgjørende, jf. avsnitt 42.

Lagmannsretten tar dette som utgangspunkt og viser i denne sammenheng også til at det ikke er anført at saksbehandlingen innebærer krenkelse av menneskerettighetene. Det er riktignok anført at personvernhensyn generelt er et viktig hensyn bak EMK artikkel 8, men lagmannsretten oppfatter ikke dette som en anførsel om konvensjonsbrudd i saken her. Det er etter dette ikke klart at As krav kan anses som et rettskrav.

I Ot.prp.nr.51 (2004 – 2005) side 366 står følgende om kravet til tilknytning i offentligrettslige forhold:

«I offentligrettslige forhold vil den myndighetsutøvelsen retter seg mot, selvsagt ha tilstrekkelig tilknytning ved søksmål om rettmessigheten av den aktuelle myndighetsutøvelsen. Generelt vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning i sak om rettmessigheten av myndighetsutøvelse dersom saksøkeren er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelse, se utredningen del II kap 5.2 (s. 188). Også ellers hvor saksøkeren blir klart berørt av vedtaket, kan det foreligge en tilstrekkelig tilknytning. I dette ligger det en viss utvidelse av søksmålsadgangen sammenlignet med gjeldende rett, for eksempel sammenlignet med Rt-1982-908. Hvorvidt saksøkeren ville hatt rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28, vil også kunne vektlegges, se Rt-1986-1164 ogRt-1993-445.»

Det følger av dette at det i en del situasjoner er adgang for andre enn en part i det underliggende forvaltningsvedtak til å gå til søksmål om et vedtaks gyldighet, jf. Rt-2013-1567. Lagmannsretten er ikke i tvil om at A indirekte berøres av at det innhentes taushetsbelagte opplysninger om henne selv og hennes barn, men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig. Myndighetsutøvelsen er ikke rettet mot henne. Hun gis verken rettigheter eller plikter ved den aktuelle myndighetsutøvelsen. Som nevnt regulerer barnevernloven § 6-4 annet ledd ikke forholdet mellom barneverntjenesten og den som ikke har samtykket til at det innhentes taushetsbelagte opplysninger. Hensynet til barna og sakens opplysning er de bærende hensyn, ikke hensynet til personvernet. Det er etter lagmannsrettens syn ikke naturlig at A opptrer som saksøker med grunnlag i barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Det saksbehandlingsskritt det er tale om, nemlig innhenting av taushetsbelagte opplysningen for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, har A heller ikke klagerett over etter forvaltningsloven § 14. Det er kun den som pålegges å gi opplysninger som har klagerett. Lagmannsretten er enig med tingretten i at dette taler mot at det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning til tvistegjenstanden, jf. Schei side 36 som det også er vist til i tingrettens kjennelse. Informasjonsinnhenting etter barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd forutsetter at det er grunn til å tro at barnet lider overlast. Det ligger i sakens natur at spørsmålet om dette er tilfellet bør avklares så raskt som mulig av hensyn til barnet. Lagmannsretten antar at det bare unntaksvis vil være i barnets interesse at spørsmålet om informasjonsinnhenting først prøves i domstolene. Det at klage og søksmål vil kunne forsinke en avklaring av barnets situasjon, taler derfor sterkt imot at det skal være adgang til søksmål om informasjonsinnhentingen.

A har rett til innsyn i sakens dokumenter, og hun kan eventuelt gå til søksmål mot barneverntjenesten når det foreligger et vedtak i saken. Ved et eventuelt søksmål vil hun kunne gjøre gjeldende at vilkårene for å innhente taushetsbelagte opplysninger etterbarnevernloven § 6-4 ikke var oppfylt og at det foreligger en saksbehandlingsfeil.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at søksmålsvilkårene i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt. Anken blir derfor forkastet.

X barneverntjeneste har vunnet saken og skal ha full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det er ikke tungtveiende grunner til å redusere ansvaret helt eller delvis etter bestemmelsens tredje ledd.

Det er ikke inngitt kostnadsoppgave.

Sakskostnadene fastsettes skjønnsmessig til 5000 kroner.

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning