Lagmannsrettens vurderinger:

Spørsmålet om omsorgsovertakelse av D og E ble endelig avgjort ved tingrettens dom. Saken for lagmannsretten gjelder kun fastsettelsen av samværet mellom foreldrene og barna. Lagmannsretten er enig med tingretten at det er mer sannsynlig at omsorgsovertakelsen av barna er langvarig enn at den er kortvarig, og det blir førende for hvor omfattende samvær som gis. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre samværet som tingretten fastsatte mellom henholdsvis mor og D, og far og begge barna. På grunn av Es spesielle behov og hennes reaksjoner før og etter samværene med mor, bør samværene mellom E og mor reduseres. Lagmannsretten vil begrunne dette resultatet nærmere nedenfor.

Etter barnevernloven § 4-19 har barn og foreldre rett til samvær med hverandre dersom ikke annet er fastsatt. I vurderingen skal hensynet til barnas beste være avgjørende, herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. § 4-1. Etter lagmannsrettens syn er det til barnas beste at de har samvær med foreldrene sine. Noe annet er heller ikke påstått av noen av partene.

Ved vurderingen av samværets omfang må det skilles mellom midlertidige plasseringer og langtidsplasseringer. Om dette skrev Høyesterett i Rt-1998-787:

«I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføringen ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldrene og barnet holdes best mulig vedlike jf uttalelsene i NOU 1985:18 side 162. Dette tilsier etter hvert hyppige samvær av noe lengre varighet. Hvis tilbakeføringen ikke kan påregnes eller ligger langt fram i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Hovedmålsettingen over tid må være at også mer begrenset samvær fungerer til barnets beste ut fra følelser, interesser og behov.»

I NOU 2000:12 side 211 er det vist til ovennevnte sitat og utvalget fulgte opp med følgende vurdering og konklusjon:

«Omfanget av samvær vil etter dette være avhengig av hvilken type plassering det gjelder. Midlertidige plasseringer skal ha hyppige samvær for å gjøre en tilbakeføring lettere. Langtidsplasseringer skal ha sjeldnere samvær, og barnet skal ha et kjennskapsforhold til de biologiske foreldrene. Formålet med samværet er da å gi barnet en mer kognitiv/intellektuell forståelse av hvem som er de biologiske foreldrene, og ikke å skape eller opprettholde en følelsesmessig tilknytning til foreldrene.»

Det som er gjengitt ovenfor var i følge Høyesterett gjeldende rett på området da dom inntatt i Rt-2012-1832 ble avsagt, jf. avsnitt 31 i dommen. Det er siden gjort endringer i barnevernloven, ved lov av 21. juni 2013. I forarbeidene til lovendringen er det vist til faglige prinsipper for vurderingen av hva som er til barnets beste. Verken lovendringen eller de nevnte faglige prinsippene får direkte betydning for lagmannsrettens avgjørelse av saken her, og omtales derfor ikke nærmere.

Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at omsorgsovertakelsen av D og E blir langvarig. Lagmannsretten vil begrunne det nærmere nedenfor og starter med kronologisk gjennomgang av mors og barnas liv.

Da A var 13 år døde faren hennes. Moren hennes, som tidligere hadde vært rusmisbruker, begynte da å ruse seg igjen. A ble plassert i fosterhjem der hun bodde fra hun var 14 til hun var 16 år. Da flyttet hun hjem igjen til moren. A har tre søstre.

I noen år frem til 2010 var A sammen med C. De fikk datteren B 0.0.2008. Da bodde de i X i Sogn. Barnevernet fulgte opp familien etter at B var født. Barnevernets bekymring var knyttet til foreldrenes manglende nettverk, mors usikkerhet på morssrollen og fars psykiske helse. A flyttet til Skien med B høsten 2009 og kort tid etter tok forholdet til C slutt. Barnevernet i Sogn sendte bekymringsmelding til barnevernet i Skien, som fulgte opp A deretter.

Kort tid etter samlivsbruddet med C ble A sammen med F. De fikk sitt første barn 0.0.2011, D. Våren 2012 ventet de et nytt barn, E. Da sendte mors fastlege i samråd med mor en bekymringsmelding til barnevernet. Fra bekymringsmeldingen datert 16. april 2012 gjengis følgende:

«A har i lengre tid gått til samtaler hos meg da hun har slitt med nedstemthet. Hun er henvist til DPS for videre vurdering og behandling der. Datteren D har vært en del syk, det har vært mye gråting og foreldrene blir utslitt av dette. Mor merker nå at det har gått så langt at hun kun klarer det praktiske mtp barna og at hun ikke strekker til når det gjelder øvrige omsorgsoppgaver som lek etc. Hun bor alene med barnet og kjæresten skal ikke ha den daglige omsorgen. Hun forteller at han har sine problemer og jeg tenker det vil være på sin plass å innhente legeopplysninger fra hans fastlege.» (I sitatet er noen åpenbare skrivefeil i originalteksten rettet av lagmannsretten.)

E ble født 0.0.2012.

A gikk til behandling ved DPS i perioden juni 2012 til mai 2014. I en periode i 2013 fikk hun medikamentell behandling med god virkning. Hun fikk også samtalebehandling med kognitive teknikker, men behandlerne konkluderte i august 2013 med at hun ikke profitterte på den.

For å avlaste mor ble D og E i løpet av første halvdel av 2013 bortplassert i besøks- og beredskapshjem. Tingretten har gitt en oversikt over disse plasseringene på side 9 og 10 i dommen, og lagmannsretten viser til den. Etter det lagmannsretten forstår, var B en del hos sin far eller hans familie i denne perioden etter avtale mellom han og A.

I august 2013 grep barnevernet inn og varslet at sak om omsorgsovertakelse ville bli reist. D som da var to år og tre måneder, ble plassert i besøkshjem med samtykke fra mor. E som var i underkant av ett år, ble plassert i beredskapshjem. Barna har ikke bodd hos mor siden.

Barnevernet ba om uttalelse fra DPS i anledning saken. Slik ble gitt 24. september 2013. Fra den gjengis følgende:

«Man er bekymret for at mor i begrenset grad klarer å opprettholde stabil omsorg for sine barn til tross for omfattende tiltak som barnehage, bolig nærmere barnehage og skole, samt å kunne få avlastning i helger. Hun framstår som villig til å være til stede for sine barn, men hun blir fort sliten, og klarer ikke nyttiggjøre seg egentid til hvile/innhenting for å ha energi til å stå i oppgavene over tid som er nødvendig for å ivareta tre små barn.

Hvordan vi oppfatter mors relasjon til sitt nettverk:

Selv om pasienten til tider har godt forhold til sin mor, fremstiller hun like ofte dette forholdet som ambivalent og negativt krevende. Hun forteller hun har det godt med kjæresten og barnefaren F, men også i denne relasjonen, som i relasjonen til sin mor, lar hun seg «styre» av hva han mener. Dermed klarer hun ikke å holde fokus på det å ta ansvar for seg og sine barn. Dette går ut over flere forhold, bl.a. økonomi og tilstedeværelse av støtte og avlastning fra partner. Når pasienten ikke får støtte i sitt private nettverk, evner hun å søke støtte i det offentlige, i form av barneverntjenesten. Dette er positivt. Imidlertid blir hun svært ambivalent når hun søker støtte, bl.a. pga. kritikk fra mor og partner.»

Den 27. september 2013 reiste kommunen krav om omsorgsovertakelse av B, D og E. Sakens videre formelle gang er gjengitt i dommens første del.

A opprettholdt sin kontakt med DPS frem til mai 2014. Høsten 2013 ble det foretatt en personlighetskartlegging med SCID-II for å undersøke om hun kunne ha en personlighetsforstyrrelse. I følge kartleggingen oppfylte hun ikke kriteriene for det. Resultatet ble imidlertid ikke drøftet i tverrfaglig team slik det skal, og det er derfor ikke konkludert endelig. I april 2014 gjennomgikk hun videre symptomsjekkskjema/nevropsykiatrisk intervju for å kartlegge hennes psykiske helse. Hun fremsto symptomfri på begge. Lagmannsretten viser til tingrettens nærmere beskrivelse av de undersøkelsene som ble gjort (på side 8 i dommen).

A har i dag omsorgen for B med 50%. Barnevernet er ikke bekymret for omsorgen B i dag får hos moren. I februar har A termin med barnet hun venter med G. Hun og G bor ikke sammen, og har heller ingen umiddelbare planer om å gjøre det. De er enige om at det er mor som skal ha omsorgen for deres felles barn. På bakgrunn av forklaringene deres i retten er det uklart hvor mye G i praksis vil være til støtte og avlastning for mor i omsorgen for deres felles barn. Han har for øvrig på sin side en datter på fire år som han har omsorgen for med 50%.

Lagmannsretten legger til grunn at faren til D og E har vært lite deltakende i deres liv, i hvert fall siden E ble født. Han bor i Y, og følgelig et stykke fra Skien. Han møtte ikke i lagmannsretten og det er ukjent hvilken rolle han ønsker å spille i døtrenes liv fremover dersom D og E skulle bli tilbakeført til mor. Lagmannsretten legger til grunn at han i bare begrenset grad vil være til støtte og avlastning for mor dersom D og E skulle bli tilbakeført.

Dersom D og E skulle flytte tilbake til mor i nær fremtid, vil mor få daglig omsorg for tre barn mellom null og fire år, og omsorg på halv tid for et barn på seks år. Et så omfattende omsorgsansvar vil være svært krevende selv for en person med de beste forutsetninger for å ivareta det. Etter lagmannsrettens syn har ikke A de nødvendige personlige forutsetningene for også å ta seg av D og E. Denne vurderingen er basert på hvordan A til nå har håndtert omsorgsansvar for barn og utfordringer livet har budt på. Det er etter lagmannsrettens mening ingen utsikter til bedring i hennes omsorgsevne innen overskuelig framtid. Begrensningene i hennes personlige forutsetninger avhjelpes heller ikke nok av barnas fedre, øvrig nettverk eller hjelpetiltak fra det offentlige.

As ivaretakelse av omsorgsansvaret for barna har vært tema siden hun ble mor første gang. As og barnas situasjon var trolig på det mest kritiske i 2012 og 2013, da A er beskrevet som sliten og deprimert. Slik tidligere gjengitt ble barna i stor utstrekning satt bort til andre fordi mor ikke maktet omsorgsansvaret for dem. Den totale omsorgsbelastningen på mor ved en tilbakeføring av D og E i nær fremtid, vil ikke være mindre enn den var i 2013. Den vil trolig være større.

Mor peker selv på ytre faktorer (blant annet fedrene) som årsaker til at barnevernet har vært inne i bildet eller hun selv ikke har maktet omsorgsansvaret. Forholdet til fedrene – og spesielt F – har ganske sikkert vært en belastning. Enhver må likevel påregne motgang i livet selv om noen møter mer enn andre. Etter lagmannsrettens syn har As historie vist at hun – når hun har hatt ansvaret for mer enn ett barn – ikke er psykisk sterk eller stabil nok i seg selv til å takle motgang uten at det går ut over omsorgen for barna. Hennes personlige forutsetninger kan nok ha sammenheng med hennes egen oppvekst og den erfaring hun har hatt med sin egen mor som omsorgsperson, slik gjengitt i brev fra DPS til barnevernet datert 11. september 2012:

«A er opptatt av å få veiledning på hvordan være god mor for sine barn da hun anser hun er vokst opp uten en god rollemodell. Hun beskriver sin mor som representant for hvordan man ikke skal være som god mor da mor brukte rus i perioder slik at hun og søstrene ble fulgt opp av barnevern og fosterhjem. I følge A skal mor pr i dag ha nyktret seg og ha et relativt ok forhold til A, men har også vært tydelig på at A må klare livet sitt med sine barn selv.»

As egen bakgrunn styrker oppfatningen om at hun vil ha vansker med å gi fire barn en god omsorg. Det kan være vanskelig å gi noe en selv ikke har erfart når kapasiteten er begrenset.

Fosterforeldrene og barnevernet har forklart at D og E har vist tegn til tilknytningsskader og at barna har spesielle behov som en omsorgsperson må ivareta. Begge barna har vært fulgt opp av BUP etter at de kom i fosterhjem, og fosterforeldrene har deltatt i såkalt COS-veiledning (Circle og security). Barnas særlige behov gjør at det stilles ekstra store krav til deres nærmeste omsorgspersoner. Det synes for øvrig som A bare i begrenset grad ser D og Es spesielle behov, og dermed blir det også vanskeligere for henne å ivareta dem.

As svakheter som en stabil og god omsorgsperson vil etter lagmannsrettens syn ikke kunne kompenseres med støtte fra barnas fedre eller øvrig nettverk. Når det gjelder fedrene vises det til det som er gjengitt tidligere. Også det øvrige nettverket rundt A fremstår usikkert og skjørt. Flere offentlige hjelpetiltak har vært forsøkt og vil heller ikke kunne kompensere i tilstrekkelig grad. Lagmannsretten viser til det tingretten har skrevet om dette på side 10 og 11. Lagmannsretten støtter denne vurderingen.

Etter lagmannsrettens vurdering er det på denne bakgrunn mest sannsynlig at omsorgsovertakelsen av D og E er langvarig. Barna er små og har bodd store deler av sine liv borte fra moren, noe som for øvrig styrker denne konklusjonen.

Lagmannsretten finner grunn til å presisere at vurderingen av As omsorgsevne ikke er basert på mistanke om at hun fortsatt er psykisk syk eller har symptomer på psykisk sykdom. Psykolog Erlendsdottir ved DPS forklarte seg for lagmannsretten om diagnosene A har hatt og utredningene som er gjort av henne. Erlendsdottir forklarte at hun ikke hadde noen forutsetninger for å mene noe om As psykiske helse per utskrivingen fra DPS i mai 2014. Hun forklarte også at det ikke var grunnlag for å utlede av hennes vitnemål for tingretten at det var sannsynlig at A fortsatt hadde symptomer på psykisk sykdom, slik tingretten gjorde (på side 9 i dommen). Erlendsdottir presiserte for øvrig at diagnosen F99 Uspesifisert psykisk forstyrrelse eller lidelse som ble satt ved utskrivingen i mai 2014, er oppgitt fordi det var diagnosen som var satt da A ble henvist til DPS i juni 2012.

Lagmannsretten skal etter dette fastsette et samvær som skal ha som mål at barna skal ha kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en senere tilknytning når de vokser til, jf. Rt-1998-787 og NOU 2000:12 som referert tidligere.

Samværet skal for øvrig fastsettes etter det som vil være til det enkelte barns beste. Barna har ikke samvær med mor og far samtidig. Vurderingen av samværsomfanget og hva som er til barnas beste, må derfor ses i lys av det totale samvær de skal ha med begge foreldrene, jf. Rt-2002-1378.

Etter fylkesnemndas avgjørelse i januar 2014, hadde D og E tre overnattingssamvær hver med moren sin. Etter tingrettens dom i juli 2014 da samværene ble redusert til dagsamvær, har de hatt tre dagsamvær. Barna har hatt to samvær med faren sin der fosterforeldrene har vært til stede.

I avgjørelsen av hvilket samvær som vil være til barnas beste i fremtiden, har lagmannsretten særlig lagt vekt på erfaringene med de samværene som har vært gjennomført, barnas særlige behov og alder.

Det er viktig at D og E opprettholder kontakten. Samværene mellom mor og barna slik bestemt nedenfor, er fastsatt for at det skal være praktisk mulig å gjøre det.