Lagmannsretten ser slik på saken:

Spørsmålet om omsorgsovertakelsen er endelig avgjort ved tingrettens dom og lagmannsretten skal bare vurdere spørsmålet om samværenes omfang. Situasjonen er endret etter tingrettens dom ved at foreldrene nå er separert.

Barn og foreldre har rett til samvær med hverandre med mindre annet er bestemt, jf. barnevernloven § 4-19 første ledd. Samvær skal fastsettes etter en helhetsvurdering der det skal tas hensyn til både mor, far og barna, men slik at hensynet til barna går foran foreldrene dersom interessene trekker i ulik retning, jf. barnevernloven § 4-1. Sentrale momenter ved skjønnsutøvelsen er barnas alder, antatt varighet av plasseringen, tilknytningsforhold, barna og foreldrenes egenskaper, samarbeidsklima i saken, forutsigbarhet og innhold i samværene, og barnets eventuelle reaksjoner, både i forkant, under, og i etterkant av samvær, jf. blant annet Rt-2012-1832.

Det er barnas beste på domstidspunktet som skal vurderes. Selv om far ikke har anket tingrettens dom kan lagmannsretten fastsette hans samvær på ny, noe han selv også har ønsket, jf. tvisteloven § 36-5 tredje ledd.

Lagmannsretten er enig med barnevernets representant i at det ikke kan utelukkes en tilbakeføring av barna til en eller begge foreldrene på et senere tidspunkt. Begge foreldrene samarbeider nå godt med barnevernet og det er ingenting å utsette på foreldrenes gjennomføring av samværene. Situasjonen er også vesentlig endret ved at foreldrene nå er separert.

Selv om mor har hatt en svært god utvikling etter bruddet med far, er det etter lagmannsrettens syn fortsatt usikkert om hun vil være i stand til å overta omsorgen for barna på sikt. Det samme gjelder far.

Det er generelt mange usikkerhetsmomenter knyttet til om og eventuelt når en eventuell tilbakeføring kan skje. Lagmannsretten peker særlig på den uavklarte situasjonen som foreligger i forhold til straffesaken og de følelsesmessige og praktiske konsekvenser en påtaleavgjørelse i begge retninger vil innebære for partene.

Etter lagmannsrettens syn bagatelliserer far fortsatt det barna har vært utsatt for og det er bekymringsfullt at han mener barnas skader i hovedsak skyldes barnevernets håndtering av saken. Han synes ikke å ha tatt inn over seg hvordan barna har beskrevet hjemmesituasjonen til barneverntjenesten og i dommeravhør og hvilke skader dette har påført dem.

Når det gjelder mor er situasjonen en annen. Hun har erkjent å ha snakket usant om hvordan hjemmesituasjonen faktisk var og at hun ikke greide å beskytte barna, og hun har vist stor vilje og evne til å bygge opp et eget liv etter separasjonen. Ikke minst har hun gitt barna en bekreftelse på at deres opplevelse av hjemmesituasjonen var riktig. Det synes imidlertid ikke som om mor heller helt forstår hvilke skader barna er påført og hvor sårbar deres situasjon fortsatt er. Dette ble særlig tydelig når hun for lagmannsretten ga uttrykk for at barnas beste vil være å bli flyttet til et nytt fosterhjem dersom de ikke etter hvert kan tilbakeføres, fortrinnsvis til henne. Etter lagmannsrettens syn vil et bytte av fosterhjem kunne være skadelig for barna, noe også barneverntjenesten har gitt klart uttrykk for.

Vurdert ut fra dagens situasjon er det etter lagmannsrettens syn mest sannsynlig at barna blir boende i fosterhjemmet i flere år fremover og at det dermed dreier seg om en langtidsplassering.

Ved langtidsplasseringer i fosterhjem er formålet med samvær først og fremst at barna skal opprettholde kjennskap til sine biologiske foreldre, og ikke å skape eller opprettholde en følelsesmessig tilknytning til foreldrene. Hensynet til å etablere en trygg omsorgsbase hos fosterforeldrene veier tungt og det gis regelmessig svært få (som regel mellom 3 og 6) samvær hvert år, jf. Rt-2012-1832.

D er nå 11 år og C er 14 år gammel. De har tidligere levd i et fryktregime gjennom mange år og har nå bodd i fosterhjemmet i snart to år. Begge synes å ha slått seg til ro der, og begge opplyser at de stoler på fosterforeldrene og at de føler seg trygge hos dem. Barna er svært lojale både overfor foreldrene og fosterforeldrene, og de gir uttrykk for at de vil være mer sammen med den de til enhver tid er sammen med. Både C og D har hatt en svært god utvikling både på skolen og sosialt, særlig det siste halve året, men er begge sårbare barn som lett blir utrygge og har stort behov for ro og forutsigbarhet i hverdagen. D har nylig begynt å åpne seg litt mer og er nå henvist til ABUP for behandling. Fosterhjemmet beskrives både av barnevernet og den sakkyndige som en trygg og meget god omsorgsbase, og fosterforeldrene, som nå er 68 og 70 år gamle, får de beste skussmål på alle måter.

Lagmannsretten er enig i at fosterforeldrene mestrer sin oppgave svært godt og at det åpenbart vil skade barna dersom man i fremtiden velger et annet fosterhjem slik mors prosessfullmektig sterkt har anbefalt.

Samtidig ser lagmannsretten det uheldige i at fosterforeldrene også er foreldre til A som er i sterk konflikt med B. Selv om fosterforeldrene har håndtert situasjonen eksemplarisk til nå, antas motsetningene å ville bli forsterket dersom det blir tatt ut tiltale i straffesaken, som gjelder meget alvorlige anklager, og som ved domfellelse kan medføre en lengre fengselsstraff for deres sønn. Barna er foreløpig ikke kjent med anmeldelsen, og uansett utfall vil det være stor fare for at barna vil få reaksjoner knyttet til dette. Det synes også å være uenigheter knyttet til skiftesaken som også fosterforeldrene er involvert i, og det er opplyst at A tilbringer svært mye tid hos sine foreldre når barna er på skolen eller har lagt seg om kvelden.

Lagmannsretten ser at det – særlig sett fra mors ståsted – er uheldig at A på denne måten indirekte får ta mer del i barnas hverdagsliv enn henne. Det antas også å kunne påvirke fosterforeldrenes syn på sin tidligere svigerdatter når far tilbringer så mye tid i barnas hjem, særlig kombinert med den anmeldelsen som foreligger og det felleseieskifte som skal gjennomføres, og som fosterforeldrene er involvert i. Dette gir fosterforeldrene ekstra utfordringer, og de må evne å være kritiske til sin sønn slik at det sikres en «likevekt» mellom barnas foreldre. Lagmannsretten legger til grunn at dette er forhold som vil bli fulgt nøye opp, og bli fortløpende vurdert, av barnevernet.

I denne saken er barna 11 og 14 år gamle og det tale om en familieplassering. Barna har hele livet hatt god kjennskap til både fosterforeldrene og de biologiske foreldrene, slik at de hensyn som vanligvis tilsier en begrensning i samværsomfanget ikke i like stor grad er relevante. Lagmannsretten er enig med barnevernet, foreldrene og den sakkyndige i at samværene er gode og at de bør utvides dersom barnas beste senere skulle tilsi det.

Begge barna har overfor fosterforeldrene, barnevernet og den sakkyndige gitt uttrykk for at de gjerne vil ha samvær med foreldrene, og særlig C har gitt uttrykk for at omfanget gjerne kan utvides.

Tingretten fastsatte som nevnt samværet til 24 timer sammenhengende hver måned og forutsatte at foreldrene – som da bodde sammen – hadde samvær sammen. Etter bruddet mellom foreldrene har samværet som ble fastsatt i dommen, i samråd med barneverntjenesten, blitt delt mellom foreldrene, slik at barna har hatt 12 timer sammenhengende samvær med hver av foreldrene hver måned.

Etter lagmannsrettens syn er det samvær tingretten fastsatte for omfattende og ikke lenger til barnas beste. Foreldrene har skilt lag og det foreligger også andre særlige grunner til å redusere samværet.

Ved denne vurderingen bygger lagmannsretten blant annet på uttalelsene fra fosterforeldrene, barneverntjenesten og den sakkyndige, som alle gir uttrykk for at det samvær som tingretten fastsatte er for omfattende og ikke til barnas beste. Dette gjelder særlig for D som – selv om hun gleder seg veldig til samværene med både mor og far – blir helt utslitt etterpå, og også får fysiske reaksjoner som vondt i magen og hodepine. Dette er ikke i like stor grad tilfelle for C, men lagmannsretten er enig med partene, fosterforeldrene og den sakkyndige i at barna bør behandles likt i forhold til omfanget av samvær med foreldrene, særlig fordi noe annet vil oppleves som svært urettferdig av D og dermed vil påføre henne ytterligere belastninger.

Barneverntjenesten har anbefalt at foreldrene har samvær med barna annenhver måned i 6 timer. Den sakkyndige har anbefalt samvær med begge foreldrene hver måned og hun har anslått en varighet på ca. 4-6 timer hver gang. Slik lagmannsretten oppfattet den sakkyndige vil barna etter hennes syn lett oppfatte samvær «bare» annenhver måned som for sjelden, og en slik reduksjon vil dermed ikke være til deres beste. Også fosterfar har uttalt at det bør være samvær med foreldrene hver måned, men at samværene ikke bør være så lange som de er i dag.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at det beste for barna er å ha samvær med begge sine foreldre hver måned og at samværene bør vare i 6 timer hver gang. Fire timer vil etter lagmannsretten syn være noe knapt, særlig fordi noe tid går bort til reise og fordi det er viktig at samværene ikke blir for hektiske. Det samværsomfang lagmannsretten er kommet til innebærer i praksis en halvering av det samværet som har vært praktisert etter tingrettens dom.

Ved vurderingen av samværsomfanget er det særlig lagt vekt på den sakkyndiges klare anbefaling om at barna bør treffe begge foreldrene hver måned, at samværene oppfattes som gode for barna, men at de har vært for omfattende til nå. Det er også lagt vekt på særlig Ds reaksjoner etter samvær, barnas generelle sårbare situasjon og risikoen for nye reaksjoner når barna etter hvert blir kjent med straffesaken.

Begge foreldrene har gitt uttrykk for at overnatting vil gjøre samværene mindre hektiske, og at dette vil kunne føre til at barna slapper mer av både før, under og etter samværene. Lagmannsretten har vurdert om det bør gis overnattingssamvær, men har kommet til at det i tråd med den sakkyndiges vurdering ikke er til barnas beste i dagens situasjon. Heller ikke fosterfar anbefalte overnatting, da han var redd for at dette ville bli oppfattet som utrygt. Lagmannsretten deler denne vurderingen. Det vises også til at D ofte føler at hun må ha på «det falske smilet» under samværene, og det er da viktig at samværene ikke varer for lenge av gangen.

Barnevernet har tidligere vist adskillig vilje til å tillate samvær ut over minstesamværet, og lagmannsretten legger til grunn at det fortløpende vurderes om en utvidelse av samværene vil være til barnas beste.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke behov for tilsyn under samværene. Dette er i tråd med barneverntjenestens syn og det har heller ikke vært praktisert tilsyn etter tingrettens dom. At far er under etterforskning og har besøksforbud overfor mor kan ikke endre dette.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

I tingrettens domsslutning punkt 3 og 4 gjøres slik endring: