Mor rømte med barn fra barnevernet til utlandet

Jeg savner de store barna mine Jeg hater barnevernet som kom på døra vår to ganger i Norge, etter vi reiste. De har aldri fortalt meg hva planene deres var. Hvorfor kom de på kvelden! Frykten min for dem – var så stor, at jeg flyttet til et annet land. Jeg orket ikke forfølgelse lenger.Hva har jeg gjort galt? Ingenting! Det er sant! Jeg var mamma’n som deltok på alt i barnehagen, hadde navn i alle klær, passet på riktig utstyr, og hadde gutten min på fritidsaktiviteter, vi hadde venner og kom aldri for sent i barnehagen. Vi hadde et liv.

Barnehagen var aldri bekymret og sendte heller ikke noe til Barnevernet. Bare gode ord om oss. Vi hadde kjelleren full av ungdommer i helgene. Det var liv, og det var koselig Men jeg er uføretrygdet, bodde i en liten kommune, hvor Barnevern fulgte med på alle. De ble snurt, da jeg ikke tok i mot hjelpetiltak. De ville ikke la oss være i fred. Folk fikk falske bekymringsmeldinger på seg i samfunnet rundt oss. Men ingen snakket høyt om det. Jeg reiste for å få leve i fred. Uten å ha noen som dukket opp som en trussel i livet, av de minste grunner. Jeg ville ha barna hjemme, etter karantenen i fjor. Det likte ikke barnehagen. Så jeg sendte dem i barnehagen likevel. Jeg ville ikke ha jenta mi i barnehagen, da hun var ett år. Men jeg turte ikke la være! Det var trusler om bekymring, fra «familieavdelingen», rekrutteringsstasjonen for barnevernsetaten. En avdeling som skal hjelpe familier med barn under ett år… Gå aldri dit!

Jeg har en historie, og jeg har slitt i livet. Men jeg har jobbet veldig mye med meg selv. Det er det jeg har drevet med! For å kunne være den beste Mamma jeg kunne bli. Jeg ba til Gud om det. Jeg var uten mine to store, i 7 år. Jeg gråt i 3 år. Jeg var dårlig den gangen. Men jeg ga aldri opp. Jeg fikk jo støtte fra barnevernet i Oslo, om å få min store gutt hjem – i 2015. I Oslo var det annerledes, den gangen. I de sju årene, var vi i møter og det var ikke trusler.

Men alle disse sårbarhetsfaktorene deres nå. Det bruker de, og det er noe nytt. De mener det gir dem rett til inngripen i en familie. Utlendinger, mange barn, dårlig råd, liten plass, unge foreldre, aleneforeldre osv. Jeg husker den afrikanske Pappaen, alene på sykkel. De fire barna var plutselig en dag borte. Folk med for flinke barn, annerledes barn, barn som ble mobbet og helt vanlige barn. Det jobber en fra etaten på barneskolen i Kongsvinger. Det er i Kongsvinger problemene startet. Følte meg ikke fri lenger. Tok litt tid å innse, hvordan det fungerte der. Arbeidsplassene er viktig for kommunen, Barnevernsetaten er en stor arbeidsplass. Finnes det ikke saker, finnes det ikke jobber. Så da er det liksom greit å produsere bekymringer? Også å lage dem selv. To ganger var de hjemme hos oss, intervju m.m. Ingenting galt i rapportene. Jeg var renvasket. «De ville bare hjelpe». Jeg takket nei til hjelpetiltak. Fordi hjelpa var samtaler med dem. Jeg hadde jo samtaler med ei knallgod dame i kommunen! Elisabeth, hun er en av de rause og gode. Men at jeg takket nei til hjelp, førte til at de satt på gjerdet i 6 måneder. I tilfelle noe skjedde! Hva da?

Bekymringsmelding kom rett før min lille gutt sin bursdag og rett før jul. Som om de vil ødelegge det gode. Vi som var på stranda hver dag og koste oss med venner, den sommeren. Bekymringene kom ikke pga. meg eller barna – men hva en annen fortalte om oss. Ord som ble vridd på. Alt vedkommende sa, ble som en fjær til ti høns. Alt var henlagt og avkreftet og avsluttet. Men etter vi dro, ble de gamle bekymringsmeldinger som var avsluttet (fordi de ikke fant feil!), sendt til ny kommune som en ny bekymring! Det var også løgner om oss. Jeg ble rystet. Jeg har følt meg forfulgt. I den kommunen, der vi bare var innflyttere. Der vi var «sårbare» og «targets». Det er rein skjær personforfølgelse. Derfor flyttet jeg vekk. For å leve med barna mine i fred og ro, uten trusler.

Eks. på bekymringer, hvor en fjær ble til ti høns. Jeg fortalte at jenta mi på 6 mnd ikke ville ha grøt, men helst morsmelk. Dette ble tolket som om jeg hadde problemer med å gi henne mat! Skrikingen som noen kalte det, var krangel med min tenåring, noe som er helt normalt! Vi har vel alle vært tenåringer. Undersøkelsene fant jo ingen grunn til bekymring! Jeg som har slitt med angst, ble fryktelig stresset av dette. Det var tortur, disse tre månedene med undersøkelse. Selv om Marte var en snill og hyggelig dame.

Hvorfor kunne de ikke latt oss i fred? Da hadde jeg fortsatt kunnet bo med min store gutt. Men nå, kan vi aldri dra hjem. Saken er henlagt, med bekymring. Fra kommunen vi hadde adresse i, før vi dro, men aldri bodde. Der noen unge frøkner jobbet som ikke kjenner oss i det hele tatt.. Å vise ansiktet sitt i Norge, da åpner de nok sak. De åpner saker, når folk har vært lenge borte fra Norge. De bruker det som grunn. De åpner saker, av alle rare grunner.

Hjelpetiltak er heller ikke hjelp. Men observasjon. Men fosterhjemmene, de får flust med penger. Det er lønnsomt for kommunen å plassere barn i fosterhjem. Men de plasserer helst ikke i egen kommune eller hos familie. Det er ikke økonomisk lønnsomt. Staten overtar nemlig da. Å hjelpe familier koster penger for kommunene. Men å ta barna vekk, tjener de på. Barn som mobbes, får bekymringsmelding på skolen. Som om ikke familiene har nok vansker fra før.

Vær forsiktig, vær A4, spill på lag, ikke få problemer av noe slag, følg flokken – da får du kanskje være i fred. Og for Guds skyld, få deg en jobb og vær ekstremt integrert som utlending. Norge er ikke et familieland.

Jeg reiste for å slippe å være redd for å miste barna mine. Kan dere tenke dere, hvordan det er å leve med denne frykten? Hvilken stressfaktor det er for en familie? For slik er Norge. De stjeler barn fra familier, uten god grunn. De er så mange, familiene som rammes. Folk flest vet det ikke, før det rammer dem selv. Og da holder de kjeft, i skam og sorg. Hvorfor hemmeligholde dette? Denne agenda kan ramme hvem som helst. Har du ikke ressurser da, stiller du svakt. Norge, med 35 eller flere, saker mot seg i menneskerettighetsdomstolen. Ingen andre Europeiske land har så mange saker. Tidligere mødrehjem, er nå observatorium – ikke hjelp, slik det var før. Mye er endret, på kort tid. Våkne opp og advare andre. Ikke hold det hemmelig. Dette er ingen fremtid. Systemet hjelper ikke, de tjener penger på barna. Å ta dem vekk, plassere dem. Det er private institusjoner og arbeidsplasser. Våkne!For Guds skyld, nordmenn – våkne! Slutt å si «det er alltid en grunn» som et mantra. For det er ikke alltid det! Norge er IKKE verdens beste land å bo i. Det svikter sin egen befolkning.»

Comments

comments