Sakens bakgrunn:

B og A ble kjærester høsten 2011. De flyttet sammen på nyåret 2012, og sønnen C ble født 0.0.2013.

Etter hvert oppstod det bekymring blant annet knyttet til Cs beskjedne vekt. I løpet av juli og august 2013 sendte barneverntjenesten tre bekymringsmeldinger vedrørende dette. Negative trekk ved A og hans omgangskrets ble også trukket frem.

Den 2. september 2013 ble A pågrepet av politiet mistenkt for kjøp og oppbevaring av narkotika. På samme tid befant C seg alene i As bil like i nærheten. Barnet ble tatt hånd om av politiet, og bragt til Aline og Frydenberg barnesenter i Oslo.

Dagen etter fattet politiet akuttvedtak i medhold av barnevernloven § 4-6 annet ledd. Det ble bestemt at C skulle plasseres i beredskapshjem. Samme dag ble C plassert i et midlertidig fosterhjem i X.

Det ble deretter etablert ukentlige samvær mellom B og C.

Forholdet mellom B og A tok etter det opplyste slutt i månedsskiftet oktober/november 2013.

Barneverntjenesten fremmet 14. oktober 2013 begjæring om omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda i Østfold. Den 21. januar 2014 traff fylkesnemnda vedtak med slik slutning:

«Forslag fra X kommune, barneverntjeneste, om omsorgsovertakelse for C tas ikke til følge.»

Fra fylkesnemndas begrunnelse hitsettes:

«Fylkesnemnda finner det ikke sannsynliggjort at B har alvorlige mangler knyttet til sin omsorgsfunksjon som beskrevet i lovens § 4-12 a eller d. Etter nemndas vurdering er det således ikke sannsynliggjort at det foreligger forhold i dag eller på sikt ved hennes omsorgsfunksjon som skal kunne begrunne en omsorgsovertagelse etter lovens § 12 a eller d. De mangler som eventuelt skulle foreligge ved hennes omsorgsfunksjon vil kunne avhjelpes med hjelpetiltak.

C har vist en fin utvikling i beredskapshjemmet og vil etter nemdas vurdering, ikke få alvorlige problemer ved en tilbakeflytting til sin mor.»

Ved stevning datert 20. februar 2014 bragte X kommune fylkesnemndas vedtak inn for rettslig prøving med påstand om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering av C. B og A motsatte seg dette.

Nordre Vestfold tingrett avsa dom 16. oktober 2014 med slik domsslutning:

1.	X kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for C, født 0.0.2013.

2.	Han plasseres i fosterhjem.

3.	C har rett til samvær med sin mor, B. Frem til 1. juni 2015 overlates det til barneverntjenesten å avgjøre samværs-omfanget. I den gjenstående del av 2015 har gutten rett til minst to samvær med sin mor av to timers varighet, og deretter minst fire samvær hvert år av to timers varighet.

Barneverntjenesten fastsetter tid og sted for samværene og gis samtidig rett til å føre tilsyn.

4.	Det fastsettes ikke samvær mellom C og far.

For nærmere om sakens bakgrunn og tingrettens og fylkesnemndas avgjørelser, vises til tingrettens og fylkesnemndas begrunnelser.

B ved advokat Nissen-Sollie har ved ankeerklæring datert 29. oktober 2014 anket dommen til Agder lagmannsrett. X kommune, barneverntjenesten, ved advokat Urå har inngitt anketilsvar 21. november 2014. A ved advokat von Ubisch har inngitt anketilsvar 25. november 2014. Anken ble henvist ved lagmannsrettens beslutning 19. desember 2014, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav d og b. Ankeforhandling ble holdt 5., 6. og 7. mai 2015 i Tønsberg. Partene møtte og avga forklaring. A møtte ikke. Han var representert ved sin prosessfullmektig advokat von Ubisch. Det ble avhørt 10 vitner. Rettsoppnevnt sakkyndig Marianne Lien var til stede og ga en muntlig redegjørelse. Lien har i tillegg utarbeidet en sakkyndig rapport. For øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, B, har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Beslutningen om omsorgsovertakelse for C oppheves.

Subsidiært:

Samvær fastsettes etter rettens skjønn.

B har i korthet gjort gjeldende:

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 er ikke oppfylt.

Det vises til det biologiske prinsipp. Bs omsorgskompetanse skal vurderes ut fra et nåtidsperspektiv. Det kan ikke legges til grunn at C har spesielle omsorgsbehov, eller at B har redusert omsorgsevne. Det vises til observasjonsrapport fra psykolog Arne Holtet og sakkyndig rapport fra Marianne Lien. C er en aldersadekvat, normalt utviklet gutt og B har alminnelig god omsorgsevne. Det er ikke sannsynliggjort at hun har utvist manglende omsorg for C. Bekymringsmeldingene gjaldt forhold knyttet til Cs far. B har nå avsluttet forholdet til ham, og de bekymringene som tidligere var knyttet til dette er borte.

Subsidiært, dersom retten kommer til at omsorgen skal fratas B, skal det fastsettes samvær etter rettens skjønn. Det viktigste for B er at det fastsettes samvær i et omfang som er til det beste for C.

Ankemotparten, barneverntjenesten, har nedlagt slik påstand:

Anken forkastes.

Barneverntjenesten har i korthet gjort gjeldende:

Vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a, jf. annet ledd. Det vises også tilbarnevernloven § 4-19, jf.§ 4-1.

Tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt. Det vises til tingrettens begrunnelse.

C har særskilte omsorgsbehov og er særlig sårbar. Han har opplevd ustabile omsorgspersoner, hatt en omskiftelig tilværelse og også opplevd rus hos nær omsorgsperson. Han har i tillegg vært vanskjøttet og underernært. Barnet er som følge av dette særlig sensibelt og sårbart.

B mestrer ikke omsorgen for C. Hun har egne vansker i en slik grad at hennes generelle omsorgsevne svekkes. Hun har liten kontakt med egne følelser, svak refleksjonsevne og svikt i sentrale foreldrefunksjoner. Barnets omsorgssituasjon kan ikke avhjelpes med hjelpetiltak. Omsorgsovertakelsen er en langsiktig plassering av barnet i fosterhjem.

Samvær for B fastsettes etter rettens skjønn.

Privat part, A, har nedlagt slik påstand:

Samvær mellom C og far fastsettes etter rettens skjønn.

Det er i korthet gjort gjeldende:

A støtter Bs anke. Det anføres at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylt.

Subsidiært, dersom retten kommer til at C skal plasseres i fosterhjem, anføres at C skal få kjennskap til sin far når han selv ønsker det. Det skal ikke fastsettes samvær mellom C og A i dag. Når C blir så stor at han begynner å spørre etter sin far, skal han gis anledning til å treffe faren. Dette vil trolig være aktuelt om 4-6 år. For øvrig vises til tingrettens resultat og begrunnelse når det gjelder samvær mellom A og C.

 

Lagmannsrettens vurdering:

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig, og har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av lagdommer Vale Kvavik, lagdommer Kleven, ekstraordinær lagdommer Solbakken og meddommer Odden, er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede, og at vedtaket om omsorgsovertakelse må oppheves.

Mindretallet, fagkyndig meddommer Try, er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt.

Lagmannsretten har vurdert saken ut fra forholdene i dag, og ikke på grunnlag av forholdene da fylkesnemnda traff sitt vedtak, eller da tingretten avsa sin dom, jf. blant annet Rt-2004-1683 avsnitt 33:

«Vurderingen i forhold til både barnevernloven § 4-12 og prinsippet i § 4-21 første ledd annet punktum skal skje ut fra forholdene slik de fremstår på domstidspunktet. Det er derfor – slik også lagmannsretten har gitt uttrykk for – ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse forelå da fylkesnemnda traff sitt vedtak».

Lagmannsretten kan videre prøve alle sider av saken og våker over sakens opplysning, jf. tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 annet ledd.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a.

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd. Ved anvendelsen av disse bestemmelsene skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. barnevernloven § 4-1 første ledd. Det vises i den forbindelse til NOU 2012:5 vedrørende bedre beskyttelse av barns utvikling. Fra utvalgets anbefalinger pkt. 6.8.1 hitsettes:

«Utvalget anbefaler derfor at det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp gis forrang i forhold til det biologiske prinsipp i saker der tilknytnings – og relasjonskvalitet er til hindre for barnets utvikling.»

Vedrørende den nærmere forståelse av barnevernloven § 4-12 vises til Norsk Lovkommentar, note 155:

«Det forhold at et slikt vedtak er inngripende innebærer også at forvaltningsrettens legalitetsprinsipp er sentralt. Ved anvendelsen av bestemmelsen i loven, og nevnte prinsipp, må man imidlertid også ta hensyn til at dersom man ikke treffer vedtak om omsorgsovertakelse, kan dette ha sterke virkninger for barnet. Det framheves ofte at det biologiske prinsipp tilsier at en skal være svært varsom med vedtak om omsorgsovertakelse. Det må etter min vurdering være riktig å si at det biologiske prinsipp ligger til grunn for hele loven, herunder også for de strenge vilkår loven formulerer for en omsorgsovertakelse.»

I følge barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a, må det foreligge alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger. Lovens ordlyd er streng, og det kreves en kvalifisert svikt i barnets omsorg for at lovens vilkår skal være oppfylt. Det vises til Norsk Lovkommentar, note 157:

«Dette kriteriet kvalifiserer den svikt det må være tale om. Kriteriet viser at det skal mye til for å overta omsorgen.»

Det er på det rene, og heller ikke bestridt, at B kan gi C den nødvendige praktiske og fysiske omsorg. Det er derfor alternativet: «alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet» som er aktuelt i denne saken. Disse kriteriene knytter seg til den følelsesmessige relasjon mellom barn og foreldre. Den omfatter også krav til stabilitet for barnet. Vurderingen må relateres til de utfordringer omsorgen reiser i det konkrete tilfellet, altså hvor omsorgskrevende akkurat dette barnet er. Spørsmålet er om B har en omsorgsevne som er tilstrekkelig til å dekke Cs behov.

Det er enighet om at nærværende sak gjelder spørsmål om opphevelse av omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12. Det er likevel en glidende overgang mellom å prøve en sak etter § 4-12, og å foreta en vurdering av saken etter § 4-21 når behandlingen av saken finner sted relativt lang tid etter at omsorgsovertakelsen er satt i verk. De problemstillinger som barnevernloven § 4-21 reiser, vil derfor være relevante også ved vurderingen av vilkårene i § 4-12. Dette innebærer at foreldrenes evne til å håndtere problemer knyttet til flyttingen også er av betydning ved vurderingen av omsorgssituasjonen etter § 4-12, jf. Norsk Lovkommentar, note 208.

Lagmannsrettens flertall finner, i likhet med fylkesnemnda, at det ikke er sannsynliggjort at Bs omsorgsevne har slike alvorlige mangler i forhold til Cs behov for personlig kontakt og trygghet at det er til det beste for barnet at omsorgen fratas henne.

Barneverntjenesten har særlig reist innvendinger til Bs evne til samspill og kommunikasjon med C. Det er blant annet anført at B ikke i tilstrekkelig grad forstår Cs behov, at hun og C har et dårlig samspill og at hun ikke er sensitiv nok for Cs signaler. Som følge av Bs manglende respons, er det anført at C fremstår som «følelsesmessig flat» i kontakt med B. Barneverntjenesten har til støtte for dette blant annet vist til rapportene etter oppholdet på Vilde i tidsrommet 11. juni – 15. september 2014. Fra sluttrapporten datert 18. september 2014 hitsettes:

«Stiftelsen Vilde er svært bekymret for barnets følelsesmessige utvikling og mors mangelfulle evne til å se, bekrefte og støtte han emosjonelt. Mor strever med å reflektere over, forstå, speile og støtte barnet, spesielt på de vanskelige følelser. For eksempel mestret ikke mor å tilrettelegge for ro og trygghet for gutten de første ukene på Vilde, etter brudd med beredskapsforeldrene, til tross for veiledning og gjentatte anbefalinger. Andre eksempler er når mor ikke ser eller avviser at barnet er lei seg, forklarer atferden hans med praktiske eller fysiologiske årsaker, eller generaliserer og sier han ikke reagerer annerledes overfor beredskapsforeldrene enn andre.»

Lagmannsrettens flertall har merket seg rapporten fra Vilde, og er enig med barneverntjenesten i at flere av opplysningene derfra er urovekkende. Det er videre på det rene at det, kort tid etter Cs fødsel, var en rekke bekymringer knyttet til Cs far. Det vises til meldinger om husbråk fra parets leilighet, og særlig episoden der A tok med seg C til Oslo og hadde babyen i nærheten mens han kjøpte og oppbevarte narkotika. C var for tynn, og virket skitten og ustelt da politiet og barnevernet grep inn 2. september 2013. Det er ikke tvilsomt at dette er meget bekymringsfullt og uforenlig med å ha omsorgen for et lite barn.

Flertallet viser imidlertid til at opplysningene i saken er sprikende. Det er flere uttalelser, også fra tiden på Vilde, som viser at B og C har et tilfredsstillende samspill. Det er også grunn til å tro at B har utviklet seg og har hatt nytte av oppholdet på Vilde. Fra sluttrapport hos Vilde datert 18. september 2014 hitsettes blant annet:

«Den siste halvdelen av oppholdet har mor vist økt engasjement, jevnt humør, god innsats og vært mer mottakelig for veiledning.»

Videre bemerkes at det ikke var noe kritikkverdig ved Bs atferd under svangerskapet. Hun møtte til samtlige kontroller og fremstod som fysisk og psykisk frisk. Det vises til uttalelse fra jordmortjenesten i Y kommune. Videre vises til brev fra helsesøster D:

«Ved de to første kontaktene jeg hadde med mor og C, så jeg en mor som ble kjent med barnets signaler, tolket de, og ga barnet det han trengte. Hun fortalte hva det virket som han likte; mye kos, lyder i huset, musikk. Hun ammet ham når han ga tegn til sult, og vekket ham når det gikk for lang tid. Hun viste bekymring for at han ble blå på hender og føtter. Det siste besøket ble et annerledes besøk, siden mor ventet på beskjed om sykehusinnleggelsen. Hun sa at hun var sliten av mangel på søvn og flytteforberedelser. Jeg har ikke hatt noen mistanke om at mor ikke har god omsorg for C. At melkeproduksjonen går ned som følge av lite søvn og stress, er et faktum jeg har observert hos flere mødre på helsestasjonen.»

Helsesøster D avga forklaring for lagmannsretten. Hun bekreftet at hun ikke hadde sett noe bekymringsfullt ved Bs evne til samspill og kontakt med C på helsestasjonen. Familiens fastlege, E, forklarte at heller ikke han hadde reagert på noe under Bs svangerskap, eller gjennom sin kontakt med familien. Det er på det rene at B ikke har noen psykiske eller fysiske lidelser som gir grunn til bekymring for den omsorgen hun kan gi C. Lagmannsretten legger til grunn at hun aldri har hatt rusproblemer.

B ga en omfattende forklaring for lagmannsretten. Hun fremstod upåfallende og alminnelig reflektert og moden i sine beskrivelser av C, og hans behov. Lagmannsretten legger til grunn at B er sterkt motivert for å beholde omsorgen for barnet, og hun anførte med styrke at det var barnets far, A, som var årsaken til familiens problemer. B fastholdt at hun nå har brutt kontakten med ham, og at hun arbeider for å skape en fremtid for seg og barnet. Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på disse opplysningene, og legger til grunn at B er sterkt knyttet til C.

B er for tiden uten arbeid etter svangerskapspermisjon og senere sykemelding. Hun har tidligere vært i fast arbeid som butikkansatt i en årrekke. B forklarte at hun har startet letingen etter nytt arbeid, og opplyste at hun kan gå tilbake til stillingen som butikkansatt på Z i Y. Lagmannsretten legger til grunn at hun vil være i stand til å skaffe seg arbeid innen rimelig tid, dersom hun får omsorgen for C.

I trå med Bs forklaring, og det som ellers er kommet frem under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at B nå har brutt med A, og at han ikke lenger har særlig kontakt med henne eller barnet. Den risikoen han i sin tid representerte for Cs omsorgssituasjon er derfor ikke lenger til stede. Flertallet legger videre til grunn at B vil være i stand til å beskytte C mot eventuell negativ påvirkning fra A i fremtiden. Det vises til de erfaringer hun har gjort seg i forbindelse med denne saken, sammenholdt med at B har modnet og tar sterk avstand fra det barnefaren representerte av negative forhold for C.

Etter tingrettens behandling har B vært i kontakt med psykolog Holtet for å få en vurdering av hennes evne til samspill og sensitivitet under samvær med C. Holtet har observert tre samvær, hver gang på 1 ½ time. Han har utarbeidet en skriftlig rapport og avga forklaring for lagmannsretten. Fra psykolog Holtets rapport, datert 28. april 2014, hitsettes:

«Mor fremstår med stabil og god fungering sammen med barnet under de tre observasjonene. Hun viste glede i samspillet med C. Som det fremgår ovenfor, syntes mor i de observerte samspillsekvenser å ha en normalt god evne til å se barnets ulike signaler og behov til enhver tid og respondere på dette.

Det er ikke observert tegn til mangler i mors evne til følelsesmessig innlevelse og kontakt med C.

Det ble ikke observert tegn til at mor er avhengig av hjelp og støtte fra mormor når det gjelder fysisk eller psykisk omsorg for C.

De vurderinger som er gjort av samspill mellom mor og barnet er basert på tre utførte observasjoner. For en nærmere vurdering av mors omsorgsevne og Cs utvikling, tilknytninger og behov, trenges en fullstendig sakkyndig utredning.»

Psykolog Marianne Lien var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Hun har blant annet foretatt en samspillsobservasjon av C og B i fostermors hjem 17. mars 2015, og har utarbeidet en sakkyndig rapport. Fra observasjonen 17. mars 2015 hitsettes:

«Jeg har ikke observert mangler ved det psykologiske samspill. Mor svarte på Cs initiativ og trengte seg ikke på. Mor valgte forutsigbare og trygge lekesituasjoner som C kjente fra før. Mor var redd for hvordan C ville reagere når fostermor forlot huset og hun ble alene med gutten. Hun ble positivt overrasket og slappet tydelig av da han ikke gråt og fortsatte å leke med henne. Jeg så ingen grensesettingssituasjoner. Hun sa at hun ikke ville grensesette C under samvær fordi hun ikke ville skuffe ham. Hun er bare sammen med han i en time hver måned og i den knappe tiden vil hun bare glede han. Det er forståelig at mor unngikk situasjoner som kan skape konflikter.»

Fra den sakkyndige rapporten hitsettes videre:

«Anbefaling

Jeg er usikker på om C skal tilbakeføres til mor fordi han trives så godt i fosterhjemmet og oppfatter fosterforeldrene som far og mor. Etter å ha veid argumentene for og imot, har jeg kommet til at mor har god nok kompetanse for å ha omsorg for C. Selv om overgangene kan bli vanskelig, er mors sterke motivasjon et viktig moment for å gi henne omsorgen tilbake. Mor er ung og har lært av sine feil. Jeg anser henne å være skikket til å oppdra sin sønn på snart to år. Det er tingretten, «Vilde» og barnevernet som mener at mor ikke er skikket, mens undertegnede, legen og fylkesnemnda vurderer henne som god nok forelder.

Selv om C har tilknyttet seg fosterforeldrene, betyr brudd på denne relasjonen ikke at gutten ikke kan tilknytte seg på nytt sin egen mor. Han kjenner allerede sin biologiske mor og er trygg på henne. Jeg mener at guttens unge hjerne har ennå så stor plastisitet at den kan integrere de nye erfaringene uten å ta skade.

Fordi far har flyttet ut, blir C ikke reeksponert for belastende hendelser. Mor har nå ordnet økonomi og ordnete boforhold. Hun er psykisk frisk, hun har ingen konflikter med far til C.

Ved å anbefale et sporskifte som betyr tilbakeføring til mor, legger jeg vekt på at Cs sosiale posisjon er sterkere som biologisk barn enn som fosterbarn. Med økende alder blir C seg sin sosiale posisjon bevisst. Det anses fremdeles som et gode i vårt samfunn å tilhøre sin egen biologiske familie.»

Det er på det rene at C har hatt flere belastninger i livet og at dette kan gi en økt risiko for skader og tilpasningsvansker. Det vises til at C har flyttet flere ganger og har opplevd flere relasjonsbrudd. Utover dette er det fremkommet få opplysninger om Cs tre første levemåneder. Selv om C er påført belastninger, er det ikke sannsynliggjort at han er særlig sårbar eller har spesielle behov. Han fremstår i dag som en aldersadekvat, alminnelig robust 2-åring.

Lagmannsrettens flertall har særlig vært i tvil om en tilbakeføring til B vil medføre en for stor belastning fordi C nå er knyttet til sine fosterforeldre. Det vises til at vedtak om akuttplassering ble truffet i september 2013, og at C siden den tid har bodd dels sammen med B, og dels hos fosterforeldrene. Det har hele tiden vært praktisert samvær, slik at C jevnlig har hatt samvær med den omsorgspersonen han ikke har bodd fast hos. C har nå bodd i fosterhjemmet siden november 2014, og har hatt samvær med B en gang pr. måned.

Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til at den tilknytningen C har etablert til sine fosterforeldre, ikke er så sterk at dette i seg selv tilsier at omsorgen skal fratas B. C er liten, under 2 år, og han har bare bodd i fosterhjemmet i noen måneder. Det legges til grunn at C kjenner B godt etter jevnlige samvær og fra den tiden de har bodd sammen. Selv om C er knyttet til sine fosterforeldre, er lagmannsretten ikke i tvil om at han også er knyttet til B. Lagmannsretten viser også til at det ikke er alvorlige mangler ved Bs omsorgsevne, og at grunnvilkåret i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a, ikke er oppfylt. Flertallet finner det da ikke sannsynliggjort at det er til Cs beste at barnevernet overtar omsorgen for ham.

Lagmannsrettens mindretall, fagkyndig meddommer psykolog Try, har lagt avgjørende vekt på de observasjoner som er gjort under oppholdet på Vilde. Basert på Vildes rapport, og bevisførselen for øvrig, finner hun det sannsynliggjort at det er alvorlige mangler ved Bs evne til samspill og kommunikasjon med C. Mindretallet er videre av den oppfatning at det er best for C at han blir boende i fosterhjemmet. Det vises til at han er nært knyttet til fosterforeldrene. C er sårbar og bør ikke utsettes for nye relasjonsbrudd. Mindretallet viser for øvrig til tingrettens resultat og begrunnelse.

Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets syn.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke aktuelt å vurdere samvær for A. 

 

Domsslutning: 

Omsorgsovertakelsen for C, født 0.0.2013, oppheves.