Av Anita Skippervik
I artikkelen med overskrift «Det biologiske prinsipp – gjeninnført i barnevernet?» forsøker Mørch og Raundalen å fremstille et lite prinsipp som legal grunn for å snu opp ned på samfunnet og sette barn i offentlig omsorg. De hevder at det er utviklingsfremmende, til tross for at all statistikk og forskning viser økt risiko for barns helse og utvikling i offentlig omsorg. Det går ikke så bra med barnevernsbarna.
Mørch og Raundalen påstår at det utviklingsstøttende prinsipp er innført i norsk lov – med forrang for det biologiske prinsippet. Hvor er hjemmelen for dette? Den omgår de med vide ordelag om at noen av prinsippene i NOU 2012:5 ble innført og andre ikke ved endringslov av 21. juni 2013 gjennom prop. 106 L 2012-2013.
«Barnets beste» er en rettslig standard, slik at forarbeid til en lov vil ha betydning for tolkningen. Så langt, men ikke lengre holder Mørch og Raundalen sin argumentasjon for sitt prinsipp som førende i den den juridiske kontekst. Når en rettslig standard er tatt inn i lovens ordlyd, handler det om viktigheten av å sikre rettsikkerheten – ikke hensynet til effektivitet i forvaltningen.
En rettslig standard handler ofte om politiske stridstemaer som kan føre til varierende innhold over tid, slik at forarbeidene alene ikke alltid gir svar om hva begrepet inneholder. En rettslig standard viser oftest til en norm som kan endre seg over tid. Den er dermed ikke statisk, og det blir til syvende og sist domstolene som slår fast innholdet ut i fra samfunnsnormer, politiske signaler og andre rettskilder. På den andre siden inneholder også standarden «barnets beste» en individuell vurdering, hvor et barns beste ikke alltid er det samme som et annet barns beste. En kan dermed ikke slå fast at det gjelder en eksakt standard for ethvert barn som er barnets beste.
Mørch og Raundalen klarer ikke å sette utfordringene med barnevernet inn i en større kontekst enn hvilket prinsipp som skal ha forrrang – det biologiske eller utviklingsstøttene. Det viser klart at de har forstått lite både av kritikken generelt og hva EMD har kritisert i sine dommer – og ikke minst at deres prinsipp ikke er inntatt som gjeldende rett med forrang for det biologiske prinsipp. Det er moralsk forkastelig av personer som bør vite bedre enn å drive på og forlede med vidløftige argumenter om en rettsregel som ikke eksisterer som gjeldende rett.
Likevel viser Mørch og Raundalens innlegg også det politiske kaos og mangelen av forutberegnelighet for borgerne i forhold til barnevernsetaten. Det er veldig ironisk at Mørch og Raundalen fremhever at Stoltenberg-regjeringen gikk imot forslaget, men at Solberg-regjeringen innførte det – når det er komitéen på stortinget herrene bygger sin hjemmel på i innstilling L hvor Frp klart stemte imot og prinsippet ikke er omtalt i de avsluttende kommentarene om hva momenter som inngår i vurderingen «barnets beste».
Den konkrete uttalelsen fra komiteen, som herrene ønsker skal være gjeldende rett, er:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med regjeringen i at det innføres et nytt prinsipp, i tråd med NOU 2012:5, om utviklingsstøttende tilknytning til hjelp i vanskelige saker. Flertallet vil vise til regjeringens forslag om at barnets beste skal baseres på fire faglige prinsipper, hvor to er nye: Prinsippet om biologiske bånd
Prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet: ved vurdering av foreldrenes omsorgsevne skal man vurdere om tilknytningskvaliteten er utviklingsstøttende for barnet eller ikke (nytt).
Prinsippet om det mildeste effektive inngrepet
Prinsippet om barnets medvirkning, at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet (nytt)…Mørch og Raundalen klarer ikke å sette utfordringene med barnevernet inn i en større kontekst enn hvilket prinsipp som skal ha forrrang – det biologiske eller utviklingsstøttene. Det viser klart at de har forstått lite både av kritikken generelt og hva EMD har kritisert i sine dommer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Raundalen-utvalget anbefaler at tilknytningskvalitet skal være et grunnleggende vurderingstema i alt arbeid innen barnevernet. Utvalget foreslår at dette tillegges avgjørende vekt i beslutningsprosesser om bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernssaker. Videre tilrår utvalget å innføre et nytt prinsipp kalt «utviklingsstøttende tilknytning». De anbefaler at dette prinsippet gis forrang foran det biologiske prinsipp i saker der samspillet, tilknytnings- og relasjonskvaliteten er skadelig for barnet. Utvalget viser til forskning på feltet om at samspillet mellom barn og omsorgspersonene er så avgjørende for barns utvikling og fungering at den må tillegges avgjørende vekt i barnevernets beslutningsprosesser. Flertallet viser til at regjeringen foreslår at prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet skal inngå som et av fire faglige prinsipper for vurdering av barnets beste.»
Både i det norske samfunnet og ellers i verden står det biologiske prinsipp som en grunnmur i samfunnet, og barnekonvensjonens artikkel 16 sammenholdt med artikkel 9 gir klare grenser for at barn ikke skal fjernes med tvang fra sin familie, uten at det absolutt er nødvendig. Barnekonvensjonen gir også barn rettsvern gjennom det biologiske prinsipp på lik linje med EMK-artikkel 8. Det biologiske prinsipp skiller seg dermed ikke ut som et foreldrevern-prinsipp. Det er et prinsipp som totalt skal verne mot vilkårlige inngrep fra staten og andre.
En kan heller ikke bastant uttrykke at et prinsipp skal ha forrang, når en del av dette vil være avhengig av økonomiske forhold hvor staten er suveren i Norge fremfor biologisk familie. Dette vil også stride imot maktfordelingsprinsippet om at utøvende og lovgivende makt skal instruere domstolene hvordan de skal vekte momenter mot hverandre.
Videre følger det av rettskildelæren at det må skilles mellom hva som er forarbeid til en lov og hva som er etterarbeid. Forarbeidene til barnevernsloven er NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester mv. og Ot.prp. nr. 44 (1991–1992), mens NOU nr. 5 (2012) og prp. 106 L (2012-2013) er etterarbeid til lovendringer av en eksisterende lov. Dette hopper Mørch og Raundalen bukk over i sin iver etter å få være lovgiver. Rettskildemessig etterarbeid har i utgangspunktet lavere vekt enn forarbeid. Dette går også frem av NOU 2016:16, som Mørch og Ranudalen bør være oppdatert på, hvor det klart går frem om det utviklingsfremmende prinsipp at dette ikke har vært noen del av gjeldende rett, men er et fagprinsipp.
«Det er ikke noe i Prop. 106 L (2012–2013) som tilsier at departementet ønsket å innføre den rangordning mellom prinsipper som Raundalenutvalget foreslo. De aktuelle uttalelsene til departementet og stortingskomiteen er uansett å anse som etterarbeider med liten eller ingen rettskildemessig vekt i tolkningen av gjeldende § 4-1 første ledd. Hva som er til barnets beste etter gjeldende § 4-1 første ledd må derfor fremdeles bero på en konkret vurdering, der flere momenter må tillegges vekt.31 Det er ikke noen momenter som har «forrang» fremfor andre.»
En står dermed igjen med hva den rettslige standarden «barnets beste» inneholder går frem av de momentene som er utpenslet i forarbeidene og ved motstrid vil barnekonvensjonen og EMK samt EMDs praksis gå fremfor. Det har dermed aldri eksistert et førende prinsipp som skal konstruere at barnevernet har forrang fremfor foreldrevernet verken i norsk rett eller internasjonal rett.
Mørch og Raundalen hevder også at Norge har ikke flere omsorgsovertakelser enn andre land med et oppegående barnevern uten å gå særlig inn på hva de bygger dette argumentet på.
Hva som videre er et oppegående barnevern, vil være en definisjonssak. BUFDIR-direktør Trommald har innrømmet total kunnskapsmangel i førstelinja, noe som nok også preger mange andre land med et såkalt oppegående barnevern. I enkelte andre land med et såkalt oppegående barnevern finner en mange eksempler på et enda mer oppegående rettssystem med oppegående dommere, slik som i USA hvor dommere avslører juks og løgner fra saksbehandlere og gir dette konskekvenser.
Hva EMD nå avslører er at domstolene i Norge ikke har stoppet juks og løgner som systemfeil. Dette handler ikke bare om saksbehandlingsfeil, men også materielle feil. Dommene bygger på bevisste faktafeil og materielle krenkelser. Dersom Mørch og Raundalen hadde hatt litt kunnskaper på det juridiske området, ville de ikke brukt argumentet at «en må merke seg at EMD ikke har kritisert selve omsorgsovertakelsene» for å forsvare det norske barnevernet og det faglige utviklingsstøttende prinsipp. Mørch og Raundalen ville da visst at dette spørsmålet så langt konkret bare har vært prøvd i én sak, KO & VM, og at prøvingen omfatter så mye mer enn et prinsipp de mener er motstående av det biologiske prinsipp. EMD gransker systemsvik,t og så langt har de ikke hatt muligheten til å gjøre noen inngående gransking av spørsmålet, selv om det står klare signaler i Strand Lobben-dommen om kritikk av selve omsorgsovertakelsen på systemnivå.
Så hva var formålet med å skrive og få publisert denne artikkelen som ikke viser noe annet enn det totale politiske og juridiske kaos med en lov som har blitt endret gjennom endringslover ikke mindre enn 44 ganger siden den ble vedtatt – og hvor lite forutberegnelighet det er på barnevernsområdet.
«Artikkel 9 gir klare grenser for at barn ikke skal fjernes med tvang fra sin familie, uten at det absolutt er nødvendig».
Men NÅR er dette nødvendig? Er det når den forutinntatte saksbehandleren i barnevernet med støtte fra kollegaer synser seg frem til en avgjørelse basert på sin egen personlige hypotese? For slik er det faktisk i Norge nå, og det er ulidelig. Tusenvis av ulykkelige barn og uskyldige foreldre har allerede fått livene ødelagte av dette kriminelle syndikatets tolkning av «absolutt nødvendig».