Rani Mukherjee-stjernespilleren, utgitt 17. mars, gjenspeiler situasjonen til en indisk familie i Norge, men indere er ikke de eneste som mottar lover om barnevern og «kulturelle skjevheter»
Av Suranya Aiyar
Traileren til Mrs Chatterjee vs Norway ble sluppet forrige måned til en rungende offentlig respons. Filmen er basert på den sanne historien om Bhattacharyas, en ung bengalsk familie i Norge, hvis barn ble brutalt tatt av Norsk Barnevern, kjent som Barnevernet, for rundt ti år siden. Familien, spesielt moren, Sagarika, kjempet tappert tilbake, og klarte mot alle odds å vinne tilbake barna hennes.
Saken ble brakt til nasjonal oppmerksomhet av daværende Rajya Sabha-parlamentsmedlem, Brinda Karat. Den oppsummerende måten Sagarikas barn ble fjernet på, sjokkerte advokater og mødre i India. Det var ingen påstand om ekstrem vold eller incest. Det så ut til å ikke være noen grunn til å plassere barna i permanent fosterhjem, uten at foreldrene i det hele tatt fikk rett til besøk. Videoene og bildene av barna viste at de var rene, velnærede og velkledde. Den lille jenta trivdes som et eksklusivt ammet spedbarn.
Den indiske regjeringen grep inn først etter massive offentlige protester, og til slutt ble barna returnert til Sagarika. Det mest urovekkende med saken var ikke de rasistiske holdningene hun møtte fra Barnevernet, eller til og med Barnevernets skremmende praksis, som å slå på videokameraer for å ta opp henne når hun ble følelsesmessig overveldet av den pinefulle separasjonen fra barna sine. Det mest sjokkerende med denne saken var at Sagarika aldri gjorde noe vondt mot barnet sitt – ikke engang «en dask» – slik det ofte antas basert på regler mot fysisk avstraffelse i flere vestlige land.
Etter at Sagarika kom tilbake fra Norge, innhentet vi alle sakens dokumenter fra Barnevernet. Det er ingen rapport i dem om selv det mest minimale fysiske møtet mellom Sagarika og barna hennes – ikke engang et lett slag. Hele saken var bygget på en kulturelt partisk tolkning av hennes normale hverdagsinteraksjoner med barna.
Siden den gang har vi blitt kontaktet av mange indiske familier i utlandet med barn «tatt» fra dem. De ringer fra hele verden – USA, Storbritannia, Norge, Sverige, Tyskland og Australia. I hvert tilfelle ble familien funnet å være fullstendig uskyldig – akkurat som Sagarika. Men de er i stand til å bevise dette bare når de får tilgang til advokater, aktivister, tolker og andre eksperter som kan hjelpe til med å sette i gang et forsvar.
Familietypene som er målrettet av disse utenlandske barnetjenestebyråene er ikke i stand til å kjempe tilbake hvis de blir overlatt til seg selv. Vanligvis er de nyankomne innvandrere med lavere middel- eller arbeiderklassebakgrunn. De har ingen venner eller familie i det nye landet. Engelsken deres er veldig svak. De kan ikke det lokale språket i ikke-engelsktalende land. Fremfor alt er barna under to år, og klarer ikke å snakke for seg selv.
I nesten alle tilfeller fant vi ut at faren var i IT-bransjen og alle familiemedlemmene er indiske statsborgere. De store indiske IT-selskapene som tjener på å sende disse dynamiske unge mennene til utlandet, gjør ingen tiltak for å hjelpe dem når de blir fanget av barnevernet.
I USA startet mange eller de fleste tilfellene da foreldre tok barna til sykehus med hodeskader eller benbrudd. Foreldrene ble umiddelbart mistenkt for overgrep for «Shaken Baby Syndrome».
Shaken Baby Syndrome er en omstridt medisinsk teori som sier at visse typer skader hos babyer bare kan forårsakes med vilje, og ikke ved et uhell. Vanligvis ble babyene skadet når de rullet av en seng eller skled mens de badet dem eller mens de ble løftet etter en oljemassasje. Flere medisinske eksperter mener også tilfeller av Shaken Baby Syndrome er forårsaket av korte fall og lignende ulykker. Men hvis foreldrene ikke klarer å bevise det, kan de miste babyene sine for alltid.
Det amerikanske systemet tillater foreldre å presentere et robust forsvar med medisinske og rettsmedisinske eksperter. Men i Europa og Storbritannia har barnevernlovgivningen blitt gradvis skjev mot foreldrene til et punkt hvor det er praktisk talt umulig å vinne i retten. I stedet for å bli behandlet som en part i en kontradiktorisk prosess, behandles barnevernet av dommerne som nøytrale eksperter.
I Storbritannia kan sosiale tjenester fjerne et barn ganske enkelt ved å hevde at det er i «risiko» i foreldrenes hjem basert på foreldrenes såkalte aggressive personlighet – en evaluering som kan baseres utelukkende på sosialtjenestens egne urolige interaksjoner med foreldrene som ofte er sinte over den uberettigede inntrengningen i hjemmene deres.
I en tragisk sak som involverte en tamil-muslimsk familie i Birmingham, fjernet sosialtjenesten barna da faren insisterte på velferdsgoder etter å ha mistet jobben. Kommunen måtte innrømme fordelene, da det var det loven ga. Men faren ble anklaget for å ha forårsaket stress for barna sine på grunn av familiens økonomiske vanskeligheter. Faren var en papirløs migrant og sosialtjenesten anklaget ham for å «bruke» barna sine for å bli nasjonalisert. Basert på disse spinkle grunnene ble barna fjernet permanent. Foreldrene har ikke engang fått se barna eller snakke med dem over telefon – de siste åtte årene.
I nord-europeiske land som Norge kan utløsende for barnevernssaker være alt fra småbarns masete i barnehagen (som skjedde i Sagarikas tilfelle) til en ondsinnet naboklage. Når saken er startet, er alle avgjørelser avhengig av psykologiske vurderinger av foreldrene og barna.
I Norge, basert på Sagarikas 2 år gamle sønns opplevde atferdsproblemer, konkluderte omsorgsarbeidere med at moren måtte være «kald». En annen favorittpinne som barnevernet henger familier på i Norge og Tyskland er den såkalte «tilknytningsteorien» der forholdet mellom barnet og foreldrene vurderes ut fra hvordan de samhandler med hverandre. Å skjelle ut barnet med høy stemme anses som forferdelig av nordmenn, men de legger ingen vekt på at barnet har et stabilt hjem med opptjente foreldre.
Å reagere følelsesmessig i land der folk ikke er veldig uttrykksfulle, blir tatt som et tegn på ustabilitet. Å mate barn for hånd eller resitere mantraer for dem blir ikke sett på som et uttrykk for kjærlighet av europeiske psykologer.
Når det gjelder babyer som ennå ikke er verbale, er det egentlig veldig lite for en psykolog å gå på. Så de har funnet opp indikatorer på tilknytningsforstyrrelse som tiggertroen. For eksempel vurderte de norske omsorgsarbeiderne at Sagarikas da 3 måneder gamle baby ikke var knyttet til henne fordi babyen ville se på omsorgsarbeiderne og ikke på henne når de kom inn i rommet.
I Tyskland, i en sak som fortsatt pågår, sa psykologen at den 2 år gamle babyen har «fremmed tilknytningsforstyrrelse» fordi selv om hun har vært adskilt fra foreldrene i over et år, gråter hun fortsatt når det er på tide å forlate dem etter samvær, men har ikke samme reaksjon på fosterforeldrene. Disse vestlige barnevernsystemene er derfor bygd på lite mer enn tvilsom psykologi.
Vår regjering må ta en sterk linje mot den kulturelle skjevheten til vestlige barnevernbyråer. I henhold til Wienkonvensjonen er mottakerlandet forpliktet til å informere avsenderlandets ambassade når et barn fjernes fra foreldrenes varetekt. Denne regelen følges imidlertid aldri i praksis. Indiske ambassader i utlandet har ingen informasjon for familier som er fanget i barnevernsaker. De har ikke engang en liste over barnevernsadvokater.
Det er på tide at regjeringen utarbeider en politikk for disse familiene. Våre ambassader må være bedre informert om rettighetene som er tilgjengelige for indere og deres barn i denne situasjonen. Mest presserende bør regjeringen få på plass ordninger med disse landene som gjør det mulig for de tatt barn å bli umiddelbart repatriert til utvidet familie i India.
Suranya Aiyar er en advokat som hjelper pro bono-familier som er fanget i utenlandske barnevernsaker.
Oversatt fra National Herald
Leave a Reply