Barnehagen forsto ikke jenta, så noe måtte være galt hjemme, trodde de. Barnevernet reddet oss.
Vi er en helt vanlig familie med mor, far og to jenter på snart fire år og seks og et halvt år. Som følge av en langvarig forstoppelse ble eldstejenta vår fem år gammel diagnostisert med enkoprese (gjentatt viljestyrt eller ufrivillig avføring på steder som ikke er egnet; red. anm). Det kunne være mange uhell hver dag med avføring fordi hun ikke klarte å kjenne at hun måtte på do. I barnehagen kunne dette være en stor utfordring, da hun ofte måtte ha hjelp til stell.
I tillegg var hun urolig, med masse energi i kroppen. Det var vanskelig å sitte stille, mangel på konsentrasjon og beskjeder ble dermed vanskelige å følge. Siden det ikke var mye ros å hente, var det bedre å skaffe oppmerksomhet gjennom negative handlinger. Det ble en vond sirkel, som ble vanskelig å bryte.
Når et barn er så krevende, blir det ekstra sårt for oss som foreldre å se konsekvensen av sviktende rutiner og lite ressurser i barnehagen. Det var dager der jenta kom hjem fra barnehagen, og visket oss i øret da vi kom innenfor døra: «Mamma/pappa; jeg har bæsja på meg.» Når vi da gikk inn på badet for å vaske, fant vi en blodig stump der avføringen hadde tørket inn og etterlatt seg blødende sår i huden.
Dersom noen sår tvil om de faktiske forhold, eller begynner å dømme, kan det gå riktig så ille.
For oss foreldre har det vært en svært krevende tid med opp mot sju klesskift med hjem til vask daglig. I tillegg til at du har et barn med ekstra behov å ta deg av, 100 prosent jobb, en mann og en lillesøster, måtte «vaskeriet» holdes kontinuerlig igang for å ha nok klær i skapet. Så lenge omgivelsene klarer å håndtere og akseptere forholdene, går det meste bra. Men dersom noen sår tvil om de faktiske forhold, eller begynner å dømme, kan det gå riktig så ille.
Vond mistanke
Da eldstejenta vår var fire år og kom inn i ny barnehage, undret vi oss mange ganger over hvorfor hun ikke ville snakke om hva hun hadde gjort i barnehagen og om hvem hun hadde lekt med. I foreldresamtaler det første året fikk vi ingen indikasjoner på at hun mistrivdes. Og det var heller ingen motstand mot å gå i barnehagen. Dermed var det vanskelig for oss foreldre å fange opp alle utfordringer. På et tidspunkt ble vi enige med barnehagen om å kontakte pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen (PPT) for assistanse for å forstå adferden til jenta bedre. Vi fikk en saksbehandler som etter første møte ble sykmeldt i lengre tid, uten at vi fikk ny saksbehandler. Tiden gikk, uten at vi fikk noe mer hjelp.
Etter at vi hadde fått diagnosen enkoprese og fortalte dette til barnehagen, begynte undringen og tvilen over jentas adferd å vokse hos de ansatte i barnehagen. Det resulterte i en bekymringsmelding til barnevernet.
Hva skjer?
Vi blir kalt inn til møte hos barnevernet. Rimelig nervøs og mo i knærne beveger vi oss inn døra og opp trappa. Pulsen stiger, hjertet hamrer og kroppen kaldsvetter. «Hæ…», tenker man mens man sitter der i stolen, «hører jeg riktig nå?» Det ene intime spørsmålet etter det andre om vår familiesituasjon må besvares. «Er det mulig at barnehageansatte jeg snakker med daglig, som passer på mitt barn, har skrevet dette?» tenker jeg. «Kan andre virkelig tenke noe slikt om oss?»
Endelig var det noen som forsto at dette var et medfødt atferdsproblem, og ikke et menneskeskapt problem.
Jeg kjenner jeg blir såret, skuffet og mister tilliten til barnehagen. Det river langt inni hjertet, og jeg føler meg knust. Det kommer tårer i øyekroken, og jeg klarer ikke holde dem tilbake. Det er det verste jeg noen gang har vært med på. At noen kan tro at adferden til jenta vår skyldes traumatiske hendelser i hjemmet, er mer enn jeg kan begripe. Vi som alltid har jobbet så hardt for det vi har oppnådd. Av venner og kolleger blir vi beskrevet som engasjerte, åpne, inkluderende, smarte, reflekterte, nøyaktige, omtenksomme, hensynsfulle, at vi har mye energi og får ting gjort med gode resultater. Jeg har i ettertid skjønt at man oftere kan være bedre på å løfte seg selv, så derfor må det være lov å skryte litt.
Barnevernet blir redningen
Etter oppstarten med barnevernet ble det mange møter, og endelig fikk vi hjelp! Hjelp til å forstå utfordringene med jenta vår bedre. Og endelig var det noen som forsto at dette var et medfødt atferdsproblem, og ikke et menneskeskapt problem. Vi fikk en utredning gjennom barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), med konklusjonen ADHD, noe som ikke er like vanlig for jenter som for gutter.
Vi opplevde at det var mangel på kompetanse blant de ansatte i barnehagen som førte til at mange ting ble misforstått. De klarte ikke å forså jentas signaler på rett måte. Har man ADHD, må faktisk omgivelsene tilpasse seg, for barnets forutsetninger kan en ikke endre på.
Barnevernet gjorde en fantastisk jobb, de tok styringen der de etablerte faste møter, såkalt ansvarsgruppemøter. Her var det tverrfaglig deltakelse med fastlege, helsesøster, PPT, ansatte i barnehage (senere skole og SFO), psykolog fra helsestasjon, barnevern og oss foreldre. Dette var avgjørende for å klare å holde framdrift og god oversikt over hva som skjer til enhver tid, og ikke minst kunne ansvarliggjøre rett person til de ulike aktiviteter.
Man skal være veldig sterk for å ikke la dette gå innover seg for mye.
Dessuten fikk vi også deltakelse på foreldrekurs i regi av familieenheten i kommunen. Her fikk vi foreldre en grunnleggende innføring i verktøy for å kommunisere bedre med barn som har atferdsproblemer for å unngå konflikter. Dette kan anbefales på det sterkeste!
Bytte barnehage?
Når man gjennom to år har blitt stemplet som «urokråke» og fått mye kjeft, uavhengig av om man har gjort ting eller ikke, gjør det noe med deg som person. Man skal være veldig sterk for å ikke la dette gå innover seg for mye. For å klare det best mulig utvikler man gjerne et skjold for å beskytte seg selv. Barnehagen klarte ikke å skjønne dette «skjoldet». De mente jenta manglet empati og ansiktsuttrykk fordi hun ikke hadde noen reaksjon når hun fikk tilsnakk. Gjennom disse to årene fra fire til seks år fikk selvtilliten til jenta vår seg en real knekk. Det var jo ikke særlig med ros å få, noe som kan være temmelig destruktivt for selvutviklingen, uansett alder. Jenta vil fortsatt ikke snakke om denne barnehagen, selv ett år etter banehageslutt, så det kjennes ut som vi har mistet en tid, det er liksom blitt et hull.
Underveis tenkte vi, opptil flere ganger, faktisk på å bytte barnehage. Men når barnet ditt går siste året i barnehage sammen med de venner hun skal starte med på skolen, som ligger vegg i vegg med barnehagen, er det ikke så lett. Og når du i tillegg bor noen få meter fra denne barnehagen, vil det by på større logistikkproblemer dersom vi skulle få en barnehage lengre vekk. Dessuten har vi også lillesøster i samme barnehage, og dermed måtte vi også ta henne ut dersom det skulle ha noe effekt. Nei, vi måtte bare prøve å heve hodet å fortsette i samme barnehage, selv om det til tider har vært en stor klump i magen når jeg var innom for å hente og levere barna.
En snuoperasjon
Endelig får vi, som nevnt, medvind når jenta starter på skolen, med et helt støtteapparat klar til å ta imot oss. Skolen ble godt forberedt på utfordringene til jenta i forkant av skolestart, og selv om det tar tid å utarbeide en sakkyndig vurdering fra PPT, møter vi stor velvilje fra skolens side med tanke på ekstra ressurser. Vi er så takknemlige, etter å ha jobbet i motvind i flere år, møter vi endelig noen som har troa. Tro på at jenta har iboende sterke evner, ja, som lavt hengende frukter. Det gjelder bare å høste de fruktene før treet blir for høyt.
Det er jo faktisk slik at mange der ute ikke har det bra.
Det har vi heldigvis fått til sammen, for det nytter ikke å kun jobbe i hjemmet eller kun på skolen. Det må være et samarbeid der alle må bidra like mye. Etter vi startet med mye fokus på positiv oppmerksomhet, kunne vi se jenta vokse, faktisk blomstre. Det var en fryd å se forandringen, og det gode glimtet i øyet er kommet tilbake.
En bønn til barnehageansatte
Jeg vil, basert på vår erfaring, trekke fram noen viktige læringspunkter rettet mot de ansatte i barnehager. Det er strålende at dere er oppegående og følger med. Den minste bekymring kan føre til at grove ting blir avdekket, for det er jo faktisk slik at mange der ute ikke har det bra.
Når man ytrer en bekymring:
- Den bør være med håp om at man tar feil (og ikke har rett). Dersom saken henlegges av barnevernet, kan man da ikke være så snill å innrømme det og være glad for at man faktisk tok feil? Det føles helt uakseptabelt at det skal komme nye bekymringsmeldinger på samme sak når den er i ferd med å henlegges.
- Den bør inneholde en objektiv beskrivelse av barnet, gjerne med logg som faktabasert grunnlag.
- Trekk ikke noen konklusjon om hva som kan ha skjedd, det er nemlig barnevernets jobb!
Oppfølgingen etter avsluttet sak vil være av stor betydning for videre samarbeid med barnehagen. Dersom mistanken var feil/uberettiget, er det da ikke på sin plass med en liten beklagelse til foreldre? Det koster da ikke så mange kaloriene og si det?
Det er ikke en veldig kjekk følelse å komme dag etter dag og levere ungen din i samme barnehage, der du må se folkene i øya som har sådd tvil om hva som skjer i hjemmet ditt. Som foreldre betyr det faktisk ganske mye å høre de få ordene: «Vi beklager.» Det kan være et godt utgangspunkt for å tilgi, til å komme seg videre på et vis, selv om det en har opplevd ikke var greit.
Man må reise seg igjen
Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange tårer jeg har felt, under møter, i telefonen, på jobb, i bilen på vei til/fra jobb, og i senga når jeg har lagt meg. Det har vært en påkjenning og kostet mye for oss foreldre, for det er ikke bare barna som blir berørt. Gjennom flere år med denne ekstra belastningen har jeg til tider følt et jeg har vært på vei til å bli syk. Følelsen av at jeg ikke fikk puste har flere ganger kommet over meg. Det har vært utallige telefoner mens jeg har vært på jobb, og det har vært nok til å ødelegge fokus for resten av arbeidsdagen. Effektiviteten går ned, og arbeidsgiver blir lidende. Følelsen av å bli stemplet i pannen tar tid å bli kvitt. Man trenger tid for å bearbeide dette, en tid man gjerne heller ville bruke til å være glad og kunne glede seg over barna. For barna trenger deg, en mor og en far som har energi nok til å være der, leke, lese, sykle og ha det gøy. Endelig kan vi bare være sammen, glede oss over hverdagen som er fylt med positiv energi og kreativitet fra vår herlige «bokstavjente»!
«Gjentatt
VILJESTYRT Eller UFRIVILLIG ….
dette Er det virkelige psykobabblet ! Opp til enhver og trekke slutninger som passer dem best ! Og dette er slik psykiatrien forholder seg til ethvert problem de ikke har Noe peiling på : da safer de med Dobbeltdoiagnose ! Akkurat som om et barn Ønsker og sette seg i en slik nedverdigende situasjon – som at andre skal måtte klå en i det intimeste – og være på babystadiet i kontroll av underlivet sitt. Fortell meg ikke mer sludder og vas !
Ei jeg ble kjent med en gang fikk diagnosen hypoman : som også betyr «ja takk ,begge deler» og du kan selv velge hva du vil legge i det !
Min datter tålte ikke melk – og har fra hun kunne formidle seg sagt «vondt i magen» – og under stress ble ikke avføring mer kontrollerbart. Men skole situasjoner jeg Sa og Skrev at hun måtte unngå :som løping under hele skolens påsyn for og klare 60 m tiden . Ble ikke hørt – og selvfølgelig ble hun løpende med pumpen full av løst «vann» – forferdelig. Så dro barnevernsansatte på barnehjemmet på tur med kakako med melk i – FOR OG SE om hun som TENÅRING snakket sant – da barnevernet hadde det for seg at det var psykisk – og hun endte o mageknip og løs mage bak trærne ! Fiiiin tur! Hensynsfulle utdannede forståelsesfulle «voksne» !
Flott at det gikk bra til slutt. Og også flott å høre at barnevernet får skryt for en gangs skyld, og ikke bare negativ omtale.
Nå er det vel oftest slik at saker med positivt fortegn skjelden nevnes eller omtales i media, det er stort sett bare saker med negativt fortegn som omtales.
Hvis politiet hadde fengslet din sønn på feil grunnlag, hadde du vel ikke skrytt av politiet? Med så mye negativ omtale som barnevernet får i media, er det nok gode grunner til det. Selv Solveig Horne sier at 20% av det barnevernet gjør er feil. Det burde være null-toleranse for feil i en slik etat. Det er barna som lider når feil gjøres. Tenk på det, istedenfor ryktet til barnevernet.
De aller fleste barnehageannsatte jeg har møtt er noen arrogante drittsekker. I deres øyne skal alle barn være like,både den positive og negative måten.Kan 90% av barna banne må dei resterende også kunne det. Kan eit barn alfabetet når det er 3år gammelt og ingen av dei andre kan det, da er det bekymringsfullt. Dette er den verste yrkesgruppen som finnes. Mange menneskeliv har gått tapt pga desse inndivida. Dette er Hitlers sjelefrender.
Bra at barnevernet får den positive omtalen for den gode jobb de gjør. Det er ikke ofte det kommer frem i media eller i sosiale medier.
Hvor mange får den samme opplevelsen i barnehagene, og hvor mange får seg en knekk for livet uten at de står frem med sin opplevelse? Hvor mange kan takke » barnevernet» for å ha blitt reddet fra barnehagenes tøylesløse jakt på foreldre? Er det ikke nettopp psykobablere i kompaniskap med barnevernet som legg føringene for barnehagene? Hvor mange av våre nye medborgere har i hu og hast tatt barna ut fra barnehagen og rømt landet fordi barnehagetanter av ymse slag må oppnå målet til denne industrien? Det er ikke få, og de har fått seg et sår for livet!
Jeg syns du omtaler barnehage på en utrolig negativ måte. Det er mange gode barnehager i vårt land, de som jobber med de minste barna skaper gode opplevelser gjennom gode og trygge relasjoner. I barnehage får barn venner, og trygge voksne. de får oppleve, skape og ikke minst lære mye gjennom lek og omsorg.
Jeg syns også du bør spare deg for å kalle folk barnehagetanter!! I barnehagen jobber folk med og uten utdanning.
Mvh hilsen en barnehagelærer.
Er det ikke litt skremmende at det er så lite positivt som kommer frem i media om barnevernet? Kan det ha en årsak, mon tro?
Nazi ideologien til Terbofens Rikskanseller alias Riksadvokatens kontor og embedte – er svaret ! Jeg prøver meg på en billedkommentar (så slipper jeg og skrive alt om og om igjen!) Vi vet fra Før via barnevernsgruppene at Wallenbergfamilien (Wikipedia) som drev med jødehandel under krigen – ( og Mossi Antonio Zefari som har trukket seg fra sin stilling , med 15mil på bok ,»for at andre skal få komme til » uttaler han). Er to av de SYV utenlandske aktørene som har lagt Norsk barnevern ut som BØRSNOTERT SELSKAP : ET BARN = EN AKSJE : i disses industri . Gjentar INDUSTRI ! ikke noe annet ord for organisert kriminalitet av barnehandeltrafficing av kortreiste barn satt i system og velsignet av falske overfaktureringer rett fra 1)kommuner via 2)Fylkesnemder opp til 3)barne og likestillingsdep og rett inn i hjertet av 4)Finansdepartementet – SOM Godkjenner disse falske faktureringene ! SOM OM de liksom ikke Ser hva som foregår ved debit og kreditt : da det Heter seg at det er det mest utdannede team av mennesker vi har her i landet (og det BØR de være som håndterer Alle transaksjoner og hele Norges brutto Nasjonalbudsjett – ALT som finnes og eies her i landet ! Det er INGEN unnskyldning for at disse ikke klarer og oppdage både skjevhet for hjelp til borgere og det Overskuddet de server Til barnevernsansatte og deres forfalskninger ! Vi husker Også på at ved regjeringskifte : er det KUN TRE personer som skiftes ut i barne og likestillingsdep ! Denne gangen heter de Horne ,Terning og Røste – RESTEN av den «gode gamle» hurven sitter der og gjør som de alltid har gjort : melket sraten på fiktivt grunnlag for egen og bekjentes vinning !
Dette at mennesker ikke er verdt sin verdi trekker oss tilbake til en viss ideologi som vi med brask og bram akkurat har feiret et helt år med og markere annen verdenskrigs standpunkt !
«Alt hva fedrene har kjempet – mødrene har grett»
Jeggu sa jeg «vant vår rett»
Så når menneskehandlere får tilgang til det de har bygget sitt empire av : mennesker – menneskebarn – da fortsetter de med det de kan best !
IDEOLOGIEN I DETTE BARNEHANDELREGIME er intet nytt – bare at de har dempet og tonet det noe ned – sklidd seg inn i en mer moderne metode
– blitt smartere i markedsføringen : som da de Allerede har forsøkt hjernevaske det Norske folk ved og varsle at det vil bli en Kraftig økning i behov av fosterhjem i kommende år – via NOVA : som legger dette hjernevaskprogrammet
(grafene og ratene ) ut på NRK i aller beste sendetid og faktaopplysningsprogram : DAGSREVYEN !
(Gud beskytte kringkastingsjefen : Eriksen mot seg selv og det latesom trynet hans !
: det er WermachtsSchtatskannale ‘n sin Egen lille medarbeider det ,tenker jeg ! – å fytte f* )
Det sier seg selv at et børsnotert selskap Må ekspandere for og holde kursen oppe.
Det er visst ikke Nok og ha anskaffet seg et Helt departement til Egen bedrift – samt klart og Lovpålegge landets påtalemyndighets førsteleddstjeneste til og utføre overgrep på egen befolkning : neiiiida : de skal ha flere barn og flere foreldre til og gå fra forstanden så de kan mate HELE helsesystemet med disse ! Preoccupie Hele systemet så vi ikke ser skogen for bare trær !
Dette at Norge er degradert til B land innen menneskerettigheter har INGEN innvirkning på øverste FRITTSTÅENDE påtalemyndighet her i landet ! (?)
Google riksadvokatens mandat !
Og at Strasbourg og Brussel og EU og hele møkka foregår i Terbofens hjemland
– og praktiseres av Angela MERKELIG
– ja det har vel de sterkeste ringvirkninger på at det IKKE skjer en dritt av sanksjoner mot Norge !
29 land ser skrått på Norges barnehandel – og igjen – til sammenlikning er det 28 land i NATO !
HANDELSBOIKOTT OG ARBEIDSLØYSE SANKSJONER hadde hvilket som helst ANNET land fått smake : så HVA er grunnen til at vi slipper unna med dette ?
BILLEDKOMMENTAR :
(håper jeg ikke rører bort rekkefølge og får med mer enn det som skal og sånn …)
Skal stå : Bastion *
Jeg har litt og si om Svake karakterer – når mennesker blir tiltalt fra autoritært hold ! Og man kan være så utdannet og søt og snill man bare evner – men styrke i og stå i det som forventes av en – det kan nesten ikke læres- det er et karaktertrekk som er de færreste forundt og ha medfødt !
Det er menbeskelig og jrype unna og tilpasse seg flokken : men det er et Ansvar og kaste seg forann i den oppgaven man har søkt seg til og skulle håndtere : Andres barn !
Og er man ikke sterk som menneske – noe Jeg tror kan være at kvinner søker seg til barnehage Tante – er nettopp at barn er mindre krevende mentalt og håndere for folk – dette har vært et lavstatus yrke i litt for mange år.
Jeg skal ikke holde noen avhandling her nå – for det orker jeg ikke ! Men svake mennesker skremmer livskiten av meg – det er Derfor verden ser ut som den gjør : fordi forskrekkede mennesker ikke sier i fra !