Barnevernet (BV) i Tønsberg hadde ved utgangen av 2013 fratatt foreldrene omsorgen for 100 barn, mot 59 i 2005, en økning på 69,5 prosent. For samme tidsrom ble det igangsatt hjelpetiltak i hjemmet for 163 barn, mot 136 i 2005, en økning på 22 prosent. Det totale antall barn som er underlagt BV i Tønsberg utgjør nå 3 prosent av alle unge i aldersgruppen 0–17 år.
Er utviklingen en bevisst politikk fra barnevernsmyndighetenes side? For vi ser at økningen har skjedd under regjeringen Stoltenberg, i den perioden SV har hatt barne-, kunnskaps- og inkluderingsministeren. Vi kan derfor kalle utviklingen for «Inga Marte-effekten», som er i tråd med SVs og den sosialistiske regjeringens generelle ønske om større offentlig engasjement på bekostning av privat. Det er da også i samme periode foretatt endringer i denne retningen i Lov om barnevern.
Den store økningen i antall omsorgsovertakelser i motsetning til hjelpetiltak i hjemmet, gir grunn til bekymring. For vi må aldri glemme at bak disse tallene befinner det seg enorme tragedier for dem som rammes av barnevernets tiltak om omsorgsovertakelse. Samfunnet skylder disse familiene at problemet belyses. To premisser tjener som rettesnor for å analysere situasjonen:
a) Tønsbergs innbyggere er i mindre grad enn før egnet til å oppdra sine barn
b) BV ønsker i større grad enn tidligere å frata barn fra sine biologiske foreldre
Under a): Kan det ha skjedd en forandring i befolkningen, enten demografisk eller på annet vis, på bare åtte år?
BV oppgir selv som årsak at sammenlignet med landsgjennomsnittet har Tønsberg en større andel enslige foreldre og en større andel personer med forskjellige psykiske lidelser. Samtidig har Tønsberg i perioden mottatt flere familier med innvandrerbakgrunn enn landsgjennomsnittet.
Det er imidlertid spekulativt å hevde at økningen i omsorgsovertakelser skyldes faktorer som enslige forsørgere og at flere psykisk ustabile personer får barn. Derimot bør ingen være overrasket over at ulike kulturer har ulike syn på barneoppdragelse, og at ulik oppdragelse kan føre til bekymringsmeldinger.
Under b) hevder BV at det er et hovedmål for etaten «å styrke tiltaksarbeidet for barn i opprinnelig familie». Dette rimer imidlertid dårlig med hva BV faktisk gjør. Rimer gjør heller ikke uttalelser som at «forskning viser at kompenserende tiltak (i biologisk familie) ikke endrer/bedrer barnets omsorgssituasjon».
BV har derfor i stigende grad konsentrert innsatsen om hva etaten kaller «primærproblematikk», dvs. omsorgsovertakelse, slik vi ser er i tråd med hva tallene innledningsvis viser.
Fosterhjem er imidlertid ofte en dårlig løsning. 40 prosent av alle fosterhjem gir opp, samt at det ikke fins dokumentasjon for at barn plassert i fosterhjem senere enn femårsalder klarer seg bedre enn barn som blir værende, selv i risikohjem.
Dette vet også BV. Derfor foretar de omsorgsovertakelser tidlig, slik at man i mindre grad får anledning til å prøve ut tiltak som kan hjelpe den biologiske familien.
BV i Tønsberg er i sterk vekst. Fra 2012 til 2013 økte etaten antall medarbeidere fra 33 til 40. Behovet skyldes ifølge BV selv at antall bekymringsmeldinger øker og at disse må følges opp i henhold til lovverk og retningslinjer.
Trolig skyldes økningen i bekymringsmeldinger at førstetjenester som barnehager, skoler, helsetjenester, osv., oppmuntres til å melde fra hvis man fatter mistanke om at barn utsettes for vanskjøtsel. For førstetjenester vil det imidlertid alltid være opportunt å melde fra om alle former for avvik, slik at organet i ettertid selv ikke kan utsettes for kritikk.
Dette fører til undersøkelsesplikt for BV, og sammen med økt bemanning fører det da trolig til flere saker. Trolig også til flere overgrep mot enkeltfamilier.
Fra 2014 kan BV dessuten få pålegg fra domstolene om såkalt «beskyttende tilsyn» mellom barn og hva etaten kaller «antatte farlige foreldre», i den grad slike foreldre i det hele tatt får anledning til å treffe barna sine.
BV kan benyttes som en indikator på hvorledes samfunnet utvikler seg. I så fall kan fremtiden bli lite hyggelig for et stadig økende antall familier og barna deres. Ja, for mange andre også.
AV: INGER LEXOW (FRP) , MEDLEM AV UTVALG FOR BARN OG UNGE I TØNSBERG KOMMUNE
Mycket bra att ni har politiker som börjar väcka debatt om detta. I Norskt Barnevern finns många svenska barn, svenska medborgare som på felaktiga grunder berövas rätten att växa upp med sina biologiska svenska föräldrar. Detta gör att Norges sak är vår i denna fråga. Jag fascineras samtidigt av hur Ni Norrmän kunnat tillåta att en så viktig del av ert samhälle har tillåtits utvecklas till denna drakoniska skräckens koloss som Barnevernet är idag.
Under kriget tog vi emot norrmän på flykt undan nazister. Idag tar vi emot flyktingar från era Barnevern. Jag har själv blivit kontaktad i flera fall med frågan om hjälp att fly med barn över gränsen.
Dag Isgör
Familjeföreningen Pappavarför i Sverige.
Veldig bra belyst Inger Lexow. Situasjonen er dessverre langt verre enn dette. Våre folkevalgte politiker er nærmest handlingslammet ovenfor barneverntjenesten.
I et åpent brev jeg skrev til flere av Frp’s stortingsrepresentanter for et par uker siden, har jeg knapt fått noe svar. I brevet tar jeg frem avsløringene til NRK Brennpunkt om sakkyndige og fagdommere i Fylkesnemnda og tingretten – som ofte er de samme menneskene som fyller begge rollene. Det vil si at en og samme person «utreder» en familie og konkluderer som følge av denne utredningen. En privat praktiserende psykolog. I en rettssak om omsorgen for et barn er det to parter. Det er foreldrene og barnevernet. Barnevernet – som part i en rettssak – tillates å engasjere en psykolog for å utrede familien. De velger ut psykolog, gir denne alle «opplysninger» om saken, utformer mandatet og gir instruksene til psykologen. (i andre typer rettssaker ville dette vært skandale) I retten er det en fagdommer – en psykolog. Som også jobber som sakkyndig. Svært ofte en psykolog som har barnevernet som sin største kunde – og som ikke vil miste de som kunde. Vil en psykolog medvirke til at den største kunden han har – taper en rettssak? Nei. Dersom det er tilfelle – er psykologen inhabil og vedtaket eller dommen om omsorgsovertagelse – er ugyldig. Bare i Oslo og Bergen er det avdekket over 200 slike saker på fem år. Mer enn 200 barn er urettmessig kidnappet fra sine foreldre av en partisk og ikke objektiv domstol. Disse to hundre barna, eller flere – får ikke komme hjem fra «varetekt». De ufattelig tragediene i disse familiene blir ikke gjort noe med av våre politikere. Det er ikke bare en tragedie – det er katastrofe at Stortinget bare kan la dette skje uten iverksetting av strakstiltak.
Les brevet her og bli vettskremt. https://www.facebook.com/notes/irene-hov/%C3%A5pent-brev-til-frps-stortingsgruppe-sendt-i-dag-formiddag/886995281317450?comment_id=894226813927630&offset=0&total_comments=60&n
Irene Hov
Veldig viktig tema som tas opp her. Barnevernet har enorm makt, og dermed et potensial for å forårsake store endringer. Både til beste- og til verste for barn og barnefamilier. Når antallet vedtak om akutt omplassering av barn øker, samtidig som det er dokumentert lavere ressursbruk pr. undersøkelse, er det god grunn til å stille kritiske spørsmål. Er terskelen for å vedta akutt omplassering senket som følge av stor arbeidsbelastning? Det kan være mange årsaker til at en fra skole, barnehage eller helsevesenet velger å sende bekymringsmelding til BV-tjenesten. I mange tilfeller er det fra melderens side tvil om de faktiske forhold, men en stoler på at dette vil bli kartlagt av BV-tjenesten før det får konsekvenser for barn og familie. Det er ikke uten grunn at Barnevernet har svært vide fullmakter i lovgivningen, både til å få utlevert opplysninger, kreve undersøkelser, anmelde, kreve tiltak, be om pågripelse og gjøre vedtak omsorgsovertakelse. Dessverre er det ikke alltid disse rettighetene i lovverket benyttes i tilstrekkelig grad eller i rett rekkefølge. Foreldre og andre som klager opplever ofte at kritikk mot BV-tjenestens vedtak blir besvart med begrepet «til barnets beste». Hva som ligger i dette og hvilke individuelle vurderinger som er gjort, er derimot ikke vanlig å få svar på. Det kan synes som om «til barnets beste» er ett trylleformular som tilsidesetter det andre yrkesgrupper og samfunnet for øvrig stiller av krav til kvalitetssikring. En kan spørre om begrepet er blitt så programmert i BV-tjenestens ansatte, at det overskygger sunn fornuft og evne til å utføre grundige undersøkelser av bekymringer. En utvikling med lav terskel for å melde bekymringer til barnevernet, kombinert med senket terskel for dokumentasjon fra undersøkelser av BV-tjenesten kan umulig være «til barnets beste». Trolig blir en rekke normale familier utsatt for justismord, da bekymringsmeldinger ikke undersøkes tilstrekkelig. Dette er svært uheldig. Det kan føre til at skoler, barnehager og helsepersonell ikke tør melde bekymringer til BV-tjenesten, i frykt for at det ikke vil bli gjort reelle og grundige undersøkelser FØR det fattes svært inngripende vedtak. Foreldre vil også kunne bli redde for at noen skal sende bekymringsmelding om deres barn, vel vitende at BV-tjenesten ikke alltid undersøker så nøy før drastiske vedtak fattes. Barnevernet omtales nå av flere som Barnefjernet. Fra Fylkesmannen i Vestfold opplyses det om at det er et stort antall klagesaker på BV-tjenesten i Vestfold som venter på å bli behandlet. I media er det også rapportert om akutt mangel på beredskapshjem for barn som det er gjort vedtak om omplassering for. De momenter Lexow peker på i Tjenesteanalysen av barnevernet i Tønsberg peker også i samme retning. Jeg tror ikke foreldre i Tønsberg eller i Vestfold er blitt dårligere omsorgspersoner for sine barn. Jeg tror mer vi har fått en BV-tjeneste som er overnervøs for nye Kristoffer-saker, og hvor begrepet «til barnets beste» brukes uten refleksjon og krav til bakenforliggende undersøkelser.
Håkon Hjemly