Det var min første arbeidsdag på et nytt sted. Ny jobb i en barnevernstjeneste med ansvar for fire små-kommuner i utkant-Norge. Jeg satt på kontoret mitt og var i ferd med å logge meg på saksbehandlingsprogrammet. Spent på arbeidsoppgavene, ivrig etter å bruke faget mitt og motivert for å utvikle meg og lære i en ny kultur.
Ute i gangen kunne jeg høre avdelingslederen rope; -Samling på personalrommet! Jeg har alltid hatt sansen for spontane happenings på jobb. En kaffe for å lufte meninger, debriefe etter krevende oppdrag eller bare vanlig prat om løst og fast. Forventingsfult ruslet jeg derfor nedover gangen mot personalrommet.
Inne på personalrommet var det satt utover stettglass fylt med Mozell. Her var det tydeligvis feiring på gang. Bursdag? Økte bevilgninger på budsjettet? Lite visste jeg at de neste minuttene skulle bli et frampek på hva jeg skulle få innblikk i de to neste årene.
Avdelingslederen tok ordet: Jeg har gode nyheter til dere. Fylkesmannen ringte nettopp: -Vi har fått innvilget sette-kommune til det foreldreparet som har vært så ufine og vanskelig mot oss i lang tid. Det er virkelig grunn til å feire! Nå slipper vi å forholde oss mer til dem. Dersom disse foreldrene skulle ta kontakt med oss på kontoret er det bare å avvise dem. Skål da dere!
Jeg løftet glasset sammen med de andre! Kikket bort på barnevernslederen som viste tommel opp og søkte anerkjennelse fra kollegene. Et kort streif av tvil passerte tankene mine; -har dialogen med disse foreldrene vært lyttende og anerkjennende? Er disse foreldrene møtt med respekt i en nedverdigende og sår situasjon?
Det var min første arbeidsdag. Jeg lot naiviteten overta for mesteparten av tvilen. Drakk ut glasset og bestemte meg for å tro på at dette var et spesielt tilfelle, et engangstilfelle!
Jeg har alltid trodd på verdien av god og respektfull dialog. Å jobbe med mennesker i vanskelige livssituasjoner krever empati og medmenneskelighet. Å møte foreldre og barn på en måte som innbyr til tillit og trygghet er mitt mantra, selv når utgangspunktet er vanskelig og vi ikke er enige om valgene og beslutningene.
En far med mye varme
Det var min andre dag på jobb i en barnevernstjeneste i Utkant-Norge. Jeg skulle jobbe som miljøterapeut i en nyopprettet stilling. Jeg hadde store forhåpninger til å bruke utdanningen min som psykiatrisk sykepleier til å jobbe forebyggende barnevern. Jeg var takknemlig for at ledelsen ville at jeg skulle være observatør i en sak for å bli kjent med barnevernets arbeidsoppgaver.
-Du får bare henge deg på denne saksbehandleren i dag! Hun skal ut i et møte og vi tenker at dette er en rimelig enkel sak for deg å begynne med. Beklager kort varsel, men saksbehandleren vil sette deg inn i saken mens dere kjører til møtet. Barnevernlederen ønsket oss et godt møte og forsvant nedover gangen mot kontoret sitt.
-Dette er en sak jeg har arvet. Jeg har ikke møtt foreldrene, men har snakket med forrige saksbehandler og lest litt i journalen. Saksbehandleren startet bilen og svingte ut på veien. Det er visstnok en sak som har vært aktiv hos oss i flere år, helt siden barnet gikk i barnehagen. Barnet har bodd hos far i flere år. Far beskrives som en forelder med mye varme for barnet sitt. Mor er rusmisbruker, men vil også barnets beste. Skolehelsetjenesten opplever at barnet har vært litt engstelig i perioder, men på ansvarsgruppemøtene de siste årene har tilbakemeldingene vært at barnet mestrer både skole og fritid fint. Barnet er nettopp blitt tretten, og nå de siste månedene har det vært økende skolefravær. Mer informasjon har jeg ikke. Vi får helt sikkert vite mer på møtet.
-Forresten, så spennende at du også er utdannet sykepleier! Saksbehandleren skiftet samtaleemne: -Selv har jeg videreutdanning i geriatri. Jobbet litt som avdelingsleder på sykehjemmet i bygda. Jeg fikk omplassering til barnevernstjenesten for ett år siden. Det ble for slitsom å ha personalansvar. Personalhåndtering og konflikter er ikke helt min greie, liksom.
Bilturen var over. Vi svingte inn på parkeringsplassen foran rådhuset. Tok heisen opp i 3. etg. og gikk mot møterommene til skolehelsetjenesten.
Møte-bonanza i hjelpeapparatet for et barn I.
Vi fant plass ved møtebordet og jeg kikket rundt på de andre. Her var deltakere nok til et helt fotball-lag. I løpet av møtet forstod jeg at fra skolen møtte kontaktlærer, sosiallærer og rektor. PPT stilte med to saksbehandlere. Primærlegen var innkalt. Begge foreldrene var på plass. Vi møtte to fra barnevern, og møtet ble ledet av familiens kontaktperson i skolehelsetjenesten.
-Som dere vet så handler dette møtet om at barnet har vært mye borte fra skolen den siste tiden. Det må vi finne en løsning på. Jeg har jo jobbet med barnet og familien i 12 år, og vet hva som trengs. Her må man være tydelig og sette grenser! Møtelederen fra skolehelsetjenesten satte agendaen i møtet med en gang. Rektor nikket og understreket alvoret med manglende oppmøte på skolen. -Til neste år blir det jo ungdomsskole, og det er viktig og ikke få faglige hull på grunn av fravær.
Møtelederen fra skolehelsetjenesten fortsatte; -I følge barnevernsleder er det en forelderoppgave å få barnet på skolen. Derfor har vi bestemt at far skal kjøre barnet på skolen en tid fremover. Der vil dere bli møtt av en assistent som skal overta ansvaret for å klare å komme seg inn i klasserommet. Dette vil gjelde allerede fra i morgen av!
-MEN! Den ene fra PPT prøvde å be om ordet! – Jeg har lest rapporten fra utredningen på BUP. Dette er jo et barn med angst. Sett fra mitt ståsted så handler dette om skolevegring. Tidligere har jeg jobbet ut fra en veileder fra Oslo kommune når det gjelder skolevegring. Vi trenger å bruke tid for å bygge relasjon, trygghet og tillit.
Møtelederen fra skolehelsetjenesten hevet et øyebryn og sa; -skolevegring er ingen diagnose! -Jeg har som sagt jobbet med denne familien i 12 år, og vet hva som fungerer! -I morgen er vi i gang!
-MEN! Saksbehandleren fra PPT hadde mer på hjertet. -Barnet og assistenten som skal møte hverandre i morgen er ikke her. Trenger ikke de tid sammen for å bygge en relasjon og finne ut av hvordan dette skal gjøres på en tryggest mulig måte for barnet?
-Det viktigste er at barnet ikke går glipp av mer undervisning! Barnet må på skolen i morgen! Rektor ga full tilslutning til skolehelsetjenestens forslag.
– Ja, men da har vi en god plan dere! Far drar hjem for å fortelle barnet hvordan det blir i morgen, og rektor instruerer assistenten om sine arbeidsoppgaver. Forresten, har du far noe du vil si før vi avslutter kanskje?
-Jeg tror dette kan bli vanskelig! Barnet trenger mye informasjon for å være trygg. Kanskje kan vi klare at han drar til skolen en liten tur hver dag som en start. Jeg tror egentlig at barnet trenger et alternativt opplegg på skolen en periode for å skape nok trygghet. Da kan det være mulig at jeg kan greie å få han på skolen et par timer som en start!
-Undervisningen foregår i klasserommet! Skoledagene er fra 9.30 – 14.00. Det må jeg som rektor bare være tydelig på!
-Da takker jeg for et godt møte og ønsker dere vel hjem!
Mens jeg var i ferd med å ta på meg jakken kom representanten fra skolehelsetjenesten bort til meg. -Deg har jeg ikke sett før. Hyggelig å hilse på deg. Jeg presenterte meg og fortalte at jeg var utdannet psykiatrisk sykepleier og skulle jobbe i barnevernstjenesten som miljøterapeut. -Så spennende. Selv er jeg utdannet vernepleier for mange år siden, men jeg er som poteten, jeg kan brukes som alt mulig. Jeg jobber litt med psykisk utviklingshemmede, litt i psykiatritjenesten og litt i skolehelsetjenesten. Jeg synes psykiatri er så interessant. Ja, som sagt så har jeg fulgt denne familien i mange år. Krevende og spesiell sak må jeg si.
Møte-bonanza i hjelpeapparatet for et barn II
-Barnevernlederen vil du skal fortsette å følge opp den saken du var med på et møte om for fem måneder siden. Det gjelder et barn med mye skolefravær!
Jeg snudde meg mot min helt nye kollega. Javel, er det du som er saksbehandler i denne saken nå? Ja, jeg fikk vite at forrige saksbehandler synes saken ble for vanskelig å stå i. Jeg er helt ny og synes nesten jeg må si ja til de arbeidsoppgavene jeg blir pålagt.
Selvsagt husket jeg møtet! Inntrykket av den svake kompetansen i hjelpeapparatet for foreldre og barn hadde ikke sluppet taket i meg, selv om det hadde gått fem måneder siden forrige møte. En omplassert og konfliktsky geriatrisk sykepeler som saksbehandler for barnevern. En vernepleier som påsto at hun var en potet som kunne brukes til alt, fulgte opp familien fra skolehelsetjenesten sin side. I tillegg en rektor som mente at tvang og trusler var riktig medisin for barn som ikke ville skolen.
Det handlet om et barn som var utredet av BUP med antydninger om vansker relatert til angst.
Jeg hadde ikke snakket med min nye kollega tidligere, bare hilst helt kort da hun presenterte seg for kollegiet første dag på jobb. I mitt stille sinn hadde jeg stusset på hvorfor de hadde valgt å ansette en nyutdannet vernepleier. Vi visste alle at to erfarne barnevernspedagoger også var på søkerlista. Så gjennomsiktig er miljøet på et lite sted. -Jeg skjønte tidlige i vernepleieutdanningen at jeg hadde valgt feil. Jeg hadde mer lyst til å bli barnevernspedagog, fortalte vår nye kollega.
-Skolehelsetjenesten ønsker et nytt møte. Denne gangen uten foreldrene. Det er visst enklere å snakke åpent da. Det kalles det fagmøter forresten, når ikke foreldrene er med. Min nye kollega var full av selvtillit og energi over å få saksbehandleroppgaver så raskt.
I mitt stille sinn lurte undret jeg meg litt over hvilken rolle jeg hadde i denne saken. Den eneste gangen jeg hadde møtt foreldrene var i forrige møte. Barnet hadde jeg hverken sett eller snakket med.
-Husk å presisere at vi ønsker en innskjerping på at bekymringer skal meldes skriftlig da! Barnevernlederen ropt etter oss da vi var på vei til møtet. Denne gangen skulle møtet være i barnevernets lokaler.
Skolen møtte med rektor, sosiallærer, kontaktlærer og en spesialpedagog. Poteten fra skolehelsetjenesten som visstnok også var leder for barnets ansvarsgruppe var på plass, og fra PPT var de samme to fra forrige møte også møtt opp.
-Velkommen til fagmøte. Siden jeg er leder i ansvarsgruppen og det er ny saksbehandler i barnevernet er vi blitt enige om at jeg leder møtet. Vi bruker å la oppgaven om å skrive møtereferat gå på omgang. Det er PPT som står for tur for referatskriving på dette møtet.
Møtelederen fra skolehelsetjenesten fortsatte: -Status er at vi så en liten bedring i oppmøtet på skolen de første ukene etter forrige møte. Mot slutten av skoleferien økte fraværet igjen, og nå etter sommerferien har ikke barnet vært på skolen en eneste dag. Jeg må si at jeg er veldig bekymret!
-Jeg ønsker gjerne å kommentere dette. Saksbehandleren fra PPT virket bedre forberedt til møtet denne gangen. -Jeg har kopiert opp et veiledningshefte om skolevegring fra Oslo Kommune. Jeg tenker det kan være hensiktsmessig at vi prøver å finne et faglig grunnlag for hvordan vi jobber sammen fremover.
Rektor og lederen for ansvarsgruppen vekslet blikk. -Jeg må igjen få presisere at skolevegring ikke er noen diagnose. Jeg jobber tross alt i skolehelsetjenesten og er leder i ansvarsgruppen.
PPT prøvde å fortsette argumentasjonsrekken. -Jo, jeg er også klar over at skolevegring ikke er en diagnose, men jeg tenker at vi bør støtte vår forståelse av situasjonen på utredningen fra BUP. De beskriver et engstelig barn med behov for å utvide sitt toleransevindu med trygg voksenstøtte. Når det gjelder skolevegring så er det vanlig at fraværet øker i perioder der det er mange annerledes-dager som tur-dager, idrettsdag etc. som det gjerne er på slutten av et skoleår. Et annet klassisk eksempel er at oppstarten etter ferier er vanskelige. Denne gangen er det snakk om å være ny på ungdomstrinnet i tillegg.
-Jeg for min del mener at det dette barnet trenger er tydelighet. Møtelederen fra skolehelsetjenesten fulgte opp PPTs innspill. -Faren er for unnvikende og vag etter min mening. Vi trenger en stor sterk mann til å hente barnet til skolen om morgenen! Poteten i skolehelsetjenesten hvilte blikket på meg. Jeg skjønte at jeg fylte kriteriene for tiltaket hun hadde planlagt. Det var altså derfor jeg var blitt bedt om å følge opp denne saken videre. Jeg skulle fungere som utkaster fra hjemmet og innkaster på skolen.
-Jeg er litt usikker på om dette er en arbeidsmåte jeg kan stå inne for. Hva tenker du? Jeg henvendte meg til PPT i håp om å få støtte.
-Dette er ikke noe jeg kan støtte i mine anbefalinger! Saksbehandleren i PPT viste synlig irritasjon. Hun søkte øyekontakt med de fra skolen uten å få respons.
-Vi i barnevernet mener at det er en foreldreoppgave å få barnet på skolen. Min saksbehandler-kollega kom meg til unnsetning uten at jeg følte noen lettelse for retningen møtet tok. -Jeg må også informere om at vi i barnevernstjenesten ønsker å innskjerpe rutinene når det gjelder bekymringsmeldinger. Vi ønsker i større grad at bekymring meldes skriftlig fra skole og skolehelsetjeneste.
Rektor nikket fornøyd og noterte seg innspillet om skriftlige bekymringsmeldinger.
-Vel! Da sier vi oss ferdige for denne gang. Sender du meg utkast til møtereferatet? Siden jeg er leder for ansvarsgruppen kan jeg ta ansvar for å sende ut referat til skole, PPT og skolehelsetjenesten.
Saksbehandleren fra PPT nikket svakt, men tilføyde: -Faren har brukt å be om å få referater fra fagmøtene våre. Han har vel rett på det?
-Jeg føler denne saken er så spesiell, og som leder for ansvarsgruppen beslutter jeg at det ikke er nødvendig at faren får møtereferater fra nå av.
Rektor nikket, noterte igjen og så på klokka.
-Takk for møtet alle sammen! Ha en riktig fin arbeidsuke da dere!
Akuttvedtaket
-Jeg har besluttet akuttvedtak! Vi har kalt inn far og barn til samtale på Rådhuset. Politiet er bestilt og vi har ordnet med institusjonsplass i Kristiansand. Vi skulle gjerne klart å finne en plass nærmere, men det var ikke noen annen plass å oppdrive akkurat nå. Barnevernlederen hadde innkalt til et orienteringsmøte for de fra kontoret som skulle involveres.
Jeg var igjen oppfordret til å møte. Jeg hadde bare deltatt på to møter, sett faren en gang og aldri møtt barnet. Jeg regnet med at det måtte ha kommet på noe veldig alvorlig, siden det var akuttvedtak på gang. Hva har skjedd, spurte jeg?
-Det kom inn to bekymringsmeldinger, en fra skolen og en fra skolehelsetjenesten, nesten samtidig. Barnet møter fremdeles ikke opp på skolen. Det er bekymring rundt fars reguleringskompetanse for barnet sitt. Når vi får to bekymringsmeldinger så tett, understreker det alvoret i saken. Både skole og skolehelsetjenesten opplever far som lite veiledbar. Barnevernlederen fortsatte og henvendte seg til meg: Det er du som har vært lengst inne i saken. Jeg tenker at du blir med på akuttvedtaket i tillegg til meg.
Jeg ble iskald! Var det virkelig på denne måten et akuttvedtak kunne komme i stand? Institusjon? Politi? Dette var mer enn jeg kunne fatte og forstå, men jeg hadde ikke mot nok til å spørre. Like etter var jeg på vei i bil mot Rådhuset sammen med barnevernlederen.
-Politiet vil allerede være på plass når vi kommer til Rådhuset, fortalte barnevernlederen mens vi tok heisen opp mot møterommet som var bestilt. -De blir ikke med på møtet i starten, men er klare til å bistå oss når det blir nødvendig.
Jeg hørte døra borte i korridoren ble åpnet. Bortover gangen kom far og barn gående. -Beklager at vi ble litt forsinket, sa faren. -Det er som dere vet vanskelig å komme seg hjemmefra når det er ukjente situasjoner og mennesker inn i bildet.
Barnet så ned i gulvet hele tiden, holdt seg tett inn til faren sin, men hilste forsiktig på barnevernlederen.
-Hei! Jeg heter Gerd og er barnevernleder. Kan du se meg i øynene når du hilser på meg? Barnet trakk seg nærmere far uten å møte blikket til barnevernlederen.
Ja, vi får sette oss rundt bordet alle sammen. Det vi skal snakke om er veldig alvorlig. Det har seg sånn at både skolen og skolehelsetjenesten er bekymret for at du ikke har vært på skolen på lang tid. Stemmer det? Barnevernlederen prøvde på nytt å få barnet til å møte blikket hennes.
Barnet nikket, kikket opp på faren sin og så ned igjen.
Det er sånn at det er foreldrenes ansvar å få barna sine til å gå på skolen. Når pappa ikke klarer å få deg til å gå på skolen så trenger både du og pappa hjelp. Derfor er vi her i dag for å hjelpe dere.
Barnevernet mener det er best for deg at du flytter til et sted som kan gi deg den hjelpen du trenger. Det betyr at når vi er ferdige på dette møtet skal du bli med oss slik at vi kan følge deg til en Institusjon som heter Tryggheten som ligger i en by som Kristiansand.
Barnet så forskrekket opp på faren sin. Visste du dette, pappa? Nei, gutten min. Hadde jeg visst dette hadde jeg aldri tatt deg med på dette møtet.
Hva i all verden er dette? Skal dere sende barnet mitt til en institusjon 160 mil herfra?
Plutselig var rommet et inferno av et barn som skrek, kastet stoler rundt seg og veltet bord over ende. Tre uniformerte politi kom stormende inn på møterommet og holdt barnet fast. Barnet fortsatte å rope, spytte, bite og gjøre motstand. Faren fikk beskjed om å holde seg unna og samarbeide med barnevern og politi. Minuttene gikk. Barnet gjorde fortsatt motstand og så ut til å være ute av kontroll.
-Jeg tror nesten vi må tilkalle lege, kom det fra barnevernlederen! -Kan du hente lege? Hun henvendte seg til faren som var helt hvit i ansiktet. Faren så fortvilet fra barnet, til politiet og bort på barnevernlederen. Deretter løp han ned til 2. etg. hvor legekontoret holdt til.
Det gikk ikke lang tid før far kom opp sammen med legen. Barnet raste fortsatt mot politifolkene som hadde sin fulle hyre med å holde barnet fast.
-Vi har besluttet akuttplassering, og er her for å gjennomføre vedtak om institusjonsplassering i Kristiansand. Med den oppførselen barnet nå viser så kan jeg ikke ta ansvar for dette.
Legen gikk bort til barnet. Satte seg ned på huk og snakket rolig. -Hei! Jeg skjønner at du er redd nå. Jeg er lege og ser du er syk. Jeg mener du trenger nå er å komme på sykehus.
Barnet lyttet til det legen sa. Roet seg litt, men var fortsatt tydelig redd. Kan pappa få være med meg til sykehuset? Legen så mot barnevernlederen og sa: Siden du ikke kan ta ansvar for dette, så bestemmer jeg at pappa må bli med på sykehuset.
Barnevernlederen så ut til å gjenvinne kontrollen over seg selv. -Ja, far kan bli med, men det er politiet som skal kjøre til sykehuset.
Jeg gikk bakerst i følget på vei mot politibilen. Faren som holdt rundt barnet sitt hadde politiet tett opptil seg. Barnevernlederen fulgte like bak. På parkeringsplassen utenfor Rådhuset var det folksomt. Klokken hadde blitt 15.30 og mange var på vei hjem fra jobb. En gruppe barn som sparket fotball i parken trakk nysgjerrig mot politibilen. Med store øyne så de på det jevnaldrende barnet som ble ført inn i politibilen. Det siste de så var en ut-tisset dongeribukse.
Fylkesnemnda
Jeg satt på venterommet utenfor salen til Fylkesnemnda for barnevernssaker. De var tydeligvis forsinket. Vitnet fra BUP som skulle vitne inn før meg, ventet også på å komme inn.
Jeg følte meg ubekvem. Dilemmaet jeg stod i hadde kostet meg flere timer med søvn de siste to nettene. Tre dager tidligere var vi som skulle vitne for kommunen innkalt til barnevernlederen, en og en.
-Du har jo ikke vitnet i Fylkesnemnda før, -startet barnevernlederen. Jeg bekreftet at det stemte. -Når du kommer inn i salen der du skal vitne er sitteplassene organisert som en hestesko. Du sitter i midten. Foran deg har du nemnda. På den ene siden av deg har du foreldrene med sine advokater, på den andre siden sitter barnevernets representant sammen med vår advokat.
Barnevernlederen fortsatte: -Det er viktig at du får frem barnevernets syn i denne saken. Vi har opplevd at far ikke setter grenser for barnet sitt, er lite sensitiv for barnets behov og ikke tar veiledning fra skole, skolehelsetjenesten eller oss. Rektor og lederen for skolehelsetjenesten har sørget for at vitnene derfra har fått samme veiledning før de skal vitne. Du skjønner, denne saken er blitt veldig alvorlig! Vi har også vært litt uheldige med rapporten fra den sakkyndige psykologen som vi måtte ta til takke med denne gangen.
Jeg nikket taust til det barnevernlederen sa. Jeg var enda relativt nytilsatt i en jobb som hadde vært drømmen og målet mitt lenge. Jeg hadde også skjønt at kulturen på kontoret ikke applauderte åpen og kritisk refleksjon. Nå slet jeg med at det kartet mitt ikke stemte med landskapet jeg var i vei inn i. Det lille jeg hadde sett var en far som møtte opp på alle møter, men som ofte ble overhørt når han forsøkte å beskrive hva barnet hans trengte for å klare å møte opp på skolen. Barnets tilknytning til far hadde jeg heller ikke sett noe galt med, selv om det en situasjon som et akuttvedtak sikkert ikke ga et reelt bilde.
-Da er det representanten fra BUP som skal komme inn! Døra til salen gikk opp og jeg ble sittende alene igjen på venteværelset.
-Hei! Så du også skal vitne? Saksbehandleren fra PPT tok plass ved siden av meg i sofaen.
-Hei! Ja, det ble slik, svarte jeg. Jeg la merke til at saksbehandleren fra PPT skalv på hånden da hun tok opp mobilen og skrudde den av. -Vi har jo vært på mange av de samme møtene. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si til dette, fortsatte jeg.
-Ikke jeg heller! Jeg har trolig vært ufattelig naiv, fulgte saksbehandleren fra PPT opp. Jeg har vært fortvilet over arbeidet som er gjort i denne saken. Uforsvarlig, etter min mening. I min naivitet skrev jeg et brev til rådmannen i kommunen der jeg pekte på manglende fagkompetanse i alle instanser gjennom flere år. Hverken barn eller far kan ha fått forsvarlig hjelp.
Jeg nikket svakt, og våget bare et kort å møte blikket hennes.
Hun fortsatte: Jeg har vært sykemeldt etter akuttvedtaket. I går fikk jeg et brev fra kommunalsjefen om at det vurderes anmeldelse av meg for brudd på taushetsplikt, på grunn av brevet til rådmannen. At dette brevet kommer to dager før jeg skal vitne i Fylkesnemnda synes jeg er ubehagelig, mildt sagt.
Hvem har innkalt deg som vitne, spurte jeg?
-Advokaten til far…….
Døra til salen gikk opp igjen. Jeg var neste vitne
Leave a Reply