Mange frykter å sette i gang en heksejakt ved å varsle om vold mot barn. Ikke å si ifra kan være enda verre.
En 28 år gammel kvinne er denne uken under tiltalte i Oslo tingrett for å ha druknet sin datter på ett og et halvt år i en bøtte vann. Datteren skal også ha blitt slått, fått munnen tapet igjen, måttet dusje i kaldt vann og tvunget til å spise chilipulver.
Neste uke venter et nytt politiavhør på faren til en baby som ble funnet sterkt nedkjølt utenfor familiens hus i Fredrikstad 9. februar.
Og i Mo i Rana er et foreldrepar nå siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge etter at deres tre år gamle sønn døde i forrige uke.
Rekken av aktuelle saker hvor voksne skal ha mishandlet barn er lang. Og den vekker minner fra rettssaker det er vanskelig å glemme: Alvdal-saken hvor tre døtre og to nabobarn ble misbrukt seksuelt over mange år. Christoffer-saken hvor åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle ble mishandlet til døde av sin stefar.
For et helt land ble han gutten som alle sviktet helt til han kvelden 2. februar 2005 døde med et 17 cm langt skallebrudd og knusningsskader på hjernen.
Venter for lenge
Bare i de to eldste sakene har dom falt. I de andre sakene vet vi ennå for lite om hva som har skjedd og hvem som gjorde og visste hva.
Men spørsmålet fra «Christoffer-saken» presser seg likevel på: Gjør vi alt som står i vår makt for å hindre at de minste og mest sårbare blant oss utsettes for vold? Som samfunn, som nabo, som lærer, som forbipasserende?
Svaret er etter alt å dømme nei.
Barn som er utsatt for, eller vitne til seksuelle overgrep, skal ifølge loven ikke vente mer enn 14 dager på å bli avhørt. Likevel viser nye tall som Unicef har samlet inn, at ventetiden er mye lenger. I Oslo venter barn ikke to uker, men tre måneder i gjennomsnitt.
Og blant de barna, som etter for lang ventetid, kommer til avhør, er det altfor få som får tilbud om rettsmedisinsk undersøkelse.
En ny kartlegging viser at mindre enn hvert femte barn som ble avhørt i fjor, fikk rettsmedisinsk undersøkelse.
Det gjør veien til fellende dom enda lenger i saker som fra før ofte henlegges på grunn av mangel på bevis.
I Dagsavisen i går gir lederen for Barneklinikken ved Oslo universitetssykehus, Torkild Aas, et åpenhjertig intervju hvor han i samme lei beskriver et sendrektig offentlig system.
Aas mener både barnevernet og politiet jobber for langsomt. Dermed ødelegges mulighetene for å sikre fysiske bevis på mishandling.
Slik blir barn som mishandles av og til sendt «rett tilbake til foreldrene sine, der volden fortsetter», sier Aas.
Kjernen
Ja, den offentlige innsatsen mot barnemishandling handler om mye mer enn avhør og rettsmedisinske undersøkelser.
Og ja, Norge er blant de land i verden som gjør mest for å beskytte barn mot vold. Vi har forbudt vold mot barn (nylig skjerpet), et eget kunnskapssenter om vold i nære relasjoner, et riksadvokatembete som har gitt alvorlig vold mot barn høy prioritet, et barnevern som har fått langt mer ressurser de siste årene og mer til.
Men beskyttelse av sårbare grupper som barn er en av velferdsstatens og rettsstatens kjerneoppgaver.
Det er ikke et område hvor ganske godt, og bedre enn før, er i nærheten av godt nok.
Smått
Forbedringene kommer ikke av seg selv. De må presses frem og prioriteres, i politiet, i politikken, i kommunene, i helsetjenesten.
For vold mot barn er både for uhåndgripelig og for smått til at det får den oppmerksomheten det fortjener.
I noen innvandrermiljøer handler det for eksempel om et utdatert syn på vold som en nødvendig del av en god barneoppdragelse. I andre sammenhenger om inkompetanse i barnevernet, overforsiktige lærere, rus, psykiatri og mer til.
Men slikt er vanskelig å få armene rundt for det offentlige.
Heksejakt
Og samtidig: De konkrete tiltakene, som å utdanne flere politifolk som kan avhøre barn, blir så små at de lett blir borte fra den store samtalen om hva som virkelig fortjener mer penger og vår oppmerksomhet.
Nettopp derfor kreves det at arbeidet mot vold i nære relasjoner bevisst løftes frem, fra storting og regjering og nedover.
Og så kreves det mer av deg og meg. Ingenting kan erstatte det ansvaret vi har, og av og til ikke tar, for å si ifra.
Det er lettest å vende det andre kinnet når mistanken er vag og det er andre som rammes. Naboen til Christoffer hørte et «rabalder» siste kvelden fra åtteåringens soverom. Men lot det være med det.
Filmer som danske Jakten – og Bjugn-sakens ettermæle som ren heksejakt – fanger den frykten vi føler for å si ifra en gang for mye.
Men å si ifra en gang for lite, kan være enda verre.
Det blir vi dessverre minnet om – igjen og igjen.
Thomas Boe Hornburg
Politisk Kommentator
tbh@aftenposten.no
Leave a Reply