Jeg vil skrive om smerte. Hvorfor det, spør du. Fordi rett i nærheten av deg, en hånd borte, en nabo borte, et menneske borte, finnes den, smerten. Den fysiske smerten, den psykiske smerten, den er et hårstrå fra deg. Og den er i deg. I deg. Den er i startblokkene, dens muskler er spente, den venter bare på å nå deg, krasje inn i deg med sitt kaos. Du er målstreken til smerten. Du som oss andre.
Kolbein Falkeid skriver om smerte. Etter at hans datter tok livet sitt skrev han om den. Om savnet og smerten. Om smerten og savnet i det å være far og miste sin datter. Han avslutter et dikt slik: «Du ligger på lur: En duggdråpe / uuttørkelig sorg bak tette blad / Kanskje er dette en slags visdom – å se / flott, forgjengelig glede. / Og selv ønske det, ønske det, / men ikke kunne være glad.»
Og smerten må skrives om. For ingen forholder seg til den. Som døden er den ingenting helt til den er alt. Den er usynlig helt til den er alt vi ser. Men den kommer. Også til deg. For plutselig skjærer din bil ut i feil kjørefelt, og det er din 18-årige datter som sitter i bilen. Hun fikk lappen for en måned siden.
Du går der med hageslangen, bak deg erter din sønn sin storesøster. Alt er slik det skal være i en liten familie på denne siden av tilværelsen av det vi kaller LIV. Så: Bang! Livet slik du kjenner det er over. Du får en telefon. Noen forteller, du husker ikke hvem, noen forteller deg at Amanda, din datter, er omkommet. Og ingenting er viktig lenger. Ingenting finnes lenger, utenom dette: Min datter, med sitt virvlende hår, sine bleke hender, sine rødmende kinn, sine isblå øyne, hennes liv, et liv, er over.
Og ingenting skal bli vanlig lenger. Ingenting er normalt. Ingen av resten av dagene er rutine. Alt vil sentrere seg om dette: Din datter er død. Hun er død. Hun er død. Hun døde før deg. Lenge før deg. Så uendelig mange tanker du ikke vil tenke før deg.
Du skal aldri mer se hennes voldsomme, lyse hår i sommernatten. Du skal aldri mer være så inderlig stolt av henne når hun synger på studentavslutning. Felle rørte tårer i stolthet. Aldri mer skal hun kjefte på deg for din gammelmodighet. Aldri mer er hun. Hun er borte. Og det er ferdig. Det er ferdig. Ingenting betyr noe mer. Og du bare gråter og gråter og gråter. En hånd borte, et stryk over kinnet som ikke lenger kommer finnes den. Smerten.
Vil jeg fram til noe? Ja. Det er det. For smerten, så inderlig den er en del av oss, fordi den er det siste reisemålet, den siste stasjon for de fleste av oss, de av oss som ikke er så heldige å stupe brått eller sovne for godt via søvnen, like forbannet inderlig finnes den ikke. Døden, kreften, sinnssykdommen finnes ikke. Før den er alt som finnes.
Vi forholder oss ikke til den. Kanskje det er derfor psykiatrien er så håpløst på barnestadiet. Jeg snakket med en psykiater som var enig med meg i dette. Han kunne være med på mitt bilde, at psykiatrien er som astronomien, man har sett de nærmeste stjernene, men det er en uendelighet av stjerner utenfor man med dagens teknologi ikke har mulighet for å studere. Man kan bare gjette. Og kanskje det er derfor barnevernet på så mange områder ikke virker etter hensikten. Fordi vi ikke forholder oss til smerten. Vi vil bare ha den bort.
Når barn blir vanskjøttet vil vi bare ha foreldrene bort. For vi orker ikke tenke tanken ut. Vi vil bare ha barna bort fra foreldrene. I vår uforstand klarer vi ikke å forholde oss til smerten. Og skittengjør foreldre som tross sine mangler nærer en på mange måter livsnødvendig kjærlighet til sine barn.
Barnas smerte blir ikke borte når foreldrene blir eliminert. Snarere tvert imot. Mamma som sovnet døddrukken før klokken tolv, hendene til pappa som ikke klarte å la være å ikke slå, det er i barna. Og fosterforeldre kan ikke fjerne livet før omsorgsovertakelsen. Man kan aldri begynne på nytt når man har opplevd tilstrekkelig. Foreldres omsorgssvikt forblir i de små kroppene og vokser seg stor sammen med kroppene. Større enn kroppene. Smerten kan bli alt.
Og i de aller fleste tilfelle vil mamma, håpet om mamma, lengselen etter mamma, som tross alt er biologisk programmert til å være den som evner å elske som mor på den mest grunnleggende måte, fortsatt være den barnet lengter til. Ønsker å prøve på nytt med.
Det var vel i Stavanger Aftenblad jeg leste referert en undersøkelse som viste at 50 prosent av barnevernsbarn sliter alvorlig i voksenlivet med rus og psykisk sykdom. Man skulle på ungdomsskole og videregående skole hatt et obligatorisk fag hvor man oppsøker smerte. Oppsøker psykiatriske institusjoner, fengsler, rusinstitusjoner, kreftavdelinger ved sykehus. Og ser smerten. Snakker med dem som er rammet av dem. Jeg skulle ønske den oppvoksende generasjon kunne opplæres i ikke å frykte smerten, men gjøre den til en naturlig del av livet. Noe den på alle måter uansett er. Før eller siden. Som døden.
Jørgen Stueland, advokat
Leave a Reply