Av Anita Skippervik
Litt ettertanker i etterkant av at Norge er dømt i storkammeret.
Den etablerte eliten i offentlige etater gjer forsøk på å nedtone alvoret av storkammedommen som vart offentleg 10.09.2019. Enkelte forsøker til og med seg på at dommen gjelder bare for den enkelte sak. Likevel er dommen så klar at den indikerer at systemet er grunnleggande i strid med EMD sine generelle prinsipper. Dommen er grunnlag for at EMD har tatt inn 16 nye saker for å kontrollere om det stemmer at det ligg føre systematiske svikt og svik.
Dei som uttaler seg gløymer litt at Norge berre presumerer at barnevernsloven er i samsvar med EMK, på lovdata Menneskerettsloven.
Dommen viser i klartekst at sjølv om lover er i samsvar med EMK, så er praksisen fundamentalt i strid med EMD sine prinsipper. Kva staten har gjort den siste tida med å lappe på lovverket vil ikkje stoppe lovbrota mot folket, sjølv om det offentlige norge forsøker å forsvare seg med dette argumentet.
Mykje av EMD sin praksis med generelle prinsipper som dommen bygger på låg allereie føre i 2009, og var gjeldande som norsk lov.
Det ingen i det offentlige tenker på når dei forsvarer barnevernet sine systematiske løgner er at staten bruker svært mykje resurser og penger på å systematisk bryte menneskerettane. Dei har heller ikkje forstått at haldningane i barnevernet og den overfladiske sakshandsaminga for å få meir penger på neste års budsjett ikkje er overeins med verken norsk lov og menneskerettane. Å lappe på lovverksom i den nye lova vert hylla enno den er meint å vidareføre gjeldande rett er ikkje løysninga. Det vil for det første ikkje reparere alle menneskerettsbrota som er gjort og det vil framleis opne for systematiske nye blovbrot. Ein del av lovborta blir i det offentlege definert som avvik utan at dette får konsekvenser eller er reparasjon. Systemet er svært skadeleg for dei borna som får brote sine menneskeretter slik som x. Å definere eit barn som sårbart på generelt basis og utan at bornet endrer sin sårbarhet i offentlig omsorg slik som her er normal praksis og noko den nye lova også vidareførar. Til dømes har barnevernet eit system for liksom å definere barn som sårbare, men dette systemet vart utarbeida til andre formål og vert ikkje regulert av lova. Den nye love fjerner ikkje dette systemet, heller ikkje mødreheimar og saksbehandlere sine løgner. Systemet er også svært skadelig for dei få borna som har behov for hjelp.Dette kan enkelt illustrerast med eventyret ulv, ulv og moralen idet.
Når ein har løge mange nok gonger, vil ingen reagere når det kjem eit ekte tilfelle.
Vidare slår domstolen fast at rettsikkerhetsgarantiene som ligg i det Norge definerer som reell behandling i domstolane i realiteten ikkje er noko rettsikkerhet. Dette viser også Samnanger rapporten slik at den offentlige elite kan ikkje forsvare barnevernet med at kva storkammeret er kome til gjeld berre i denne enkelte sak.
Dette er offentlig kidnapping framstilt som legalt i det norske samfunn og gjeld ikkje berre i den enkelte sak. Dersom ein privat person kidnapper eit barn vil denne måtte møte sin straff, og bornet blir returnert til sine foreldre. Kvifor skal det her være nokon som helst forskjell berre fordi det er det offentlege som har stått for kidnappinga? Kva er rettferd og kva seier reparasjonsplikta? Det er usakleg forskjellshandsaming at det offentlege ikkje skal måtte få konsekvensar på lik linje som private. Kvifor har ein straffebod om dette i straffelova – er det også papirparagrafer som er til pynt for å internasjonalt framstå som eit demokrati?
Noreg må ta innover seg at barnevernet lyger systematisk om foreldre og barn.
Den norske domstolen aksepterer at forvaltninga lyger.
Liker du å bli løge til og om?
Vil du ha eit rettsystem som ikkje setter sannhet høgt som verdi?
Leave a Reply