Skal Norge bli kvitt sitt etter hvert frynsete omdømme innen barnevern, kreves det mer forpliktende grep enn selvtilfredse analyser fra fagbyråkrater.
NTB scanpix
Av Geir Kjell Andersland
Jurist og politiker (V). Tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat.
Direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) mener (BT 23.07) at jeg driver «polarisering og krisemaksimering» i min omtale av påvist svikt i norsk barnevern (BT 08.07). Innlegget mitt gjennomgikk alvorlig svikt i barns medvirkning, i kompetanse, i håndteringen av akuttsaker, i samhandlingen med det øvrige hjelpeapparatet og i barnevernsinstitusjonene.
Trommald svarer generelt og kommenterer overhodet ikke at den konkrete svikten jeg omtalte, er forankret i ferske og grundige utredninger fra Helsetilsynet og Forandringsfabrikken. Teksten hennes skaper tvert imot et inntrykk av at dette er min personlige kritikk.
Riktignok medgir hun «at kvaliteten er ujevn, og at rutiner kan svikte». Men når vi registrerer den graverende svikten ovennevnte rapporter har avdekket på mange områder, blir det et skrikende misforhold mellom hennes erkjennelser og virkeligheten.
Samtidig fortsetter den internasjonale kritikken mot norsk barnevern med uforminsket kraft. Nylig bestemte Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at 26 nye barnevernssaker fremmet mot Norge skal oversendes Norge for tilsvar.
Når sakene ikke ble avvist med en gang, betyr dette at Norge kan imøtese ytterligere rettssaker i EMD.
Det ligger i barnevernets struktur at det alltid høster kritikk. Barnevernet eksisterer, som navnet tilsier, for å verne og bistå barn som er utsatt for overgrep og alvorlig omsorgssvikt i sitt hjem.
Men barnevernet har også myndighet til å foreta svært inngripende tiltak innenfor privatlivets sfære med tvang. Det er derfor i barnevernets lodd å få kritikk både for å gripe for seint inn overfor barn som lider i sine familier, og for raskt med for drastiske tiltak.
Vi trenger et kompetent barnevern som nyter tillit i brede kretser. Mange av dem som jobber i barnevernet gjør en strålende og oppofrende innsats. Deler av kritikken, særlig den utenlandske, er urimelig og usaklig. Men det positive kommer i skyggen av det negative.
Det skyldes at svikt i barnevernets arbeid har så alvorlige konsekvenser for de barn og familier som rammes. Derfor er det også viktig at fagpersoner med Mari Trommalds makt kan skjelne mellom kritikken fra barnevernets venner og barnevernets fiender.
Skal Norge gjenvinne sin posisjon som barnerettslig forbilde og bli kvitt sitt etter hvert frynsede omdømme, kreves det nå mer forpliktende grep enn selvtilfredse analyser fra fagbyråkrater.
Regjeringen må nedsette en barnevernskommisjon!
Oppnevning av en slik kommisjon kan i seg selv skape mer legitimitet, samtidig som den kan foreta en mer helhetlig vurdering ved å gjennomgå tema som:
- Hva er den faktiske status i norsk barnevern både i lys av kritikken og i lys av vurderingene fra Bufdir?
- Hvordan skal barnevernet styres fremover, hvilken rolle skal det spille, for eksempel uten dagens tvangsmyndighet?
- Hvordan snarest få utbedret den prekære kompetansesvikten i deler av det kommunale barnevernet og barnevernsinstitusjonene?
Nå gjelder det at barneministeren og regjeringen kjenner sin besøkelsestid. Det haster.
Leave a Reply