Hvorfor er politikerne tause når barnevernet filleristes internasjonalt?

Selve ordet «barnevernet» er sannsynligvis det ordet i det norske språket som er kjent av flest mennesker i land som Russland, Polen, Tsjekkia, Litauen – og en del andre land Norge har mottatt innvandrere fra. Mange av dem forbinder det ikke med noe godt.

Bakgrunnen er at enkelte innvandrere er kommet i norsk barneverns søkelys. Noen har endog mistet omsorgen for sine barn. Enkelte har tatt opp saken sin i mediene her i landet og ikke minst i sine hjemland. Mest oppmerksomhet har en sak med en indisk familie fått. Den ble til slutt løst på utenriksministernivå.

Ville påstander, men noen tror på dem

En annen sak, som berører en tsjekkisk familie, var den helt store nyhetssaken i Tsjekkia rundt juletider. Det er nettopp den medieoppmerksomheten disse og andre saker har fått i familiens hjemland, som setter temaet ettertrykkelig på dagsordenen.

Enkelte aktører som vi må regne med blir lyttet til, som den tsjekkiske presidenten og det russiske barneombudet, har vist seg som svært lite etterrettelige bidragsytere. De får god hjelp av en del nyhetsmedier. Påstander om at norsk barnevern stjeler barn fra andre lands innbyggere fordi norske kvinner ikke klarer å få nok sunne og friske barn, eller at vårt barnevern ligner på nazistenes Lebensborn, er så ville at vi gjerne skulle vært dem foruten. Men disse påstandene lyttes til, de spres. Noen tror på dem.

Og hva gjør politikerne?

Hvor er det politiske Norge i denne situasjonen? Det er fullstendig fraværende. Fra det holdet er det dørgende stille.

Så vidt jeg har kunnet fange opp er våre nasjonale politikere fullstendig uinteressert. Slik er det i alle fall lett å tolke stillheten. Hvor er statsråd Solveig Horne (Frp)? Hvor er leder av familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg (H)? Hvor er statsminister Erna Solberg (H)?

Kunne man tenke seg det samme på andre samfunnsområder? Er det tenkbart at norsk landbruk kan filleristes internasjonalt, for eksempel på spørsmålet om kvalitet på eksportprodukter, uten at det samlede politiske miljøet på dette feltet – og helt opp til statsministeren – mobiliserer bredt? Eller at norske leger beskyldes for ikke å gjøre nok for å redde liv uten at det tilbakevises på det kraftigste?

Må sees fra to vinkler

Det er ikke enkelt, dette sakskomplekset. Så vidt jeg kan forstå må det betraktes fra minst to ulike vinkler. Det handler om enkeltsaker. Og det handler om vårt samfunns møte med andre samfunn i en globalisert verden, særlig innenfor EU/EØS.

Enkelte nasjonsgrupper er overrepresentert blant dem som er i kontakt med barnevernet. Det dreier seg i første rekke om somaliere, russere, srilankere, iranere og irakere. Dette er selvfølgelig bekymringsfullt, og må behandles med det største alvor.

De nylige demonstrasjonene mot barnevernet viste til fulle at det finnes en del mennesker som er sinte, redde og fortvilet etter å ha møtt en offentlighet som agerer annerledes enn de trodde var mulig.

Vi må lytte, men husk: Det er få saker

Jeg har ingen mulighet til å gjøre meg opp et samlet bilde av hvor rett de har – i de enkeltsakene de er involvert i. Men det er all grunn til å lytte til deres kritikk. Som samfunn er vi forpliktet til det. Det er likevel grunn til å minne om at det dreier seg om ytterst få saker, rent tallmessig.

I vår største innvandrergruppe, med Polen som opprinnelsesland, var det ifølge Statistisk sentralbyrå ved utgangen av 2012 så få som 18 barn under omsorg her i landet. Når det gjelder land som Romania og Tsjekkia, som har vært synlige i debatten, er andelen så lav at Statistisk sentralbyrå ikke vil oppgi den, av hensyn til personvernet.

Norge har valgt å beskytte barn

Men dette dreier seg altså ikke kun om enkeltsakene. Det er minst like viktig at vi har en politisk forståelse av hva som skjer. I et åpnere internasjonalt samfunn er det ikke bare slik at kapital og arbeidskraft flyter mer fritt. Det er også slik at kulturer møtes, og at ulike syn på hvordan samfunn er ordnet, brynes mot hverandre.

Lov om barneverntjenester gjelder «alle barn som oppholder seg i riket». Det har Stortinget bestemt, ikke noe barnevernfolk

I Norge har vi valgt å gi barn god rettsbeskyttelse. Vi har bestemt at vi anerkjenner at barn noen ganger har andre interesser enn sine foreldre. For øvrig i full i overensstemmelse med FNs barnekonvensjon, som Norge har ratifisert og gjort til norsk lov. Og: Lov om barneverntjenester gjelder «alle barn som oppholder seg i riket». Det har Stortinget bestemt. Det er altså ikke noe barnevernfolk har «funnet på».

Barnevernet fungerer stort sett

Som talsperson for Barnevernpedagogenes profesjonsnettverk, er det viktig for meg å slå fast at dette handler om at Norge rent faktisk holder seg med et barnevern med ambisjoner om å gjøre en skikkelig jobb. Et barnevern som i hovedsak fungerer. Rundt omkring i Kommune-Norge finner vi en rekke barnevernansatte som utfører det faglige oppdraget Stortinget har gitt dem gjennom barnevernlovgivningen.

Og så er det altså de som kommer i skuddlinjen når det norske systemet blir sett i kortene der ute i den store verden. Det er barnevernarbeideren i den lille Nordlands-kommunen eller i en stor bydel i Oslo, som i neste uke skal hjem i en familie for å undersøke en bekymringsmelding, som må bære dette saksområdet på sine skuldre. Som får sitt arbeid vanskeliggjort av de feilaktige bildene som spres. Og det er de familiene de møter som må slite med angst for et system de frykter ikke vil lytte til dem.

Vårt barnevern bør være en eksportvare

Vi ligger lavt på statistikken over antall omsorgsovertagelser, sammenlignet med mange andre land i Europa. På enkelte områder burde vårt barnevern være en eksportvare, ikke noe vi skjemmes over. Dette vet jeg noe om. Jeg har undervist om det i så ulike samfunn som Russland, Tsjekkia, Kina, Grønland, Irland og Argentina (og noen til). Jeg vet at vi har mye å være stolte av. Og jeg vet ikke minst at forståelse av barn er innleiret i andre og mer omfattende forståelser.

På enkelte områder burde vårt barnevern være en eksportvare, ikke noe vi skjemmes over

Som hvordan en befolkning forstår seg selv og mener å bli oppfattet i verdenssamfunnet. Å utfordre barneforståelsen i en kultur, er å utfordre kulturen.

Som det rike oljelandet som kan unne oss luksusen barnebeskyttelse, må vi kanskje akseptere en viss oppmerksomhet på denne typen valg vi har gjort i vårt samfunn. Annerledeslandet er … annerledes. Og må tørre å stå opp for det.

Det er typisk norsk å beskytte barn. Derfor er det nødvendig å be det politiske Norge ta på alvor det de selv har bestemt på dette områddet

Jan Storø

Comments

comments