Dette er også en dom over Norge som rettsstat.
Av Fridtjof Piene Gundersen, advokat, Barneadvokatene
Tirsdag skjedde det noe som vil ha langt større følger for norske barn enn kommunevalget. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) felte Norge for et alvorlig menneskerettsbrudd. Det skjedde i storkammer, som bare brukes i noen få, viktige saker av stor prinsipiell betydning.
Norge ble felt for å ha tvangsadoptert Trude Strand Lobbens sønn. 13 av 17 dommere mente at tvangsadopsjonen brøt Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
EMD har felt en dom over norsk barnevern. Den er også en dom over Norge som rettsstat. Når Strand Lobbens sønn ble tvangsadoptert, var det fordi hun noen år tidligere var blitt fratatt omsorgen for sønnen. Den tragiske omsorgsovertagelsessaken er gjennområtten og et klart overgrep. Enda mer tragisk er det at den også er en typisk norsk barnevernssak.
Norge har på kort tid gått fra å være et fyrtårn for menneskerettigheter til å få et frynsete rykte. Strand Lobbens sak er en av 26 norske barnevernssaker som for tiden er til behandling i EMD. Etter fellelsen er det sannsynlig at Norge kommer til å bli dømt i mange av disse sakene. At alle sakene gjelder ett forvaltningsområde (barnevern) er eksepsjonelt. Det er bare Russland og Tyrkia som kan vise til tilsvarende søkelys i EMD. Men forskjellen i folketall gjør at Norge i dag står som klar vinner av klassen for antall mulige menneskerettsbrudd.
Det er en stille katastrofe, som har ødelagt mange norske familier. Ofrene glemmes, mens forvaltning og politikere lever i en boble – frakoblet en brutal virkelighet. Mediene har også forsømt sin rolle, det er lang tradisjon i norsk presse for ikke å skrive om barnevern. Katastrofen tilsløres aktivt av barneforvaltningen, for eksempel uttrykt ved Bufdir-direktør Mari Trommalds insistering på at norsk barnevern er godt. Barneombudet gir uttrykk for at hun – ut fra sin erfaring som dommer – ikke ser noen problemer knyttet til domstolenes håndtering av barnevernssaker.
Høyesterett er uinteressert i disse sakene: Bare noen få av barnevernssakene i EMD er behandlet av Høyesterett. Rikets øverste domstol har med andre ord abdisert i saker hvor barns liv og framtid avgjøres (og samtidig tilsidesatt sin plikt etter EMK til å prøve menneskerettsbrudd nasjonalt).
Hvordan er vi kommet hit? Det første svaret er Ideologi: I Vest-Europa har et såkalt barnesentrisk perspektiv fått gjennomslag. Det går ut på at barnets rettigheter stort sett ses isolert fra familien. Myndigheter og såkalte fagfolk tillegges en betydelig evne til å forstå og fastlegge hva som er barnets beste, ofte på bekostning av vurderingen til dem som kjenner barnet best, foreldrene. Disse vurderingene mener man er vitenskapsbaserte.
Vår erfaring som barneadvokater er derimot at subjektive synsinger ofte framstilles som metode- og faktabaserte konklusjoner. Barnevernet går inn i barnefamilier og foretar underlige mikroanalyser av blikkontakt, samspill, tilknytning og foreldrenes evner. Risikoen for hypotesebekreftende funn er overhengende når man arbeider på denne måten. De «funn» man legger til grunn for sine vurderinger, er i realiteten umulig for en domstol å etterprøve.
Foreldrene har lite de skal ha sagt. Hvis psykologene kommer til at det er best for barnet å bli flyttet fra foreldrene, er terskelen for omsorgsovertakelse lav.
Det andre svaret er personell: Det er mange dyktige ansatte i norsk barnevern. Likevel dreier det seg om et dårlig betalt kvinneyrke med en billig utdannelse. Altfor mange barnevernsansatte mangler forutsetninger for å utøve den makten de er gitt.
I mange saker er foreldrene mer ressurssterke og reflekterte enn de barnevernsansatte. Ofte registrerer saksbehandler dette og kompenserer gjennom nedvurdering av foreldrene. Foreldrenes samhandling med barnevernet består da i å forsøke å ikke tråkke noen på tærne.
Det tredje svaret er organisering: Norsk barnevern er spredt utover våre mange kommuner og disse har, med ulikheter i økonomi og innbyggertall, ansvaret for hver sin barnevernstjeneste. Dette har resultert i rystende kvalitetsforskjeller.
På dette punkt har Norge vist større ansvar for dyr enn for barn. Da man innså at de kommunale dyrevernsnemndene ikke holdt mål, opprettet man statlige regionskontorer under Mattilsynet. At barnevernet ikke for lengst er organisert under en statlig etat utgjør en strukturell myndighetssvikt overfor norske barn.
Barnevernets rolle som både hjelper og bøddel er nærmest umulig, og gjør det svært utfordrende å skape tillit og samarbeid. Barnevernet burde etter vår oppfatning deles i hjelpe-etat (som kan være kommunal) og en statlig «påtale»-etat, som profesjonelt kan ettergå mistanke om mangelfull omsorg.
Det fjerde svaret er ressurser: Et velfungerende barnevern med høy kvalitet forutsetter at det er attraktivt og prestisjefylt å jobbe i barnevernet. Det forutsetter høyere lønninger og muligens også kjønnskvotering for å skape bedre kjønnsbalanse. Med økt lønn og prestisje kan det også stilles høyere krav til utdannelse.
Det femte svaret er antall akuttvedtak. Dette tallet er ekstremt høyt i Norge, og vedtakene gjøres på svært spinkelt grunnlag. Akuttvedtak fører nesten automatisk til omsorgsovertakelse. Om lag 80 prosent av omsorgsovertakelsessakene starter med et akuttvedtak. Noen barnevern arbeider godt med denne problematikken og har planmessig gått inn for å redusere antall akuttvedtak og har lyktes. På grunnlag av disse erfaringene bør det iverksettes nasjonale tiltak for drastisk å redusere antall akuttvedtak.
Norsk barnevern er ute av kontroll. Reelt dreier det seg om en ukontrollert stat i staten, der tilfeldighetene råder. En familie som kommer i barnevernets søkelys har i dag lite vern i Norge. Er det et godt barnevern som kommer, går det bra. Er det ikke det, kan hva som helst skje.
Leave a Reply