Av: Helene Sørbu
Barnevern er alltid hete nyheter, og det går sjeldent en dag uten at media har overskrifter om overgrep fra barnevernet, eksempelvis disse oppslagene: «Barnevernet får kritikk» og «Ble fratatt barna». Det er ikke bare familier som står frem og forteller om sine opplevelser, men også advokater og tidligere barnevernansatte. Når det gjelder den siste gruppen står de sjeldent og aldri frem med navn og bilde. Ytringsfriheten innenfor etaten virker til å være amputert.
Utenlandsk media er harde i sin kritikk mot norsk barnevern. Presidenter, utenriksministreog barneombud bruker ord som Lebensborn, hitlerjugend, barneterror og nazi-program. Reaksjonene er mange og sterke, og man finner stort engasjement blant høytstående utenlandske politikere. Det er særlig de østeuropeiske landene som går såpass hardt ut at de advarer sine landsmenn mot å flytte til Norge, fordi norsk barnevern kommer til å ta fra dem barna. Barnevernet selv avfeier all kritikk og fremstår som ufeilbarlige.
Loven om barneverntjenester (Barnevernloven) ble vedtatt i 1992 og tredde i kraft 1. januar 1993. Den politiske styringen i Norge i 1992 var Gro Harlem Brundtlands tredje regjerning og var en ren Arbeiderparti-regjering. Det er gjort svært få endringer i barnevernloven etter den tid. Barneverntjenesten i dag er altså en idèologi med sterk forankring i det sosialistiske samfunn, hvor blant annet makt står i høysetet, og demokratiet er sterkt fraværende. Rent praktisk betyr det at barna er ikke dine, de tilhører staten, og de kan gjøre hva de vil med dem. Slik sett kan man lett forstå at «systemet» kan sammenlignes med et Hitlerregime.
Barnevernlovens formål er
- å sikre at barn og unge som lever underforhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
- å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.»
Det står imidlertid ingen ting i loven om hvem som skal verne om barna hvis barnevernet selv blir en trussel for barnas helse, utvikling og omsorg. Det finnes absolutt ingen ting i loven som er åpen på konsekvenser hvis barneverntjenesten gjør feil.
Når man leser gjennom barnevernloven så finner man store «hull» som åpner for spekulasjoner, tolkninger og meninger som er fritt frem å bruke som man vil. Samtlige av barnevernets vedtak er basert på «skjønn». De synser, mener og tror. Det sterke beviskravet man leser om finnes i realiteten ikke, ettersom barnevernet ikke har lov å etterforske. De undersøker.
Kravet til dokumentasjon er også svært mangelfull og kan igjen åpne for spekulasjoner og tolkninger.
Når sakkyndig, som er betalt av barnevernet, skriver i sin rapport at foreldrene er uegnet som omsorgspersoner, så er dette en rettskraftig dokumentasjon som fylkesnemnda tror på. Dette til tross for at foreldrene selv kan henvise til dokumenterte fakta på det motsatte. Dette er fordi foreldrene ikke regnes som sakkyndige. Deres beviser er ikke lagt frem av kommunalt betalte aktører, og kan derfor avfeies. Det faktum at foreldrene selv ikke regnes som sakkyndige, altså at de mangler kunnskap om sin egen situasjon, er en definisjon på at staten har all makt. Og, som nevnt, er det Brundtland regjeringen som har gitt staten denne makten.
Rettssikkerheten rundt barn og familier er sterkt fraværende når det kommer til barnevernet, noe som er gjort rede for blant annet i «Barn i Norge rapporten» fra 2012.
Barnevernet er det organ som har desidert minst ansvar i forhold til å finne ut av sannhetsgehalten.
Dette er blant annet fordi det ikke stilles krav til bevisføring. Dette fordi de sakkyndige umulig kan være objektive så lenge lønnen kommer fra oppdragsgiver. Dette fordi en saksbehandler som bryter loven ikke får noen konsekvenser. Hvis en saksbehandler gjør feil, så vil største konsekvens være at fylkesmannen gir kommunen en bot. Hvor ofte leser man at saksbehandler innrømmer feil?
Barnevernets saksbehandlere er i realiteten de eneste offentlige tjenestemenn som ikke er bundet opp i Forvaltningsloven. Hvis en politimann, postmann, lege eller annen offentlig tjenestemann, bryter loven så må vedkommende ta ansvar og følgende konsekvenser for den utførte handlingen.
Det er ingen tvil om at Barnevernloven, som er et gjennomsyret resultat at sosialistisk maktspill, trenger en radikal endring. Dyrene våre har mer rettssikkerhet enn barnefamilier, og nå som Norge har innført dyrepoliti så kan man undres over om ikke tiden er inne for et barnepoliti også.
Leave a Reply