I dagens kammerdommer (1)
i tilfellene til A.S. v. Norge (søknad nr. 60371/15) og Abdi Ibrahim mot Norge (søknad nr. 15379/16), Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mente enstemmig at det hadde vært i begge tilfeller: et brudd på artikkel 8 (rett til respekt for privatliv og familieliv) av den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter.
Sakene gjaldt avgjørelser fra norske myndigheter og domstoler om å ta søkernes barn i omsorg i ung alder og deretter i det første tilfellet å nekte å avslutte langvarig foster omsorg for barnet og i det andre å tillate adopsjon av fosterfamilien, begge mot søkernes ønsker. Søkerne ble nektet kontaktrett med barna sine.
Domstolen henviste til den nylige saken til Strand Lobben mot Norge, og bemerket den ”strenge kontrollen” den måtte gjelde når foreldrene hadde begrensninger etter foreldrenes omsorg. Retten fant at beslutningsprosessen om barna i disse to sakene ikke hadde ført til hensiktsmessig hensyn til søkernes synspunkter og interesser, noe som førte til brudd på deres menneskerettigheter.
Viktigste fakta
De to søkerne i disse sakene var kvinner hvis barn ble tatt vare på og plassert hos en fosterfamilie. I det første tilfellet nektet myndighetene å avslutte fosterhjem for barnet, og i det andre ble barnet adoptert av pleiehjelperne, i begge tilfeller mot søkernes ønsker.
Søkeren i den første saken var A.S., en polsk statsborger som ble født i 1968, mens søkeren i den andre saken var Mariya Abdi Ibrahim, en somalisk statsborger født i 1993.
Den første søkerens sønn, født i 2009, ble først plassert i akuttomsorg og deretter i fosterhjem i 2012. Hun søkte i 2014 om å avslutte plasseringen, men byretten avviste i mars 2015 hennes anmodning, nektet henne noen kontaktrett og holdt tilbake fosterfamiliens adresse.
Byretten fant blant annet at sønnen hadde hatt utviklingsproblemer som hadde blitt bedre etter fosterplassering. Søkeren hadde erkjent at omsorgsordren i 2012 var berettiget, men hadde hevdet at hennes foreldreferdigheter hadde blitt bedre etter spesielle kurs.
Byretten spurte om hun hadde erkjent forsømmelsen av barnet og ikke kunne se at tiltakene hun hadde tatt, hadde hatt stor innvirkning på hennes foreldreferdigheter. Det observerte videre at kontaktsessioner med sønnen hadde vist at hun ikke kunne se hans perspektiver og behov.
Byretten fant også at han hadde blitt så knyttet til fosterfamilien at han ville bli skadet hvis han ble flyttet. Søkeren ble nektet tillatelse til å anke av både Høyesterett og Høyesterett, hvis avgjørelse ble avgitt i juli 2015.
Den andre søkerens barn, en sønn født i 2009 i Kenya før hun flyttet til Norge, hvor hun fikk flyktningstatus, ble tatt i akuttfosterhjem i desember 2010. Han ble deretter plassert hos en kristen familie, mens søkeren hadde hevdet at han bør gå til enten hennes fettere eller til en somalisk eller muslimsk familie.
Myndighetene søkte om å la fosterfamilien adoptere barnet, noe som ville føre til at søkeren ikke hadde kontakt, og at søkerens foreldrerettigheter ble fjernet. Hun appellerte: hun ba ikke om barnets retur da han hadde tilbrakt lang tid med fosterforeldre som han hadde blitt knyttet til, men hun søkte kontakt slik at han kunne opprettholde sine kulturelle og religiøse røtter.
Høyesterett bestemte med flertall i mai 2015 for å avvise søkerens anke og tillate adopsjonen. Den undersøkte blant annet spørsmål som oppstod etter at han ble adoptert av en kristen familie, som etnisitet, kultur og religion. Hun ble nektet tillatelse til å anke til Høyesterett i september 2015.
Klager, prosedyre og sammensetning av domstolen
Søkeren i den første saken klaget over at beslutningene om å nekte å avslutte barnets fosterplassering, nektelse av kontakt og tilbakeholdelse av adressen hans hadde utgjort et brudd på Artikkel 8 (rett til respekt for privatliv og familieliv). Søknaden ble inngitt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 25. november 2015.
Søkeren i det andre tilfellet klaget over tilbaketrekningen av foreldrenes rettigheter og fullmakten til adopsjon, avhengig av artikkel 8 og artikkel 9 (tankefrihet, samvittighet og Religion). Søknaden ble inngitt 17. mars 2016.
Dommen i begge saker ble gitt av et kammer bestående av syv dommere, sammensatt som følger:
- Robert Spano (Island), president,
- Marko Bošnjak (Slovenia),
- Valeriu Griţco (Republikken Moldova),
- Egidijus Kūris (Litauen),
- Ivana Jelić (Montenegro),
- Arnfinn Bårdsen (Norge),
- Darian Pavli (Albania),
- og også Hasan Bakırcı, stedfortrederseksjonsregistrator.
Domstolens avgjørelse
Hensyn som er felles for begge tilfeller
Domstolen gjentok prinsippene knyttet til barnevernet som beskrevet i Strand Lobben. Der offentlig omsorg hadde blitt pålagt, hadde myndighetene plikt til å iverksette tiltak for å legge til rette for familiegjenforening så snart det var rimelig mulig.
Der det var en interessekonflikt mellom et barn og foreldrene, måtte myndighetene finne en rettferdig balanse, selv om et barns beste kunne overstyre foreldrenes. Familiebånd kunne
bare kuttes under helt eksepsjonelle omstendigheter.
Stater hadde bred skjønn («en bred takknemlighet») når de bestemte seg for å ta et barn i omsorg, men domstolen måtte bruke en «strengere gransking» av ytterligere begrensninger, for eksempel å begrense
foreldrenes tilgang, ettersom de kan føre til at foreldres og småbarns familieforhold blir begrenset.
Sak av A.S. v. Norge
Retten bemerket at byrettens dom i mars 2015 om å avslå søkerens anmodning om å bli avsluttet
sønnens fosterplassering hadde uttalt at slik omsorg var forventet å være «langvarig». Dessuten,
saksbehandlingen før dette punktet hadde også antagelsen om en utvidet plassering. De
situasjonen hadde dermed blitt sementert fra begynnelsen, særlig gjennom et strengt besøksregime.
Domstolen fant ikke grunnlag for å gjette byrettens vurdering av sider ved saken. Den observerte imidlertid at et funn om at søkeren hadde mangler i hennes grunnleggende og intuitive foreldrenes ferdigheter var spesielt utfordrende da den måtte hvile på vage og subjektive kriterier.
Domstolen la også vekt på at byrettens avgjørelse, som faktisk hadde representert sluttpunktet for søkerens familieliv med sønnen, måtte være basert på et tilstrekkelig bredt og oppdatert faktagrunnlag, særlig der hun hadde hevdet at foreldreevnen hennes hadde blitt bedre.
Byretten hadde vurdert en rekke relevante spørsmål, men det var påfallende at det likevel hadde gjort det
avviste alle bevisene i søkerens favør med begrenset eller ingen begrunnelse. Videre er den
Dommen i mars 2015 hadde vært basert på gamle rapporter: foreldreferdighetene hennes var sist vurdert
uavhengig i 2012, mens fosterforeldrene hadde vært de som hadde rapportert om barnets utvikling fra 2013 til 2015, uten videre uavhengig bekreftelse.
Beslutningen om å nekte å avslutte fosterhjem hadde i stor grad vært basert på barnets negative reaksjoner på kontaktsessioner med søkeren. Imidlertid hadde disse reaksjonene også vært rapporterte om fosterforeldrene da de hadde vært sammen med ham mellom øktene. Psykologer hadde vært uenig i hvorfor barnet hadde reagert negativt på moren sin. Kort fortalt hadde byretten ga begrenset begrunnelse for funn om arten og årsaken til barnets negative reaksjoner.
Domstolen understreket alvoret av den aktuelle forstyrrelsen og alvoret interesser på spill, anså ikke at beslutningsprosessen som førte til ordrene mot søkeren hadde blitt gjennomført for å sikre at alle hennes synspunkter og interesser ble tatt behørig i betraktning. Den konkluderte med at det hadde vært et brudd på artikkel 8.
Sak av Abdi Ibrahim mot Norge
Domstolen bestemte seg for å behandle søkerens klager kun i henhold til artikkel 8. Den bemerket at fru Abdi Ibrahim ikke hadde søkt barnets retur, men hadde bedt domstolene om å nekte hans adopsjon og fjerning av foreldrerettighetene hennes, opprettholder hennes kontaktrettigheter. Likevel, myndighetene hadde fortsatt vært forpliktet til å legge til rette for familielivet, i det minste innen opprettholde et forhold via regelmessig kontakt på en måte som var til barnets beste.
Domstolen bemerket at hennes kontakt med barnet hennes fra begynnelsen av var sterkt begrenset av myndighetene, og fører dermed allerede til en fare for at deres familiebånd blir fullstendig brutt.
Det var således vanskelig å se hvordan myndighetene hadde oppfylt sin plikt til å tilrettelegge for familie gjenforening, spesielt når en første pleieordre skulle sees på som et midlertidig tiltak og det adopsjon, det mest vidtrekkende utfallet, var bare å forutsi etter nøye vurdering av domstolene hadde ført til en konklusjon om at gjenforening ikke var mulig.
Videre kunne innenlandske myndigheter ikke bruke en sammenbrudd i familieforhold som en grunn til autorisere adopsjon når de selv hadde skapt den situasjonen ved å unnlate å forplikte seg til ta tiltak for å gjenforene en familie.
Et sentralt spørsmål i High Court-dommen hadde vært at barnet hadde reagert negativt på de få kontaktsessioner som hadde funnet sted med søkeren. Det var imidlertid ikke mulig å trekke klare konklusjoner om fremtidig kontakt fra så få møter.
High Court hadde også gitt begrenset begrunnelse for sine funn om arten og årsaken til barns reaksjoner under møtene, som likevel hadde vært avgjørende for at det ble funnet adopsjon bør gå videre. Det hadde vært lite som antydet at kontakten alltid ville være negativ så som å konkludere med at det vil være til barnets beste å bryte all kontakt med søkeren.
Til slutt hadde High Court fokusert på den potensielle skaden fra barnet som ble fjernet fra hans fosterforeldre, snarere enn på grunnlag for å avslutte all kontakt med moren. Høyden Domstolen hadde således tilsynelatende lagt større vekt på fosterforeldrenes motstand mot en ”åpen adopsjon ”, som ville ha tillatt kontakt, enn til Abdi Ibrahims interesse for å fortsette å ha et familieliv med barnet sitt.
Retten konkluderte med at myndighetene ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på søkeren og hennes barn å nyte et familieliv, finne det basert på saken som helhet og på grunner som hadde talt for opprettholde kontakt, særlig knyttet til deres kulturelle og religiøse bakgrunn.
Domstolen understreket alvoret av inngrep og alvoret av interessene som står på spill, anså ikke at beslutningsprosessen som førte til tilbaketrekking av søkerens foreldrenes ansvar for barnet hennes og for adopsjonen hans hadde blitt utført for å sikre at alle søkerens synspunkter og interesser ble tatt behørig i betraktning.
Det hadde derfor vært brudd på artikkel 8.
Bare tilfredshet (artikkel 41)
Retten mente at Norge skulle betale søkeren i den første saken 25 000 euro (EUR) i forhold til av ikke-økonomisk skade. Søkeren i den andre saken krevde ikke erstatning for skade.
Leave a Reply