Omsorgsovertakelse: Barns psykiske helse i faresonen

PLATON MENTE AT alle barn skulle vokse opp i offentlig omsorg uten å vite hvem sine foreldre var. Det regjeringsoppnevnte utvalget, som ble ledet av psykolog Magne Raundalen, er ikke helt enig: De mener dette bare skal gjelde for noen av barnevernsbarna.

Mandatet til Raundalen-utvalget var at medlemmene blant annet skulle se nærmere på om det biologiske prinsipp skulle svekkes som overordnet premiss i barnevernssaker. Etter å ha lest rapporten, opplever jeg at regjeringen er i ferd med å føres bak lyset av en ensidig fremstilling av et svært komplekst tema. Det biologiske prinsippet bygger på den grunnleggende forståelsen av at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at det er viktig å kjenne sitt biologiske opphav.

Å bryte reproduksjonen av negativ sosial arv, er et viktig prosjekt. I Norge var det registrert 37.300 barn med barnevernstiltak ved utgangen av 2010. Staten hadde til sammen den daglige omsorgen for 10.160 av disse barna. 3277 bodde i fosterheim utenfor sin biologiske familie, 1548 var fosterhjemsplassert i sin biologiske familie, 3522 bodde i forsterka fosterheim utenfor sin biologiske familie, 440 hadde forsterket fosterhjem i sin biologiske familie, og 1373 bodde på barnevernsinstitusjon (SSB: 2011).

HØY HELSERISIKO. Magne Raundalen har tidligere uttalt at én av fem foreldre ikke er skikket til å ha omsorgen for sine barn.

Tidligere forskning har vist at barnevernsbarn er mer utsatt for dødelighet og uførhet, både fysisk og psykisk enn andre barn i Norge, og at dette øker sannsynligheten for uførhet og for å stå utenfor yrkeslivet som voksen. Kun 30 prosent av barn under barnevernet klarer seg godt som voksne (Clausen & Kristoffersen, 2008). En spørreundersøkelse fra barneverninstitusjoner i Oslo indikerte at så mange som 68 prosent av barna hadde psykiske vansker (Kjelsberg & Nygren, 2004).

Saker som er presentert i mediene, tyder også på at grove overgrep er noe som til stadighet forekommer – også når staten har omsorgen for barna. Dette burde være tilstrekkelig til at man bremset omfanget av omsorgsovertakelser og satset mer på å styrke familiens forutsetninger for å klare seg selv. Å fortsette omsorgsovertakelsespraksisen uten å reformere med den hensikt å ta barnas sikkerhet alvorlig, er både uforsvarlig og respektløst mot barn som allerede før det offentlige inngrepet ofte er ekstra sårbare. Om våre velferdsfunksjoner hadde vært innrettet på å styrke familien, ville langt færre barn ha mistet foreldrene sine.

FORUROLIGENDE. Det er foruroligende at et regjeringsoppnevnt utvalg tar så viktige avgjørelser på et så dårlig dokumentert og menneskerettighetsstridende premiss, som at: «Forskning viser at det ikke spiller noen rolle om omsorgspersonene er biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre» (Inge Kvaran, 2012). Det finnes mye internasjonal forskning som tyder på det motsatte – at biologien er viktig, og at biologien bør vektlegges dersom foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Dette synet er også ettertrykkelig gjenspeilet i artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen (EMK).

Det er også forstemmende å se barneombud Reidar Hjermann stråle av glede på Dagsrevyen 21 over hvor glad han er for at «barna skal slippe å flytte tilbake til foreldrene selv om de har skikket seg», og at bevisbyrden nå ligger hos foreldrene, ikke hos barnevernet.

Det første som slo meg var at mange av de tusener barn og foreldre som ikke bare nektes å bo sammen, men også nektes å ha samvær med hverandre på en normalisert måte, skulle være vitne til at barneombudet jublet over en forverring av deres personlige tragedie. Utsagnene til ombudet strider også både mot grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettighetene.

FORSTERKER PROBLEMENE. Norge er domfelt en rekke ganger for brudd på menneskerettighetene. Den 27. juni i fjor ble Norge domfelt av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på EMKs artikkel 8. Barnas mor var i det pådømte tilfellet utvist av Norge med et toårig forbud mot å komme inn i landet, men EMD finner barnas behov for kontakt med sin biologiske mor så viktig at utvisningen ble funnet å stride mot EMK-artikkel 8. EMD mener at fravær av kontakt med mor anses å ha svært negativ innvirkning på barna, noe som viser at Menneskerettighetsdomstolen vektlegger retten til familieliv tyngre enn det som allerede er vanlig i det norske rettssystemet.

Til slutt vil jeg henvise til Grunnloven § 110c: «Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne». At prinsippet «utviklingsfremmende tilknytning» foreslås å gi forrang for det «biologiske prinsipp», vil medføre at Norges lover og barnevernets praksis beveger seg lengre bort fra menneskerettighetene enn de er i dag.

For å hindre at negativ sosial arv reproduseres, bør det benyttes andre virkemidler enn å skille foreldre og barn. Dessverre forsterker også omsorgsovertakelser i stor grad mange av de problemene barnevernet skal løse.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2012