Omsorgsovertakelse og konsekvenser

 

Kan man vite noe om konsekvenser av omsorgsovertakelse?
Hva skjer med barna? Hva slags utvikling viser barn som er gjenstand for tidlig atskillelse fra sine foreldre? Det er forsket relativt lite på dette tema.

Kvilhaugs bidrag
Sverre Kvilhaugs bok ”Atskillelse barn og foreldre” med undertittel ”Hva internasjonal forskning sier om sammenheng mel-lom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser” (Kvilhaug 2005), inneholder gjennomgang av internasjonal forskning som viser at barn som er gjenstand for tidlig adskillelse fra foreldre-ne, risikerer å utvikle psykiske problemer.

Av forskningsresultatene Kvilhaug viser til er en fra en gruppe forskere i Israel, O. Agid, B. Shapira, J. Zislin. M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy og B. Lerer, presentert i Molecular Psychiatry i 1999, og referert bl.a. i Mental Health Today. De la fram forskningsresultater vedrørende psykiske forstyrrelser relatert til tidlig tap av foreldre. De nevnte israelske forskerne gjennomførte en analyse av konkrete sykehistorier, en ”case control study,” hvor omfanget av tidlig tap av foreldre enten ved tidlig død eller ved varig adskillelse før pasienten var 17 år gammel, ble kartlagt hos pasienter med alvorlig depresjon, manisk-depressiv lidelse og schizofreni. Resultatene ble sammenlignet med en gruppe individuelt matchede friske personer.

Undersøkelsen viste at tap av foreldre i barndommen (inntil 17 års alder) var signifikant (P = 0,001), dvs. at sannsynligheten for at resultatene skyldtes tilfeldigheter er en promille, økte sannsynligheten for å utvikle alvorlig depresjon i løpet av voksenlivet. Effekten av adskillelse på annen måte enn ved død var mer slående enn tap som skyldtes død, og det samme gjaldt tap som skjedde før 9-års-alderen, sammenlignet med tap senere i barndom og ungdom. Det ble også funnet signifikant større omfang ved tidlig tap hos de med manisk-depressive lidelser, sammenlignet med kontrollgruppen av friske personer.

Også når det gjaldt schizofreni-pasientene, fant forskerne et signifikant (P = 0,01), dvs. at sannsynligheten for at forskjellen skyldtes tilfeldigheter er en prosent, et større omfang ved tidlig tap av foreldre, særlig når adskillelse skjedde før pasienten var 9 år gammel.

Ikke uventet konkluderer Kvilhaug på bakgrunn av denne og mange andre undersøkelser at hvis man ser bort fra alvorlige tilfeller, som når barn blir slått helseløse eller utsatt for incest, er det å ta barna fra foreldrene mer skadelig enn å la barna være hos angivelig dårlige foreldre. Det er verd å merke at de forskningsresultatene Kvilhaug viser til, ikke er blitt imøtegått av norske fagfolk; man har i stedet opptrådt som om de ikke har eksistert.

Et eksempel på hvorledes fagfolk ignorerer eksisterende forskning, gis på side 109-110 i boka: Turid Vogt Grinde utarbeidet i 1993 en kunnskapsstatus for barnevernet på oppdrag fra NORAS (i dag NOVA). Grinde hadde bakgrunn som klinisk psykolog, som byråsjef for barnevernet, senere forsker, først i Sosialdepartementet og så i Barne- og familiedepartementet i ca 15 år. På den tiden hun laget sin kunnskapsstatus, hadde hun kontor ved barnevernets utviklingssenter, men var fortsatt ansatt i departementet. Hun satt med andre ord meget sentralt til i barnevernssammenheng.

Som referansene i ”Atskillelse barn og foreldre” viser, fantes det på det tidspunktet da Grinde avgav sin kunnskapsstatus, mer enn nok undersøkelser som viste alvorlige skadevirkninger av å fjerne barn fra foreldrene. Til tross for dette uttaler Grinde på side 115 at: ”Det er alminnelig mening at de fleste barna profiterer på å være under omsorg framfor å vokse opp i konfliktfylte hjem og belastede miljø, og det vi har av forskning peker også gjennomgående i denne retning.”

Dette uttaler Grinde i en offisiell rapport til tross for omfattende forskning som tilbakeviser dette. Man kan også spørre hva en ”alminnelig mening” har å gjøre i en slik rapport.

Atskillelsen og barna
Hva kan man vite om hva barna mener?
På dette tidspunkt har de gjerne vært noen måneder i beredskapshjem eller institusjon. De får ikke vite noe om at de på nytt skal flytte til fremmede. Fokus vil gjerne ligge på om de har det bra der de er, og hvis barnet er tilpasningsdyktig vil det gjerne være opptatt av å forsikre andre om at de har det bra, ikke minst overfor foreldrene som de er bekymret for. Sannsynligvis har de fleste barn på dette tidspunktet erfart at foreldrene er hjelpeløse. De har kanskje allerede resignert selv. De er grunnleggende usikre og satser på det som på kort sikt føles tryggest. De barna som er standhaftige på at de vil hjem får jo gjerne problemer med å begrunne det, for det er jo vanskelig for et barn å overbevise om det innlysende, når overmakta ikke bare har bestemt men også gjennomført en flytting som for dem opp-fattes som helt merkelig.

Hvorfor tier barnevernet og barneombudet om at tvungne omsorgsovertakelser er en stor belastning for barnet?

Det man videre ofte ser er at dersom foreldrene bringer saken inn for tingretten og får oppnevnt ny sakkyndig, så er det ofte gått et halvt til ett år fra omsorgsovertakelsen fant sted. Barnet er da ofte i ferd med å ”slå seg til ro i fosterhjemmet” og gå over fra reaksjons fasen til tilpasningfasen. Man vil da ofte se at symptombildet hos barnet avtar betydelig i frekvens og styrke. Når barnet utredes i denne fasen, vil diagnosen som settes derfor ofte bli en mindre alvorlig diagnose. Det som av fylkesnemnda før ble definert som ”utviklings-forstyrrelse”, vil i en utredning i tingretten ofte reduseres til den mindre alvorlige diagnosen ”tilknytningforstyrrelse”.

Men fremdeles unnlater de sakkyndige psykologene å drøfte problemstillinger omkring symptomer som må antas å ha vært til stede før omsorgsovertakelse, forårsaket av omsorgsvikt fra opprinnelige foreldre, og hvilke symptomer, styrke og frekvens, som må antas å skyldes barnets reaksjon på selve omsorgsovertakelsen, etter omsorgsovertakelsen, eller en eventuell omsorgssvikt i fosterhjemmet?

Denne mangel på validitet svekker de sakkyndiges utred-ninger og skaper dermed et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

Fosterhjemseksperimentet til Nina Langfeldt og Joar Tranøy
Dette fosterhjemseksperimentet viser at foreldre som blir fratatt omsorgen av barnevernet i en kommune, kan bli vurdert å ha meget gode omsorgsevner og bli anbefalt som fosterforeldre av Bufetat i en annen kommune. Dette resultatet forsøkes bortforklart med at foreldrene underslo vesentlig informasjon om at en av dem var blitt fratatt omsorgen for eget barn.

Men dersom den eneste måten barnevernet kan vurdere om en forelder har gode nok omsorgsevner til å bli anbefalt som foster-forelder, er ved å framskaffe opplysninger om vedkommende er blitt fratatt omsorgen for egne barn eller ikke, så forteller dette kanskje også noe mer generelt om barnevernets kompetanse (eller mangel på kompetanse) til å vurdere hvem som er gode eller dårlige foreldre, eller hvem som bør få ha og ikke ha omsorgen for egne og andres barn?

Fosterhjemseksperimentet forteller også kanskje noe om at Raundalen-utvalgets initiativ til å øke antall omsorgsovertakelser, for å redusere antallet barn som blir utsatt for en oppvekst i et hjem med omsorgsvikt, kanskje vil føre til absurde tilstander, der det konstrueres et ”behov” for så mange fosterhjem at kvalitetsikringen av foster-hjemmene blir satt så lavt at mange av de fosterfamilier som godkjennes blir av ”dårligere kvalitet” enn de opprinnelses-familier som barna tas bort fra.

I så fall kan vel omsorgsovertakelse neppe anses å være det beste for barnet? Hvordan har barnevernet tenkt å unngå denne ”fella”, hvis ikke man finner fram til valide kriterier for å sammenligne kvaliteten på foreldrenes og fosterforeldrenes omsorgsevner?

Fosterfamilien må være vesentlig ”bedre omsorgsgivere” enn opprinnelsesfamilien til barnet
Det er altså viktig for ivaretakelse av barnas rettsikkerhet at barnevernet kan dokumentere at fosterfamilien eller institusjonsplassen de kan tilby barnet er vesentlig bedre enn den omsorgen barnet kan få (med hjelpetiltak) i sin egen familie.

Siden en omsorgsovertakelse er et meget alvorlig inngrep overfor både barn og foreldre, og Raundalen-utvalget ønsker å gjøre omsorgsovertakelser til et «point of no return», bør det være et absolutt krav at dokumentasjonen på dette punkt framstår som meget valid og nærmest bombesikker. Dette fordi en omsorgsovertakelse nesten alltid er en meget traumatisk opplevelse for de barn (og foreldre) som utsettes for det. Det må tas hensyn til at barn som utsettes for tvungne omsorgsovertakelser ofte bli traumatisert av selve om-sorgsovertakelser.

Forskning om atskillelse
Skandinavisk barnevernforskning mangler undersøkelser om betydningen av barns atskillelse fra foreldre. Ett av unntakene er den svenske forskeren Bo Vinnerljungs avhandling ”Fosterbarn som vuxna” (Vinnerljung 1996). Vinnerljung gir i sin avhandling en gjennomgang av internasjonal barnvernforskning samt egne søsken-undersøkelser.

Totalt viste forskningen at barna kom enten dårligere ut ved fosterhjemsplassering eller i beste fall like bra som om de hadde fortsatt å bo hjemme. Undersøkelsene viste at barnet ikke oppnådde gevinst ved å bli skilt fra familien.

Vinnerljung fant at langvarig fosterhjemsplassering ikke var et godt tiltak for barn i utsatte familier. En rimelig tolkning er den store påkjenning barn utsettes for. Tap og sorg følger fjerning fra hjemmet og plassering i fremmed fosterhjem.

Interessant er Michal Bohmans og Sören Sigvardssons forskning (Bohman og Sigvardsson 1980). Deres resultater viser at det var dobbelt så mange tidlige fosterbarn som var registrert som kriminelle eller som rusmisbrukere i 20-30-årsalderen enn hva tilfelle var for de barna som vokste opp i risikohjem. Forskerne fulgte gjen-nom mange år ca. 600 barn som før de var fylt ett år skulle flyttes fra hjemmene (såkalte risikohjem) og bli adoptert av fremmede. Det viste seg at i løpet av det første året ble 168 adoptert, mens 203 ble fosterbarn og 208 vendte tilbake til sine familier. De tre gruppene ble sammenliknet med hverandre og deres skoleklasser. Hovedfunnet var at fosterbarna hadde dårligere resultater enn både hjemmebarna og kontrollbarna.

Da barna var 1-5 år gamle, var 2-3 ganger flere av fosterbarna og hjemmebarna klassifisert som mistilpasset sammenliknet med kontrollbarna, mens adoptivbarna ikke skilte seg fra kontrollbarna. Derimot hadde adoptivguttene signifikant dårligere resultater enn kontrollbarna i to skolefag og adoptivjentene i ett fag, mens hjem-mebarna (guttene) hadde dårligere resultater i tre fag og fosterguttene dårligere resultater i alle sju skolefagene. De hjemmeboende jentene og fosterjentene var dårligere i to fag.

Fosterhjemskampanjen: Bør fattige barn få nye foreldre?
Bør fattige barn få nye foreldre? På Bufetats eget nettsted fosterhjem.no (Oppdatert pr. 31. august 2011, opplyses det blant annet at pr. 1.1.2011 bodde 9.225 barn og unge i fosterhjem. Flere enn 1.000 nye barn og unge trenger fosterhjem hvert år. Behovet for fosterhjem øker med 10 % hvert år. Det er spesielt behov for flere fosterhjem til ungdom mellom 15 og 17 år. Felles for fosterbarna er at foreldrenes omsorg for en kortere eller lengre periode ikke strekker til i forhold til barnas behov.

Det er sjelden bare ett forhold som gjør at foreldre ikke klarer å gi barna sine god nok omsorg. Vi vet at mange foreldre som mister omsorgen for barna sine har: liten utdanning, usikre arbeids-plasser, dårlig økonomi. Det er velkjent at lav utdanning, arbeidsløshet og dårlig økonomi er indikatorer for fattigdom. Mange er sikkert enige i at det er bedre for barn å vokse opp i hjem uten fattigdomsrelatert problematikk. Men BUF-etats framstilling reiser spørmålet:

Står vi nå overfor vår tids mest skremmende barnevernspolitiske eksperiment?

Årsakene til fattigdomsrelatert familieproblematikk skal åpenbart forskyves fra politisk til individuelt nivå, og fattigdomsrela-tert familieproblematikk blir forklart som sviktende omsorgevner hos foreldrene. (Se mer utfyllende informasjon på fosterhjem.no.)

Istedenfor at fattige familier skal få den hjelp de trenger for å komme seg ut av fattigdomsfella, skal barnefattigdommen i Norge i et omfang intet annet land i verden antagelig har sett maken til, avhjelpes ved at fattige foreldre fratas omsorgen for barna sine. Det biologiske prinsipp skal få mindre betydning. Barnas foreldre skal rett og slettes byttes ut med andre foreldre som barnevernet mener er bedre.

Barnefattigdommen skal avhjelpes ved at flere fattige barn skal få vokse opp i fosterhjem med middelklassens levestandard. Politikerne kunne valgt en annen løsning. De kunne valgt å bruke
økonomiske ressurser på å avhjelpe fattigdomsrelaterte problemer i barnas egen familie, slik at flere barn kunne slippe å flytte i fosterhjem. Isteden bruker staten store ressurser på kampanjer for rekrutte-ring av flere fosterforeldre, og tilbyr dem lønn og kostnadsdekning som gir dem en inntekt som fattige aleneforeldre bare kan drømme om.

Etter at vedtak om omsorgsovertakelse er fattet i Fylkesnemda, legges det ut annonser for barn på BUF-etats nettsted ”fosterhjem.no”. Det reklameres for barna omtrent på samme måte som søte hundevalper som selges på ”finn.no”: ”Sjarmerende jente 8 år trenger nytt hjem. Lønn er faste satser.” Folk som leser annonsene får et inntrykk av at her kan de få både i pose og sekk. Ved å bli fosterforeldre kan de både tjene gode penger og hjelpe barn som fram-stilles som om de virkelig trenger omsorgsovertakelse. Men virkeligheten er ofte ikke slik annonsene framstiller den.

Hvis BUF-etat legger ut denne artikkelen på sine nettsider, spørs det om rekrutteringen går like lett? For er det etisk forsvarlig å avhjelpe barnefattigdommen ved å plassere barn i fosterhjem? Er omsorgovertakelser og fosterhjemsplassering til barnas beste på kort og lang sikt? Hadde det ikke vært snillere av politikerne og bedre for både barn og foreldre å avhjelpe fattigdomsrelatert problematikk i barnas egne familier, slik at barna kunne vokse opp med egne foreld-re som var glad i akkurat dem fordi de var deres biologiske barn? Er de mennesker som rekrutteres som fosterforeldre bedre egnet som foreldre enn barnas egne foreldre? Hvordan er det for barn å vokse opp i en familie som fører journaler over dem under hele oppveksten og tjener penger på dem? Hvordan er det for barna å vite at ”de ville ikke hatt meg, hvis de ikke fikk penger for meg?”

Er det foreldrenes omsorgevner det er noe galt med eller kunne økonomiske støttetiltak til foreldrene i mange tilfeller vært et mer egnet og bedre virkemiddel enn omplassering av barna? Dette er bare noen problemstillinger som burde blitt mye grundigere vurdert.

Litt om barns vanlige reaksjoner på tvungne omsorgsovertakelser og barnevernets forsøk på å tillegge foreldrene skylda

Mange barn forteller at de har mareritt i årevis etter at barnevernet og politiet kom og hentet dem. De forteller om at de gråt og satte seg fysisk til motverge, men at politi dro dem ut av senga og bar dem ut av hjemmet.

Også i situasjoner der omsorgsovertakelsene ikke foregår ved bruk av makt, opplever de fleste barn alvorlige psykiske reaksjo-ner på omsorgsovertakelsen og alt som følger med den.

Vanlige reaksjoner er sorg, sinne, depresjon, angst og ulike symptomer på dette som kan vare i måneder eller år. Mange forteller om selvmordstanker og noen forsøker å ta livet av seg.

Hvor mange barn og foreldre som hvert år tar sitt eget liv direkte eller indirekte som konsekvens av tvungne omsorgsoverta-kelser er ikke kjent. Men dette bør undersøkes nærmere. Barna som utsettes for omsorgsovertakelser gjennomgår de samme reaksjonsfa-sene som barn (og voksne) som utsettes for andre former for traumer og tap: sjokkfase, reaksjonfase, tilpasningsfase og nyorienteringsfa-se.
Dette er selvfølgelig barnevernet og de sakkyndige meget godt kjent med. Likevel unnlater både barnevernet og sakkyndige å opplyse fosterforeldre og barnets nye miljø etter omplasseringen, om hva som er vanlige reaksjoner på en omsorgsovertakelse. Dermed tror fosterforeldre, skole og andre som ikke har spesialkunnskap om disse reaksjonsmønstrene, at ”barnet var sånn” før omsorgsovertakel-sen fant sted.

Dermed fungerer barnets reaksjoner på omsorgsovertakelsen ofte i praksis som en legitimering av barnevernets beslutning om omsorgsovertakelse. ”Alle” kan jo forstå at et barn som ”er sånn” ikke har det bra. Når fosterforeldre og andre da forledes til å tro at barnet ”var slik” før barnevernet fattet beslutning om omsorgsover-takelse, vil jo folk flest tro på at dette barnet må ha vært utsatt for ”forferdelige foreldre” og at en omsorgsovertakelse derfor er nødvendig og til barnets beste. (Barnevernet unnlater selvfølgelig å opplyse om at barnet er ”blitt slik” som reaksjon på omsorgsovertakelsen.)

I reaksjonsfasen, som ofte varer fra sjokkfasen har gitt seg etter en ukes tid og mange måneder framover, vil barnets reaksjoner og symptomer ofte være veldig sterke. Den fasen benytter så barne-vernet til å sørge for utredning av barnet.

De sakkyndige som utreder barnets problematikk, vil da ikke være i stand til å skille mellom hva som er barnets problematikk før omsorgsovertakelsen og hva som er tilkommet av problemer og symptomer etter omsorgsovertakelsen, og altså er reaksjoner på omsorgsovertakelsen. De sakkyndige unnlater likevel som regel å gjøre oppmerksom på eller drøfte denne type problemstillinger i utred-ningene sine. De beskriver ”nåtids-opplevelsen” av barnet og diagnostiserer barnet ut fra dette.

Dette fører ofte til at kriteriene for alvorlige diagnoser på barna, kan synes oppfylt. En svært vanlig diagnose som settes ved utredninger av barna som er i denne fasen er ”utviklingsforstyrrelse”. Dette er en meget alvorlig diagnose, som indikerer at barnet må ha blitt utsatt for langvarig og omfattende omsorgssvikt av foreldrene. Denne diagnosen legges så til grunn for beslutning om omsorgsover-takelse i fylkesnemnda. Fylkesnemnda kan ikke overprøve de sak-kyndiges diagnoser, og stiller sjelden kritiske spørmål til innholdet i utredningene.

Når barnevernet gir oppdrag og velger ut sakkyndige blir konklusjonene så og si alltid i samsvar med barnevernets innstilling på omsorgsovertakelse og jeg kjenner ikke til en eneste sak der fyl-kesnemnda ikke har vektlagt de sakkyndiges konklusjoner.

Hva er en god oppvekst? Alternativet til egne foreldre er sjelden ”en ideell fosterfamilie”

I sin iver etter å beskytte barna fra foreldrenes problemer, kan det i mange saker virke som om barnevernet glemmer at alternativet de har å tilby barna ikke er en ideell og problemfri oppvekst,
men en oppvekst i en annen familie som også har sine egne livsproblemer, og i tillegg vil barnet belastes med alle de vanlige belastningene som fosterbarn utsettes for – sorg, savn, lojalitetskonflikter, mangel på tilhørighet, kontroll av barnevernet og å være ”en barnevernssak” og et ”journalbarn” i hele oppveksten, kanskje stigmatisering, ved å føle seg annerledes, osv.

Et helt annet spørmål er om en ”ideell og problemfri opp-vekst” i det hele tatt eksisterer og om dette er noe som bør tilstrebes å gi barna våre?

En god oppvekst er etter min mening (N.L.) en oppvekst med foreldre som evner å forberede barna til å gjøre det beste ut av sine evner og nyttegjøre seg de muligheter for utdanning etc. som samfunnet kan tilby dem, og samtidig gi barna en barndom som de vil ha mange gode minner fra.

Dette betyr ikke at en god oppvekst bør være som en idyllisert amerikansk familiefilm, noe man lett kan få inntrykk av at særlig unge barneverns ansatte ofte mener.

Det vil innebære store variasjoner å definere hva som vil være å anse som en god oppvekst for barn i ulike familier og ulike samfunnslag. Det som anses som god og riktig barneoppdragelse i de høyere samfunnslag er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å etterstrebe i lavere sosiale lag av befolkning. Det vil bli for omfattende å gå nærmere inn på disse problemstillingene her, men mitt inntrykk (N.L.) er at barnevernet generelt mangler kompetanse på kulturelle variasjoner i god barneoppdragelse, både blant etnisk norsk og andre etniske bakgrunner. Barnevernet har også en tendens til å synse og mene veldig mye om barn og barneoppdragelse som de ikke kan begrunne, og viser ofte et fravær av respekt for at foreldre kan være uenige med dem og at det finnes mange veier til en god nok oppvekst.

Utdrag fra Ny bok om Barnevernet av Joar Tranøy. Tittel: “Kampen om barnets beste”. Pamflett, 140 sider. Bestilles (portofritt tilsendt) fra Lanser Forlag – email: lansers@live.no

Bestill på nett her for kr 185,-
Sendes i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tillegg.

KNALLTILBUD:Kjøp boka “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon” av Joar Tranøy og Nina Langfeldt , til trykkekostpris og gi bort til venner, politikere, helsestasjoner, barnevern, politi osv.i din kommune?

Forlaget og forfatterne vil ikke tjene penger på boka, men ønsker spre informasjon om rettsikkerhetsporblematikken til flest mulig.
Lanser forlag gir dere derfor følgende spesialtilbud:

Ring Svein Lanser mobil: 92293202 for bestillinger på 5 bøker eller mer for rabatt som følger:

• 5 stk bøker kr. 500 innkl. frakt. (kr 100,- pr bok)
• 10 stk. bøker kr. 750 innkl. frakt. (kr 75,- pr bok)
• 20 stk bøker kr. 1000 innkl. frakt. (kr 50,- pr bok)

 

Comments

comments