To kommuner har vurdert meg som uskikket til å være forelder for ett av mine barn. For oss ble løsningen å flykte fra barnevernet.
NRK Dagsrevyen presenterte sist uke en undersøkelse som viser at ni av ti barnevernskontor opplever at familier flytter til en ny kommune for å komme seg unna barnevernet. En rekke barnevernsledere og barnevernministeren fikk ytret seg i innslaget. Det blir fastslått at «barna blir med på en flyttehistorikk som er veldig, veldig skadelig». Er det virkelig så enkelt å fastslå dette, eller er det viktige nyanser som er utelatt fra debatten?
LES: Domstol ga ham omsorgen, barnevernet tok datteren fra ham
Skjevt styrkeforhold
Det som manglet i dette innslaget var ytringer fra dem som flytter. Det kan være mange årsaker til at folk flytter fra barnevernet. Felles for de fleste av disse foreldrene har vært vurderingen av at det er til sine barns beste å flytte. Man sitter dermed ofte med to vurderinger av hva som er barnets beste; foreldrenes vurdering og barnevernets vurdering. Styrkeforholdet mellom partene er svært ulikt, slik at barnevernets vurdering i de fleste tilfeller vil vinne frem, selv om den ikke alltid er den beste. De mest ressurssterke familier kan velge å ta kampen opp med barnevernet, men styrkeforholdet er så skjevt at det ofte vil være til familiens beste å flytte fra kommunen.
Det er ingen eksakt vitenskap å kunne fastslå hva som er barnets beste, men heller et spørsmål om subjektive vurderinger.
ANONYM FAR
Barnevernet har sterke maktmidler til rådighet. Blant annet kan de ta barna fra familien med makt. Bruken av akuttvedtak har eksplodert. Barnevernets arbeid baserer seg ofte på «synsing». Det er ingen eksakt vitenskap å kunne fastslå hva som er barnets beste, men heller et spørsmål om subjektive vurderinger. På samme måte som at det i de fleste familier ofte er ulikt syn mellom mor og far på hva som er til deres barns beste i ulike sammenhenger, er det også ulike syn innad i barnevernet. Barnevernet består av mange enkeltindivider, med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. De fleste av sakene som barnevernet behandler er ikke så enkle som at det handler om narkomane foreldre eller fysisk vold mot barna. At det dreier seg om subjektive vurderinger av de ulike personene som arbeider innen barnevernet gir seg store utslag i saksbehandlingen.
LES: Ansatt i barnevernet skriver om «den ubehagelige virkeligheten»
Jeg er vurdert som uskikket
Historien om barnevernet vil inkludere vellykkede hjelpetiltak i hjemmet og flytting av barn som utsettes for omsorgssvikt. Men historien om barnevernet er også historien om omsorgssvikt av fosterhjemsbarn under barnevernets omsorg. Det er historien om barnevernslederen i Alvdal som ikke grep inn for å stanse seksuelle overgrep, og historien om barn som feilaktig blir tatt fra familier hvor omsorgen er god.
Min egen historie er en god illustrasjon på den subjektivitet og vilkårlighet som ligger i barnevernets saksbehandling. Familien består av far, mor, og fire barn. Jeg er vurdert som uskikket til å være forelder og omsorgsperson for ett av mine fire barn, av barnevernstjenesten i to ulike kommuner. Barnevernstjenesten vedtok en omsorgsovertakelse av barnet mitt. For meg og min familie fremsto dette som skremmende. Alle foreldre vil føle redsel når noen truer med å ta barna dine, enten det er barnevernet eller andre. Vi fryktet for at barnevernet skulle finne på å ta alle barna våre. Med en slik trussel hengende over oss fra myndighetenes side, ble det umulig å fortsette å leve på hjemstedet. Vi torde ikke lenger sende barna til barnehage og skole fordi vi fryktet at barnevernet skulle ta dem. For oss ble løsningen å flytte. Eller rettere sagt flykte fra den trusselen barnevernet utgjorde for familien.
Vilkårlig
På vårt nye hjemsted har barnevernet funnet meg å være skikket som omsorgsperson. Barnevernet på det nye hjemstedet har gjennomgått saksbehandlingen fra de to foregående barnevernskontorene, men har konkludert stikk motsatt. Vi er nå etablert på et nytt sted, og trenger ikke leve i frykt for at barnevernet skal ta barna våre. Det hører med til historien at også barnevernet på mitt nye hjemsted er satt under tilsyn av fylkesmannen fordi flere av de ansatte har misbrukt sin myndighet.
Mitt eksempel er en god illustrasjon på den vilkårlighet som råder i barnevernssaker. Det finnes mange tilsvarende eksempler. Når myndighetene bruker makt for å ta barna fra familier som utøver god omsorg, er det et overgrep. Overgrep utføres av overgripere. Blant de mange gode barnevernsarbeiderne rundt om i landet arbeider det med andre ord flere overgripere.
LES OGSÅ: – Min mamma burde mistet omsorgen for meg
Rettssikkerhet
Om en borger utsettes for maktovergrep fra for eksempel politiet, har borgeren en rett til å anmelde forholdet til det særskilte etterforskningsorganet for politisaker. Blir polititjenestekvinnen funnet skyldig får det konsekvenser, og hun kan sågar bli funnet uskikket til å arbeide i politiet. Noen tilsvarende beskyttelse har borgerne ikke i forhold til barnevernstjenesten. Man kan klage på barnevernstjenesten til fylkesmannen i det aktuelle fylket. Men også her vil saksbehandlingen være høyst vilkårlig ut fra hvilket fylke du bor i. Bor du i riktig fylke, blir din rettssikkerhet ivaretatt. Bor du i feil fylke, har du ingen rettssikkerhet.
Igjen vil jeg referere til egne erfaringer. Etter flytting har familien sendt klage til fylkesmannen på den saksbehandling barnevernet i den tidligere bostedskommunen utsatte familien for. Fylkesmannen har valgt å ignorere klagen. Jeg har lagt frem den samme klagen for fylkesmannen i mitt nye bostedsfylke, og tilbakemeldingen er at her ville de ha behandlet klagen og gitt svar i løpet av tre måneder. Rettssikkerheten i barnevernssaker er med andre ord høyst forskjellig ut fra geografisk bosted.
Frykt
Barneminister Inga Marte Thorkildsen la i forrige uke frem en ny barnevernsmelding. Her foreslås det å senke terskelen for inngrep. Med tanke på mine egne erfaringer frykter jeg at flere maktmidler og en lavere terskel for maktbruk kan resultere i flere overgrep mot familier som er bosatt på «feil» sted. Myndighetene ønsker å beskytte barna, men hvem skal beskytte borgerne mot myndighetene?
Å flytte fra barnevernet kan dermed innebære å flytte fra overgrep og rettsløshet, eller å flytte til rettssikkerhet. Det som blir vurdert som «veldig, veldig skadelig for barnet» ett sted, trenger ikke bli det et annet sted. Er det da en riktig vurdering av foreldrene å flytte fra barnevernet?
NRK Ytring har, etter en redaksjonell vurdering, valgt å anonymisere kronikkforfatteren av hensyn til tredjepart.
Jeg er usikker på hva du ønsker å oppnå med denne ytringen. Du skriver mye om hvor «farlig» barnevernet kan være og om at de har for mye makt og presenterer din egne anekdotiske opplevelse som bevis på dette. Jeg har selv fått innsikt i en situasjon der barnevernet absolutt burde grepet inn, men gjorde det ikke. I det tilfellet virket de mer som «foreldrevern» da jeg fikk inntrykk av at de heller ønsket å beskytte foreldrenes «rettigheter» framfor barnets beste. Det er ikke mulig for noen å trekke en slutning ut ifra ytringen rett og slett fordi du ikke presenterer noen som helst objektive beviser. Du baserer konklusjonen kun på egne erfaringer, men sier ingenting om hva som egentlig hendte (noe jeg selvfølgelig forstår). Siden jeg ikke har noe grunnlag annet en din oppfatning og dine slutninger er det etter min mening umulig å irrasjonelt for meg å trekke en konklusjon. Anekdoter er ikke beviser. Hvis du derimot har gode statistiske data eller undersøkelser å vise til blir saken en helt annen, men slik den er presentert her må jeg innrømme at jeg får inntrykk av at den er skrevet av en person som er på grensen til å være en uskikket forelder som prøver å skylde på barnevernet for sine manglende evner. Jeg kan naturligvis ta feil og er helt åpen for å bli motbevist, men det er nå engang den oppfatningen jeg får.
Thomas H. R. jeg antar verken du eller dette menneske som sliter har akademisk utdannelse og da kommer det ikke like lett fram alle sidene og en skal selvfølgelig ikke legge seg helt ut på nettet. Hvem er du til å ytre deg om ting du bare leser. vedkommende prøver bare å belyse noen sider av barnevernet som jeg heller ikke skjønner helt. Hvordan kan en institusjon si at en person ikke kan ha omsorg for Et 1 av barna. for meg så er det jo klinkende klart at der du udugelig til ett av barna, ja så e du det for resten også. jeg nekter å tru at slikt kan være mulig. så du baserer deg på en annen historie, ja men det er jo selvlysende at da har jo de rett grunnlaget å bedømme på. Det er en ting til jeg undere meg på Thomas! er det familien du tenker på eller barnevernets måte å håndtere saker på. for det er vel det dette innlegg handler om, sånn stort sett. Er vi ikke alle litt usikker og livene våres er bevegelig slik at intet er noe mal.. Rasta måtte ber mene seg
Så du sier barnevernet var dårlig i ditt tilfelle, og dårlig i forfatterens tilfelle, dere er i total enighet da; Barnevernet er dårlig. Barnevernet følger lovene, så dermed må det være lovene som er dårlige. Gå å gjør noe med det med å tvinge den lovgivende makten til å lage et nytt sett med lover. Det vil ta tusenvis av timer med arbeid, men det er sant om alle sett med lover.
Jeg vil ikke si total enighet da vi er på hver vår ende av spekteret. Jeg har vanskelig for å tro at denne ytringen er skrevet av en «perfekt» forelder når den åpner med setningen: «I TO kommuner er jeg vurdert som uskikket til å være forelder for ett av mine barn.»
I dette tilfellet er det da sannsynligvis årsaker til at barnevernet handlet som de gjør, men at de allikevel ikke grep inn i tide. Dette er selvfølgelig ren spekulasjon da jeg ikke har noe informasjon om denne situasjonen, men etter min oppfatning er terskelen for inngripen for høy.
Det er ikke snakk om «foreldrevern», saken er det at det kan være veldig traumatisk for barn å miste sine omsorgspersoner. Terskelen SKAL være høy for å ta et barn ut a hjemmet, fordi det kan gjøre vanvittig mye mer skade enn nytte for barnet.
I tilfellet jeg refererer til var det snakk om seksuelle overgrep fra en forelder over lang tid. Hvis ikke barnevernet skal gripe inn i slike tilfeller vet jeg ikke når de skal gripe inn. Ja terskelen skal være høy, men ikke så høy at det aldri skjer.
Barnetvernet er ikke én person, det er flere. Det burde vært lettere å rapportere inn de som ikke gjør jobben sin i alle etater osv i Norge, og få de sparket.
Det store problemet i barnevernet er at det er overbefolket av unge kvinner som mangler livserfaring, er genuine feminister og som innbiller seg at det er kun moren som evner å ta vare på sine barn.
Jeg har snakket med advokater og med leger som forteller skrekkhistorier om barnevernet, og alle sier det jeg skriver i påstanden ovenfor.
To av dem sier rett ut at barnevernet forfølger saker til foreldrene går til separasjon som til slutt ender i skilsmisse, og da er barnevernet såre fornøyd.
En av advokatene fortalte meg om en sak der faren vant i retten, men barnevernet i ettertid gjør det de kan for å forfølge ham. Blant annet ved å møte opp hos ham gang på gang, gjerne (og helst?) når han har gjester på besøk, sår tvil om hans evne til å ta seg av barna som alenefar og kommer med stadig nye provokasjoner.
De forteller om barn som er dypt ulykkelige fordi de har mistet faren sin.
Jeg har fått fortalt så mange negative historier om barnevernsaker at jeg er dypt skeptiske til dem.
Det er mye snakk om likestilling og få kvinner inn i mannsdominerte yrker, men det er ingen som snakker om det store problemet at barnevernet stort sett består av kvinnelige ansatte. Mange av dem pur unge, uten erfaring med barn og samliv.
Jeg begynner dette innlegget med å gjøre to avgrensninger.
Jeg kjenner ikke denne konkrete saken og har ingen mulighet til å vite hva som
faktisk har skjedd og jeg har ingen personlig erfaring med Barnevernet
(heldigvis). Det jeg derimot kan si, ut fra egne erfaringer i andre typer
saker, er at det bildet som kronikkforfatteren beskriver faktisk kan skje i
Norge.
Barnevern og psykiatri har det
til felles at man sitter med dilemmaet med under og overreaksjoner.
Underreaksjoner
er de tilfellene hvor det offentlige burde ha grepet inn og ikke gjør det og
det får tragiske konsekvenser. Vi har flere eksempler i Norge på at barn blir
drept eller får livene sine ødelagt for livet. Overreaksjoner er det motsatte, der
man for eksempel tar barna fra en familie uten at det er grunnlag for det og
derved ødelegger personers liv. Overreaksjoner er i ytterste konsekvens ikke
like alvorlige som underreaksjoner, men de er alvorlige nok for de som blir
rammet av det. Problemet er at det i mange tilfeller er vanskelig å vite hva
som enten har skjedd eller som kommer til å skje, for eksempel for barn som
lever i en familie der Barnevernet får melding om at… Svaret på et slikt
dilemma er at det offentlige må gjøre sitt ytterste for å a) ivareta alle
parters rettssikkerhet og b) opptre profesjonelt og selv da
vil ikke dilemmaet bli borte, men det blir mindre. Det man i praksis ser er
slik forfatteren skriver at det er voldsomme variasjoner både på rettsikkerhet
og hvor profesjonelt aktørene opptrer. Det stemmer også med mine egne
erfaringer.
Det er noen av debattantene som
etterlyser et mer objektivt helhetsbilde av denne problemstillingen og ikke
bare anekdoter. Problemet er at denne typen saker sjelden kommer frem i lyset,
at det er vanskelig å ta stilling til sannhetsgehalten i mange saker (f.eks.
varslersaker i arbeidslivet) og at den det gjelder enten blir eller føler seg
stigmatisert. Vi kommer derfor ikke unna anekdoter og enkelthistorier, men som
forhåpentligvis kan kaste lys over et større fenomen.
Ved to anledninger har jeg blitt
utsatt for grove overgrep fra den norske stat, den første gangen på 1990 tallet
og den andre i 2006. Den første saken vant jeg og den andre saken er uoppgjort.
Jeg vil ikke omtale disse sakene i detalj (ingen var Barnevernet), men peke på
noen fellesnevnere som jeg også ser omtalt i denne saken. De fleste nordmenn
tror at man lever i en rettsstat. I virkeligheten kan rettsstaten godt fungere i
ganske mange saker, men i det øyeblikket statlige aktører enten som følge av
manglende profesjonalitet, frykt og/eller behov for å dekke over egne tabber eller
følelsesmessige mekanismer lar hemningene fare kan hva som helst skje,
også i Norge. De strukturelle maktforholdene har enormt mye og si, det er en
stor forskjell på hva en mer eller mindre ressurssterk enkeltperson kan bringe
til torgs i forhold til det apparatet en offentlig etat kan bruke mot deg hvis
de bare vil. I den ene saken min ble jeg truet av et departement om at hvis jeg
tok kampen opp ville de «ødelegge livet mitt» og at de hadde ubegrensede ressurser
i rettsapparatet og om nødvendig ville kunne holde det gående i retten i
årevis. Jeg ble også truet til å undertegne på en egen taushetserklæring der
jeg lovte og aldri noen gang fortelle noen hva jeg hadde opplevd.
I tillegg til de rent
strukturelle maktforholdene kommer spørsmålet om troverdighet inn. I det
øyeblikket du havner i en slik situasjon er du allerede stemplet enten som «kriminell»
eller som «psykisk forstyrret» på en eller annen måte. Jeg har opplevd begge
deler, og jeg er ikke straffedømt og aldri vært til psykiatrisk behandling. Dette
trekker du med deg inn i en eventuell rettslig behandling, en advokat i en
rettssak vil hamre løs på din troverdighet i retten fordi det er det advokater
gjør. Det vil være naivt å tro at slike stigmaer ikke skal ha noe å si for
dommerne i en retts-sak eller for saksbehandlere for eksempel hos Fylkesmannen.
Det er også slik at dette påvirker deg som person og gir opphav til helt
normale følelsesmessige reaksjoner, som en del av konfliktadferd, som gjør at
du blir ytterligere stigmatisert. Nervene dine blir så frynsete at selv om du
ikke var unormal i utgangspunktet så blir du det i løpet av prosessen.
Man med andre ord i en Catch 22
situasjon, en nedadgående spiral som du må ha uhyre sterke nerver og dømmekraft
for å ha håp om å komme ut av. Jeg hadde
ikke det den siste gangen jeg var ute for dette. Nervene tålte ikke
påkjenningen, overmakten var for stor og jeg måtte gi meg i en sak hvor jeg
aldri var i tvil om at jeg hadde rett. Resultatet er at du må leve resten av
livet som offer for et overgrep som staten er ferdig med for lenge siden, men
som du aldri blir ferdig med. Selvfølgelig har disse historiene flere sider enn
bare én og det er mye man som enkeltperson kan gjøre for å unngå å havne i en
slik situasjon. Jeg har lært mye av mine feil. Noen personer er mer sårbare enn
andre på grunn av sin personlighet, spesielt hvis man bryter med den kulturelle
konformiteten i Norge og dette er psykologisk (Juklerød saken). Du trenger bare
én uprofesjonell person i f.eks. Barnevernet som reagerer følelsesmessig og så
setter man i gang en maskin som ingen kan stoppe når den først er startet. Ironisk
nok er det også slik at hvis de etter en første impuls ser at de har tatt feil
fortsetter maskinen i mange tilfeller å kverne fordi de det gjelder nå er redde
for å måtte stå til ansvar som sin opprinnelige feilvurdering. Jeg forstår derfor
at det artikkelforfatteren her beskriver kan skje og skjer ikke så rent
sjelden.
Dette er en viktig debatt for jeg
er ikke i tvil om at Barnevernet gjør mye viktig arbeid for barns beste men
også det motsatte, at overgrep forekommer med jevne mellomrom.
La det være helt klart… vi trenger et BARNEvern med KOMPETANSE!
Som artikkelforfatter skriver er det ren BINGO hva man opplever fra den etaten i dag. I flere saker ser vi det samme mønster. Han nevner Alvdalsaken, men Christoffersaken var like ille. Barnevern fikk beskjed, men beskyttet MOREN og holdt far på avstand. Vi ser det samme mønster i Vågåsaken, barnet blir mistrodd, ordfører trodd… i bygda. Vi ser det i Kvamsaken, igjen beskytter barnevernet moren og stefar, mens barnet beskriver seksuelle overgrep og vold over flere år! Barnevernet fikk saken henlagt ved at de tvang barnet til å si overgrepet ikke hadde skjedd for å beskytte stefar som var bekjent. Nå jenta senere nekter bo med mor og flytter til far, fremmer barnevernet i Kvam bekymringsmelding 3 dager etter flyttingen. Som artikkelforfatter beskriver kommer barnevernet på fars hjemsted til stikk motsatt konklusjon, barnet hadde det mye bedre hos far! Dette BINGO mønsteret ser vi igjen i en rekke saker. Innformasjon om dette spres på internett, og stadig flere får innblikk i en stadig stigende arroganse i et system som SKULLE være til barnets beste. Adelesaken der Norge tapte så det suste i EMK viste det samme mønster. Selv om Norge ble dømt gikk barnetvernet inn og tok barna!!
Systemet er arrogant, det skjuler seg bak en fasade av taushet der de begår grove overgrep mot mange barn. Det er åpenbart at kompetansen svikter slik mange fagfolk har beskrevet lenge. Barnevrnet klarer de lavterskelsaker der det handler om enkle problemer, men når det blir komplisert psykiatri, narsissistisk dynmaikk… da svikter de over en lav sko. Et barn som over lang tid kommer med blåveiser får ikke skapdører i øyet annen hver dag. Jeg kjenner selv flere saker der barn ber barnevernet om beskyttelse, men der barnevernet heller beskytter foreldre fordi de er bekjente og «ikke kan tro det barnet sier! Barnevernets logikk synes være:
«For komplisert, jeg kan ikke forestillemeg det, altså kan det ikke være slik. Jeg kan forestille meg en enkelforklaring , altså er det sannsynligvis slik.»
HVOR MANGE FLERE DREPTE OG ØDELAGTE BARN SKAL TIL FØR DE ANSVARLIGE BLIR FENGSLET OG STRAFFET???
Du kan være brennsikker på at i alle disse sakene er kvinner overrepresentert med sine feministiske holdninger der det viktigste er at mor aldri må tape en sak.
De ansvarlige vil aldri bli fengslet og straffet, for i offentlig sektor er folk som begår ugjerninger per definisjon ikke ansvarlig for noe som helst. Dessuten er det så mange paragrafer å gjemme seg bak at det er umulig å forfølge noen i denne jungelen.
Det er helt klart at det er behov for et velfungerende barnevern, men dette vil aldri bli velfungerende når barnevernet har den makten det har.
Det skal svært mye til for å få barnevernet til å snu i en sak. Det vil jo være det samme som å innrømme feil, og slike mennesker gjør ikke det. De kjører rett fram, og de har loven i ryggen.
Jeg tror ikke folk flest er klar over hvilken makt barnevernet har. Det er langt mer enn det politiet kan stille opp med.
Nå er loven endret, slik at foreldre som føler seg overkjørt av barnevernet ikke har krav på fri rettshjelp før endelig vedtak er gjort.
Imens kan barnevernet knuse hele familien uten at et menneske kan stoppe dem. De har loven i sin hule hånd.
De som har gitt barnevernet den makten det har, må ha hatt en genuin tro på at ansatte i barnevernet er upartiske og rettferdige mennesker med all verdens erfaring med barn og konflikter i familier. Av de historiene jeg har fått innblikk i er dette slett ikke tilfelle.
At ingen tar grep og går dem etter i sømmene er skremmende.
Imens går hele familier til grunne. Både barn og foreldre blir ødelagte.
Fordi denne saken er postet under «Ytring», blir det umulig for enkelte debattanter umulig å delta, av samme grunn som NRK, nemlig «NRK Ytring har, etter en redaksjonell vurdering, valgt å anonymisere kronikkforfatteren av hensyn til tredjepart.» Saker som dette burde være lov å kommentere ut fra en vanlig Disqus konto. Det er sensur og knebling av meningsbærere å legge dette ut under Ytring.
On topic: Det er bekymringsfullt at det ikke finnes noen måte å utøve sanksjoner mot ansatte i barnevernet. Det er som artikkelforfatter sier «Det jobber mange overgripere i barnevernet». Det største problemet derimot, er synsingen. Har man først blitt uvenner med en som er ansatt i barnevernet, er det ikke måte på hvor mye ubehageligheter dette mennesket kan stelle i stand. Dette skjer, dette vet barnevernet om, dette vet norske journalister og folk flest. Likevel er barnvernsansatte urimelig godt beskyttet.
Rystende historie – og det er dessverre mange liknende. Historien går fra Bastøy, via taterne, og frem til i dag. Dessverre er det nok heller slik at for få flykter fra barnevernet. De lider i stillhet, både barn og familie – ødelegges psykisk og økonomisk. Intetanende lar de seg føre til dommen. For mange er for godtroende, de aner ikke hvor rettsløst dette systemet er, før de havner der. Da er det ofte for sent. Da er akuttvedtaket fattet, av en barnevernssjef som både er saksbehandler og i praksis ofte utøver dommerfunksjonen. Fylkesnemnd og fylkesmenn blir for ofte sandpåstrøere.
Hva kan gjøres? Det vi trenger er et navneskifte, som gir holdningsendringer. Vi trenger et barne- OG familievern – som har fokus på å gi HJELP. Det første du skal høre når du går inn på et kontor er: » Hva kan jeg hjelpe deg/dere med?» Advokater med lang fartstid fra barnevernssaker sier 2 ting: At det er alminnelig foreldre som sliter litt i hverdagen som utgjør hovedparten av sakene til barnevernet, og 2. barnevernet legger planer for omsorgsovertakelse istedet for hjelpetiltak i hjemmet.
Alt indikerer da at fokus og holdninger er feil i etaten. Derfor får vi for mye synsing, for mange slumsete avgjørelser til barnets verste.
Men det er en underliggende årsaksfaktor her som virkelig er skremmende, nemlig politikk. Når vi har sterke fraksjoner i samfunnet, og innenfor politiske partier, der det biologiske prinsipp ikke lenger er så viktig – der det f. eks. er ok å kjøpe seg barn i India – ja da betyr det jo ikke noe for disse om et barn er hos sine biologiske foreldre eller hos fosterforeldre.
Vi har jo også enkelte politikere og ansette psykologer som bevisst fremfører «ingen eier sine barn». Det er en sleip retorikk det.
Vi som ønsker et velfungerende barnevern må spørre oss: Hvem tjener på å skape et omsorgssviktshysteri? Hvem tjener på å hausse opp stemningen slik at flere og flere saker finner veien til barnevernet? Vi skal ikke glemme at barnevern etterhvert har blitt en milliardindustri, som kan påvirke politiske partier. Og en viktig kvinnearbeidsplass, særlig for SV velgere, psykologer og sosionomer. Og vi må spørre oss: Hvem har skrevet lærebøkene til de som jobber i etaten?
De fleste land i verden ser med undring på vårt barnevern. Men vi fortsetter som de verdensmestrene vi tror vi er. Noen ganger kan man lure på om det er barnets beste, barnevernsindustriens beste eller politisk ideologi som teller mest.
Et samfunn som gjør barnevern til partipolitikk har mistet svært mye av sin verdighet. At barnevernet med så stor ressursbruk har så dårlige resultater, kan vi som medmennesker og samfunn ikke lenger leve med. Jeg minner om at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi regnet det å bli skilt fra sine kjære og det å bli tvunget til å leve med de man ikke har kjær som 2 av de største lidelsene et menneske kan oppleve.
Det er vel ingen tvil om at barnevernet overhodet ikke fungerer som den hjelpefunksjon den skulle vœre . Etterat den nye barnevernloven og fylkesnemdene ble opprettet i 1992, var det en økning på omsorgsovertakelser på 400 % . Terskelen for å fjerne barn er ßå til de grader lav . Biologiske foreldre har ikke rettigheter i det hele tatt : Menneskerettsjurist Maeius Reikeraas sier det slik: Jeg har ikke lagt skjul på at jeg synes det er et skremmende lavt
kunnskapsnivå om grunnleggende menneskerettigheter i Norge.
Konsekvensene av manglende kunnskapsnivå, er at mange føler at livet
ødelegges og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare
forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.
Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i
nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å
forstå deres smerte.
De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket.
Situasjonen er dramatisk. Det sitter tusenvis av mennesker i dette
landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler
seg fullstendig overkjørt.
Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert
menneske og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og «individet»:http://www.riksavisen.no/?p=4446
Sakkyndige psykologer , som er betalt av barnevernet blir ansatt for å skrive utredninger, leser først barnevernsrapporter og bruker så 3-4 timer på utredning av foreldre og barn, jeg har flere dokumentasjoner på at de ikke i mange tilfelle møter hverken foreldre og barn. Fylkesnemda har ingen domsrettighet og er underlagt Barne- og Likestillingsdepartementet , men avsier likevel omsorgsovertakelser , denne dommen blir stående fast .
Akkuttvedtak har økt med 40% , sœrlig i forbindelse med nyfødte der fosterforeldrene står klare og venter på at barna blir født.
De biologiske foreldrene er bare surrogater som gjør de praktiske
oppgavene for å fø ungene. Statens forlengede arm i omsorgsarbeidet er
NAV (Arbeids – og velferdsetaten), helsestasjon, barnehage, skole og
selvfølgelig det allestedsnærværende barnevern. Disse legger beslag på
over en tredjedel av det norske statsbudsjettet (1.064,9 milliarder
kroner for 2013); barnevernet alene, 12 milliarder kroner.
Arbeiderpartiet bruker kapitalistiske metoder for å ta knekken på
familien. 75% av barnevernet er satt bort til private aktører i 2013,
som forrige år hadde 220 millioner kroner i overskudd, ren fortjeneste.
En «mor» eller «far» i fosterfamilien får utbetalt opp til 500.000
kroner per fosterbarn per år og beholder barnets barnetrygd og bidrag.
Det er på tide at det norske folk våkner før det er for sent.
Problemet er at tendensene er globale. Målet for verdens elite er å
innføre grenseløs verdenskommunisme ved hjelp av EU, FN og andre
politiske og økonomiske verdensomfattende «sammenslutninger»:http://www.nyhetsspeilet.no/2013/01/til-barnets-beste-staten-som-omsorgsperson/