Et italiensk par (søkerne) inngikk en svangerskaps -surrogatiavtale med en russisk klinikk. En russisk kvinne fungerte som surrogatmoren. Samme dag som barnet ble født, ga surrogatmoren skriftlig samtykke til at det italienske paret kunne registreres som barnets foreldre. Det italienske konsulatet utstedte de nødvendige dokumentene for at barnet kunne forlate Moskva for å dra til Italia.
Innen en måned etter at de kom tilbake til Italia, ble det innledet straffesak mot søkerne på grunnlag av at de hadde forfalsket dokumenter for å bringe en utenlandsk mindreårig til landet. I henhold til den samme lovbestemmelsen kunne adopsjon derfor godkjennes for barnet, ettersom barnet av de italienske domstolene ble ansett for å være en uledsaget mindreårig i landet. Som en sidebemerkning avslørte DNA -testing at barnet ikke var genetisk knyttet til søkerne. Søkerne søkte en forklaring fra den russiske klinikken, som etter en intern forespørsel ikke kunne forklare hvordan feilen hadde oppstått.
Under adopsjonsprosessen fant en psykologisk vurdering av barnet at søkerne ga ham utmerket omsorg, at søkerne hadde utviklet et ‘dypt følelsesmessig bånd’ med barnet (i 34 -årene) og at adopsjon ville ha ‘ødeleggende konsekvenser for barnet ‘(ved 34). Til tross for denne vurderingen beordret familieretten imidlertid at barnet ble fjernet fra søkerne, tatt i omsorg for sosiale tjenester og plassert i et barnehjem. Barnet ble værende i dette barnehjemmet i femten måneder, og all kontakt mellom søkerne og barnet ble stoppet. Barnet ble til slutt plassert i en familie med tanke på å bli adoptert.
Denne saken er spesielt bemerkelsesverdig da den ble henvist til storkammeret etter en lavere kammerdom. Underkammeret hadde funnet ut at søkernes artikkel 8 rett til familieliv hadde blitt engasjert og brutt av italienske myndigheter, og underkammeret gjentok at fjerning av barnet fra søkerne måtte være et spørsmål om ‘aller siste utvei’ ( på 101).
I full kontrast var storkammeret uenig i at søkernes familieliv i det hele tatt var engasjert i denne saken. Storkammeret konkluderte med at det i opposisjon til kammerdommen ikke var et familieliv mellom søkerne og barnet (se 157). Storkammeret stolte på fraværet av biologisk bånd mellom barnet og søkerne, den korte varigheten av forholdet til barnet og usikkerheten i båndene fra et juridisk perspektiv, i motsetning til underkammeret som hadde ansett at søkerne hadde ‘opptrådte som foreldre’ overfor barnet (på 98).
Imidlertid fant storkammeret at fakta i saken falt innenfor omfanget av søkerens privatliv, og engasjerte derfor artikkel 8, ettersom det var ‘rett til respekt for søkernes beslutning om å bli foreldre’ (kl. 163).
Storkammeret vendte seg deretter til å vurdere om de italienske myndighetenes innblanding i søkernes artikkel 8 -rettigheter var forsvarlig. Konklusjonen (som ikke var enstemmig: 11-6) var at det ikke hadde vært brudd på artikkel 8. Det ble funnet at de italienske myndighetene hadde handlet på en hensiktsmessig måte, som var i samsvar med loven, etter et legitimt mål og nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen gjentok at om etisk sensitive spørsmål, som adopsjon, medisinsk assistert befruktning og surrogatmorskap, har medlemslandene en stor takknemlighet. Den italienske staten hadde enekompetanse til å anerkjenne et juridisk forhold mellom foreldre og barn med sikte på å beskytte barn og like fullt kompetanse til ikke å anerkjenne visse forhold. Virkeligheten var at søkerne ulovlig hadde omsorg for et barn som ikke var genetisk knyttet til dem, og den eneste måten å få en slutt på den ulovlige situasjonen var ved å fjerne barnet fra søkerne (se 215).
Leave a Reply