Parton, Thorpe og Wattam

Parton, Thorpe og Wattam (1997) starter sin diskusjon om risiko og moralsk orden med en gjennomgang av nyere forskning som har forsøkt å tydeliggjøre hvordan barnevernet utvikler seg og hvilke løsninger som møter utviklingen. Antallet klienter som meldes har gått opp men det ser ut til å være vanskelig å påpeke klare årsaker til at barn meldes. Det som framkommer er at levekårene synes å være preget av lite varme og høy grad av kritikk, den mishandling som oppdages er sjelden alvorlig og det er heller snakk om følelsesmessig omsorgssvikt og at foreldreskapet ivaretas på kritikkverdige måter (op.cit.:13). Forfatterne reiser spørsmål om hvorfor i det hele tatt velferd for barn og familier skal organiseres som beskyttelse og vern. På denne måten er barnevernet ført inn på jusens arena hvor kravet om bevisførsel konfronterer sosialvitenskapene med sitt prediksjonsproblem når det skal tas stilling til ulike framtidsscenarier basert på inngrep eller ikke. Både sosialviterens og praktikerens rolle blir med et slikt utgangspunkt å måle problemets forekomst, dimensjon og karakteristika, det å utforske problemenes røtter og årsaker og undersøke løsninger som kan lede til endring eller at problemet overkommes helt. Det reises spørsmål ved om søken etter diagnoslignende tilnærminger er veien å gå generelt for en virksomhet
som barnevern. En virksomhet som i så stor grad preges av sosiale verdi-standpunkt kan vanskelig klare å avgjøre hva som er skadelig for barn på
noen holdbar vitenskapelig måte (King 1997:65).

I motsetning til en slik modernistisk tilnærming framhever Parton, Thorpe og Wattam (1997) at den sosiale konstruksjonismen må legges til grunn når en skal analysere barnevernets begreper. Dette fordi den åpner for å forstå barnevern som et fenomen som oppstår, defineres og vedlikeholdes ved hjelp av historisk situerte begreper. Dette gjelder både hva som er problemene og hva som er sosialt arbeid myntet på å håndtere dem. I dette ligger det en forståelse av at kunnskapen som anvendes i feltet ikke alene kan baseres på såkalte vitenskapelige holdbarhetskriterier. Barnevern er virkelige situasjoner som gis mening gjennom tolkning og forhandlinger basert på sosiale gruppers verdisett. For offeret er ikke den analytiske kategorien det sentrale, selv om det kan ha betydning for hva slags smerte som påføres og hvordan den oppleves over tid. Hva som til enhver tid betegnes som vanskjøtsel eller mishandling blir et spørsmål om verdier i det sosiale felt hvor situasjonene skal tolkes. Om jeg skulle anvende Searles realismebegrep, er det tydelig at forfatterne anser barnevern som et sosialt konstituert faktum, mens smerten som barnet måtte oppleve – så vel som foreldre eller sosialarbeider og for så vidt menigmann ved å se et barns lidelse – oppleves subjektivt og kroppslig, men tolkes og gis mening i kulturen. Parton, Thorpe og Wattam trekker selv paralleller til medisinske diagnoser. De mener msorgsvikt
og andre begreper som brukes i sosialt arbeid, ikke kan anvendes på samme måte som for eksempel diagnosen kikhoste37. Spørsmål om hva som er en dårlig barndom må heller sammenlignes med fenomen som pornografi – hva som er rett og galt på slike områder, veksler fra sted til sted og til ulike tider (1997:71).

Forfatterne drøfter framveksten av begrepene mishandling (abuse) og omsorgssvikt (neglect38) og beskriver hvordan begrepene glir inn i språkbruken i lovtekster, hos de profesjonelle og inn i hverdagsspråket. Dette kan også forstås som framveksten av distinksjoner innen barnevernfeltet, med diffusjon til maktfeltet og samfunnet generelt. Parton, Thorpe og Wattam har undersøkt hva sosialarbeiderne vektlegger (eller hva de har sin oppmerksomhet rettet mot) i utredningen av barnevernssaker, for å finne ut på hvilket grunnlag de vurderer tiltak overfor mishandling og omsorgssvikt.

Se påpeker at sosialarbeiderne måler livet hos foreldre og barn med en målestokk skapt av normalitetsforventninger til foreldreskap i samfunnet. I deres undersøkelse vurderer barnevernet hva slags oppvekst helheten i det fysiske og sosiale miljøet i og omkring familien skaper. De fant 12 forhold som oppsummerer hva sosialarbeiderne merket seg ved (op.cit.:131). Hvor mange som kom opp i den enkelte sak var avhengig av sakens natur og omfang (eks. i parentes er her tatt fra mitt materiale for å illustrere anvendbarheten av deres analyse):

1. Andres reaksjoner med tanke på hvordan de vurderte graden av avviket fra normen (hvordan vurderte naboen mors sinne).
2. Barnets oppførsel (alene ute sent om kvelden, hvordan er det når de har besøk).
3. Omsorgspersonens moralske karakter (om mor for eksempel var opptatt av at hjemmet var rent og pent).
4. Andres innflytelse i familien/miljøet (om det var fulle folk på besøk og om de var kriminelle)
5. Omsorgpersonens og evt. partnerens rolle i samlivet og ellers (om partneren slår mor eller er arbeidsløs).
6. Tid/rom dimensjonen og hvor spesifikk/uspesifikk den framtrer (er det vanskelig å redegjøre for hvor foreldrene er om dagene og hva de foretar seg, hvordan vil det være å følge dem opp i hverdagen – er de forutsigbare på tid og sted).
7. Det generelle bildet av familielivet (Om de ser ut til å ha det hyggelig, om sosialarbeideren synes det er stygt hjemme hos dem og om de har ”skikkelige” bøker og ”vakre ting”).
8. Omsorgspersonenes reaksjoner på undersøkelsen (viser foreldrene noen vilje til samarbeid og virker det som om de snakker sant, eller bare snakker de etter munnen for å gjøre ”de rette” tingene.
9. Tilsynet med barna (at foreldrene ser etter barna når de leker inne eller ute, og hvordan de oppmunter eller setter grenser for barna).
10. Måten rollene og ansvaret i husholdet er distribuert på (viser foreldrene noen tegn til at de har en arbeidsdeling i det hele tatt, eller flyter alt, hvor kjønnet er arbeidsdelingen, gammeldags eller moderne, er de i arbeid?)
11. Nærheten til og omgangen med andre i familien/slekta (hva slags kontakt har de, hvordan ser andre i familien på deres problem og hva slags aksept er det for det barnevernet gjør, og hvordan oppfører den øvrige familien seg).
12. Andre offentlig ansattes syn (hva mener lærere, helsesøstre, politi o.a.)

Slik barnevernet fremstilles her, blir det synliggjort at vurderingskriteriene kan forstås som kulturell så vel som sosial og økonomisk kapital, at det må utøves et skjønn for å kategorisere om et barn har de nødvendige goder, eller om forholdene skal oppfattes som byrdefulle. Forfatterne ser diskursen som moralsk og opererer med distinksjonene normal og marginal hvor moralisering (situated moral reasoning) særlig kjennetegner beskrivelsen av den marginaliserte posisjonen. Forfatterne har ikke klart å bryte ned moraldiskusjonen til begreper som muliggjør en drøfting av ulike felts estetikk – eller smak om vi skal bruke det uttrykket. De trekker heller ut noen områder som hvor moralske kategorier anvendes. Slik de ser det, lager sosialarbeiderne en slags ”moralsk profil” etter å ha vurdert ”akseptabel oppførsel” kontra ”sanksjonabel oppførsel”.

Disse avveiningene leder til kategorisering under de upresise uttrykkene mishandling og omsorgssvikt, og denne usikkerheten smitter også over på klientene ved at de ikke er helt sikker på hva de har gjort galt. De opplever seg anklaget og finner seg selv omgitt av frykt for å miste barnet. Det henvises til det faktum at undersøkelser har påvist at 619 av 1000 foreldre i USA anvender korporlig avstraffelse (physical punishment), mens hele 110 av 1000 har utøvd alvorlig vold (abusive violence). Det er sannsynligvis ikke så uvanlig i andre Anglo-Saksiske land heller, men er kanskje mer uvanlig her hos oss nå enn for et par generasjoner siden. Også fra mine informanter kan jeg referere flere som opplevde frykt for hvor grensene gikk før de ble fortrolig med hva barneverntjenesten anså som normalt i et hjem.

Utdrag fra samtale med en av foreldrene som hadde hatt tett oppfølging i
mange år:

E: … hvordan synes du møtet ditt med folk som har representert barnevernet har vært?
K: … til meg så synes jeg det har vært helt greit jeg. Det har jo ikke vært noe ..hva skal jeg si, det har vært bedre enn forventet om jeg skal si det sånn. Jeg hadde kanskje ventet dem med enda større hoggtenner og mer frampå og flere trusler og ..at det skulle være tøffere enn det var…
E: Hva har det betydd for deg at de sitter med makten til å ta fra deg ungen om de skulle vurdere det slik at det ikke er godt nok hjemme?
K: Nei, det har betydd det at jeg har tatt meg sammen da. Det gjorde jeg forsåvidt ganske tidlig og, men det har alltid hengt over meg som en klo, hatt mareritt om det og sånn, at de plutselig har sparket inn dørene med politi og rykket ungen fra meg og sånn.
E: Du har drømt om det?
K: Ja, jeg har sett for meg de verste situasjonene i perioder. Det viser seg at det skal litt mere til før de gjør det da. Jeg tror at du kan strekke det ganske langt og gjøre mye rart mot dem før de går så drastisk til verks mot deg. Hvis du gjør det så er du klar over det selv.

Uttalelsene illustrerer både forventningene ved møtet og frykten for hvor grensene gikk, men viser også at det ble skapt en trygghet hvor erfaringer med konkrete hendelser relatert til rus og barneomsorg lærte vedkommende om det reelle spillerommet som var tilgjengelig. Legg også merke til at det ”gale” som kan gjøres ikke relateres til barnet, men til sosialarbeideren; kan gjøre mye rart mot dem før de… Vedkommende er mer opptatt av å passe seg for barnevernet, og å finne ut hvor toleransegrensen går enn å tenke seg at det handler om sitt eget barn.

Thorpe (1994) har tidligere beskrevet rasistiske trekk ved barnevernet i Australia, sosialarbeiderne fordømte væremåtene til sosialt isolerte, depriverte familier, enslige mødre og rusmisbrukere uten å utrede om og på hvilken måte barna i det hele tatt tok skade. Barnevernet fokuserte også sin innsats på de svært få sakene der det var mistanke om overgrep i stedet for å gjøre noe med den menneskelige og økonomiske fattigdommen. Parton, Thorpe og Wattam fulgte opp arbeidet fra Australia med undersøkelser og omtaler av britiske forhold. I lesningen av journaler fant de som ventet nesten ikke forsøk på å definere hva som var mishandling eller omsorgssvikt overfor barnet, men rikholdige tekster om mødre, hus, barn og deres oppførsel.

Thorpe har i sine arbeider særlig lagt vekt på å vise at ekspansjonene av barnevernets virksomhet inn i større deler av befolkningen, baserer seg å en praksis som i sin framgangsmåte opptrer som om det en skulle finne var mer omsorgssvikt og mishandling, mens det som skjer mer ligner på fordømmelse av livsstiler blant flere av de som anses marginalisert. Verken i Australia eller i England førte en betydelig vekst i klientmengden til en høyere tallmessig forekomst av grove overgrep (Thorpe 1994 og 1997). Den samme utviklingen har vi hatt i Norge som beskrevet foran. Thorpe har gjennomført forsøk hvor økt bevissthet om disse utviklingstrekkene lå til grunn for ny praksis og oppnådde en sterk reduksjon i bruken av rutiner utviklet for å møte de alvorligste tilfellene. Han viste at selv om mottaket opptrådte mer forsiktig, oppnådde barnevernet en for klienten, mer anstendig og respektabel saksgang, uten at oppdagelsesfrekvensen av alvorlige tilfeller sank (Thorpe 1997)39.

Noe av problemet med Parton, Thorpe og Wattams argumentasjon slik jeg ser det, blir at det ligger under en form for anklage mot sosialarbeiderne om at de skulle ha gjort noe annet. Det de betegner som situated moral reasoning framstår ikke med gyldighetsanspråk, men bærer i seg en antydning om at sosialarbeideren nærmest handler forført av sin egen sosialisering. Implikasjonen er at de handler nærmest ubevisst og inntar denne rollen, gjerne i den tro at de hjelper folk til et bedre liv – de har blitt en slags borgerskapets forlengede arm eller anstendighetens politi – sivilisasjonens disiplinære makt. Om det nå skulle være slik at det er det som er sosialt arbeids oppgave, slik sosialpolitikken og praksis er utformet, så blir jo en anklage om nettopp å gjøre dette, heller paradoksal. Forfatterne forventer at sosialarbeidere skulle utvise en større kritisk evne til å se hva som utspiller seg i maktens skygger, for noen ganger å kunne drøfte de bakenforliggende årsaker til materiell og ”åndelig” fattigdom. Sosialt arbeid i Storbritannia har reagert på den moralske panikken som har oppstått i etterkant av et sterkt fokus på mishandling og omsorgssvikt. Ved å sette på seg disse brillene og ikke se de fattiggjorte menneskelige mulighetsrommene, individualiserer sosialt arbeid resultater av en historisk betinget ulik interessekamp. Ved å gå ut og slå ned på ”overgrep”, ”mishandling” og ”omsorgssvikt”, substantiverer sosialarbeideren – og hele institusjonen ”barnevern” – ofrene for dårlige oppvekst- og levekår. Kategoriene hefter ved praksis på en slik
måte at klientene blir offer for en fordømmelse av livsvilkår og livsformer som kanskje ikke er intendert av sosialarbeideren. Selv om overgrepene foregår i noen få av tilfellene, preges systemet av at det går for langt i  utgangspunktet (excesses). Thorpe skriver selv at disse utslagene av makt blir:

..to use the state to enforce child rearing practices with which not everyone of every class, race or culture might be in agreement. There must be some other way of achieving the ”effectiveness” end without its unintended consequences. Child protection has become a ”panoptical device”, a means by which the private lives of those who struggle to bring up children in difficult conditions are made
public and what is made public is more often than not a misrepresentation of what is required. That which does not conform to standard middle class patriarchal child rearing norms is represented as ”At Risk” of abuse, neglect or abuse (Thorpe 1993:405).

Denne måten å omtale det sosiale arbeidet på fører lett sosialarbeiderne i en forsvarsposisjon.

Samarbeidet med Thorpe ledet til ”Nardoprosjektet” (Clifford, Marthinsen og Samuelsen 1996), og senere til ”Terskelprosjektet” (Marthinsen og Drugli 1998) hvor det ble lagt vekt på å synliggjøre hva slags arbeid som ble gjort med ulike saker over tid, og hvordan klientinntaket forløp i barneverntjenesten i Trondheim. Erfaringene med forskning og undervisning overfor hjelpetjenestene i Trondheim tyder på at bedre data har gitt bedre innsikt og derved også manet til større forsiktighet i møtet med mulige klienter, men det løser ikke vanskene med utslagene av barnevernets begrepsbruk (Marthinsen og Arntzen 1998, 1998a).

I Storbritannia har barnevernet slitt med sin legitimitet, og det har vært en betydelig innsats for å bedre kvaliteten på arbeidet både gjennom rutineutvikling og økt forskningsinnsats for å muliggjøre bedre utredninger (DHSS 1985, HMSO 1992, DoH 1992, Parker m.fl. 1991). Sosialarbeiderne har ikke fått særlig hjelp av den britiske forskningsinnsatsen på å utvikle redskap for risikovurdering, siden disse tilløpene til anvendt sosialvitenskap har avdekket de betydelige svakhetene som kommer fram ved å bruke statistiske modeller for beregning av risiko. De viser bl.a. til at forekomsten av treff vil være så dårlig at ikke bare går mange fri av de som kan være til stor fare for barnet, men også svært mange som ikke er representerer noen trussel ville blitt fratatt barnet urettmessig om vitenskapelige risikovurderinger skulle anvendes40. En rettsstat kan ikke basere sine reaksjoner på slike prediksjoner.

Med blikket skapt av barnevernets historiske tradisjon har vi vært vitne til en justering av det filter som en ser mulige klienter gjennom. Selv om det kanskje er utviklet en habitus hvor det utvises større forsiktighet i møtet med klientene, betyr ikke det at det er utviklet et begrepsapparat som gjør forestillingene om mishandling og omsorgssvikt håndterlige – begrepene provoserer de som risikerer å få dem lagt på seg så mye at det smitter over på hele systemet. Selv om den nye loven om barneverntjenester snart har vært operativ i et tiår, er ikke begreper som melding, omsorgssvikt og mishandling erstattet med andre ord verken i lovteksten eller i praksis. Terje Ogden (2001) hevder barnevernet er inne i et paradigmeskifte hvor familiebevaring representerer den nye ideologien, det handler om en reorganisering av familiens økologi. Han advarer sterkt mot det han betegner som ”karakterdrap” på klienter, noe som jeg oppfatter skjer gjennom den tilskrivelsen av negative karaktertrekk som søken etter overgripere og mishandlere har bidratt til. På samme seminar tok Thomas Nordal opp det problematiske i at
en først skal beskrive elendighet nok til å inkludere folk i systemet som klienter,
for så i neste omgang å innlede et samarbeid basert på klientens vekstog
utviklingspotensiale. Ogdens påstand om et paradigmeskifte finner kanskje
sin støtte i nye praksiser hvor begreper som foreldrekompetanse, mestring
og livspolitikk blir mer framtredende41.

37 Jeg er ikke helt enig i deres kontrastering til en medisinsk diagnose, siden den også kan ha sterke sosiale implikasjoner. Når de forestiller seg sykdommen som den samme uansett kontekst, mener jeg at kroppens smerte som følge av visse overgrep også kan være den samme (jeg skiller heller ikke mellom fysisk og psykisk smerte her).

38 Her i landet anvendes både mishandling, omsorgssvikt og overgrep, mens den engelske diskursen opererer med abuse, neglect og maltreatment. For oversettelsen har jeg valgt å bruke begreper som henviser til vår hjemlige debatt hvor ”samlebegrepene” vanligvis er mishandling og omsorgssvikt som i Storbritannia ville være abuse og neglect. Maltreatment og overgrep er ikke synonyme.

39 Besøkte selv et av de aktuelle prosjektkontorene som Thorpe omtaler under en studietur i 1998. Hadde flere besøk og studieopphold til Universitetet i Lancaster i perioden 1992-1999. Se for øvrig artikkel i Embla nr 3/99- Marthinsen, Edgar 1999a: Mer forsiktighet i barnevernsaker i England: tør vi gå saktere fram?

40 Hvis de hadde anvendt en modell med så høy treffsikkerhet som 80% (noe som sannsynligvis ikke er å oppdrive pr i dag innen dette feltet) med en forekomst på 10 pr 100, så ville en screening av 1000 identifisere 80 av de estimerte 100 korrekt, mens 20 ikke ville blitt identifisert og i tillegg ville 20% av utvalget risikere å bli identifisert altså en statistisk feil som ville føre mistanken til 200 av de 1000.
41 Se intervju med Ogden i Embla nr. 4/2000

Edgar Martinsen

Fra rapport nr 9 i skriftserien til Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge

Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern
Dr.polit.-avhandling 2003

Comments

comments