av Jane Kile
En politisk utordring; mange faggrupper kan arbeide for å forebygge omsorgssvikt.
Hvordan står det til å våre kommuner? Finnes det adekvate hjelpetiltak eller muligheter for forhindre at man må bruke årevis på å reparere et barns liv etter at det har vært traumatisert av offentlige myndigheters inngripen i deres liv.
Barn som har blitt vanskjøttet av offentlige ansatte ved at de har blitt revet ut av sin egen familie og plassert i helt fremmede miljøer hvor de har blitt alvorlig traumatisert.
At mennesker med såkalt barnefaglig utdannelse utsetter barn for slike traumer, og samtidig sier at det er til barnas beste når barnet er å engstelig at det får så kraftige reaksjoner at de må medisineres mot angst.
Og når man har kommet fram til i rettslige forhandlinger at det ikke var grunnlag for et slikt omfattende inngrep i barnets liv, men at barnet nå er så traumatisert at det ikke vil tåle å flytte hjem til sin biologiske familie.
Barnet er blitt utsatt for tortur og nedverdigende behandling av såkalt barnekyndige.
Rundt om i landet sitter det mange slike skjebner. og formålet med en omsorgsovertakelse er at den skal være midlertidig, og at barnet skal tilbakeføres så snart forholdene ligger til rette for det, men dette skjer sjelden eller aldri. Barn blir til og med bortadoptert mot foreldrenes vilje.
Dette underbygges med barnekonvensjonen artikkel 39, der det står at:
«Partene (statene) skal treffe alle egnede tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver form for grusom eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter. Slik re-habilitering skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet.»
Og hvilket miljø er bedre egnet til en slik re-habilitering enn hos sin egen slekt hvor barnet elskes med en ubetinget kjærlighet og får lov å ha sin rette identitet.
«Det finnes en del artikler om temaet, og man kan anta at dette er samme metoder som brukes av barnevernet for å forsøke å bryte ned blodsbåndene mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse.
Det er skremmende å se hvordan erfaringer man har med barn som har opplevd traumer tidligere gir psykologer en mulighet til å se hvordan man kan bruke dette i prosesser for å få til en ønsket effekt hos barn som barnevernet ønsker at skal knytte seg til et fosterhjem.
Loven og intensjonen ved bruk av fosterhjem er jo klar og tydelig på at det skal være en midlertidig løsning, men i praksis har man sett at tilbakeføring etter § 4-21 så og si er umulig, og her benyttes begrep som tilknytning i stor grad, men når man ser at ikke barna finner tilknytning i et fosterhjem, så finnes det da andre metoder å bruke.
Man kan påføre barna et foreldrefiendtlighets syndrom, og når barn får høre gjentatte ganger at deres biologiske foreldre er slik eller sånn, så klarer man etter hvert å få barnet til å slutte å like eller slutte å elske sine egne foreldre, og dette er skummelt, fordi her skjer det også mye med barnets egen identitet.»
Leave a Reply