Prinsippet om barnets beste gjelder for alt barnevernrettslig arbeid. Prinsippet har vokst frem gjennom lovgivning og juridisk litteratur. “Barnevernets historie gjennom 100 år viser en etat som har vært i utvikling, men som også har vært under stadig og til dels skarp debatt. Det har skjedd mange reformer i løpet av denne tiden, men det overordnede hensynet har hele tiden ligget fast – hensynet til barnets beste ” 9 .
Utviklingen av barnevernlovgivningen satte fart på 1900-tallet. Det ble utarbeidet en rekke nye lover til vern av barn, den første og viktigste var “Lov om behandling av forsømte børn” av 6.juni 1896, som ble kalt “Vergerådsloven” 10 . Norge ble med denne loven et foregangsland innenfor lovfesting av offentlig barnevern. Før Vergerådsloven trådte i kraft i 1900, besto det offentlige barnevern i liten grad av utarbeidede bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen.
Juristen og professoren Bernhard Getz var hovedmannen bak Vergerådsloven. Han kom med en ny og revolusjonerende måte å løse ungdomskriminaliteten på. Selv om kriminalpolitiske, økonomiske, forebyggende og effektivitetshensyn lå til grunn, så Getz på ungdomskriminelle som forsømte barn som trengte hjelp, og ikke bare som kriminelle. Loven søkte derfor også andre hensyn enn rent straffehensyn. Vergerådet ble etablert, og skulle være et nytt kommunalt organ som skulle utøve loven i praksis. Vergerådet hadde myndighet til å iverksette ulike tiltak overfor barn og deres oppvekst, også overfor lovlydige barn.
Etter andre verdenskrig skjedde det en økonomisk vekst og ny rettslig tenkning i Norge, og med denne kom en ny lov om barns rettigheter, lov av 17.juli 1953 nr.14 om lov om barnevern (1953-loven) som avløste Vergerådsloven. 1953-loven bygde på Sosiallovutvalgets 11 og sosialdepartementets 12 forslag, men noen endringer gjort av Brundtland Regjerningen.
Motivene for den nye loven var først og fremst å styrke hjemmets stilling i forhold til statens rett til å gripe inn. Vergerådene ble gjort om til barnevernsnemnder, og prinsippet om barnets beste vokste frem. Tidligere hadde man sett på barnet gjennom familien, og tenkte at barnet fikk hjelp dersom familien fikk hjelp. Den nye rettslige tenkningen satte barnet som selvstendig individ i sentrum, og utformet et lovverk som skulle styrke dette synet. Regjeringen Brundtland hadde “barn” som en av sine hovedsatsningsområder, og besluttet bl.a. å framlegge barnevernloven som en egen lov, og ikke som en del av en samlet sosiallov. På samme tid var psykologien og barnepsykiatrien i framvekst, som satte fokus på andre måter å løse problemer på. Forebyggende arbeid ble prioritert og tiltaksspekteret ble utvidet. Bortsetting av barn ble mindre brukt som tiltak.
Det skjedde altså en nytenkning om at problem primært skulle løses ved tiltak i hjemmet, og sekundært ved omsorgsovertakelse. Grunnleggende tanker om barns karakter av å være sårbare og deres behov for beskyttelse ble et tema ved utformingen av 1953-loven.
Grunnleggende verdier i et godt utformet velferdssamfunn tilsier at barn bør ha krav på å bli beskyttet mot onder i samfunnet som de selv ikke kan beskytte seg mot. Barn trenger beskyttelse for overgrep både fra det offentlige og i hjemmet. Disse tanker og verdier førte til utformingen av § 17 annet ledd i 1953-loven som bestemte at “Når helse- og sosialstyret skal avgjøre hvilke åtgjerder som skal tas, skal det holde seg barnets beste for øye. Helseog sosialstyret bør også ta omsyn til om det kan skade andre barn at barnet blir i heimen”. Etter dette skulle det sees hen til barnets beste i skjønnsvurderingen ved valg av tiltak. Dette representerer et skille frem mot dagens barnevernsrettslig tankegang.
Etter hvert viste det seg at 1953-loven hadde noen svakheter. Barnevernsnemnda kom i en rollekonflikt mellom å være et hjelpeorgan og å være et organ som hadde i oppgave å forberede og avgjøre tvangssaker, med tilkalt dommer. En annen svakhet var at barnevernet ikke ble koblet inn tidlig nok. Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr.100 (bvl.) avløste loven av 1953, og kan sies å være en videreføring av 1953-loven 13. De viktigste endringene var at rettsikkerheten ble styrket, ved at det ble opprettet statlige fylkesnemnder som avgjørelsesorgan, og at det ble muligheter til å sette i gang hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt i saken 14 . Prinsippet om barnets beste kom fram i ny bestemmelse § 4-1, og bygde på de samme grunnleggende hensyn som § 17 i 1953-loven. Likevel var det behov for en tydeligere lovhjemmel av barnets beste prinsippet som allerede på denne tid var godt forankret i norsk rett. Dermed ble § 4-1 omformulert i forhold til den gamle § 17. Någjeldende bvl. § 4-1 lyder: “Ved anvendelsen av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen” . Man ser her en tydeliggjøring av prinsippet i forhold til 1953-loven. Formuleringen gav et krav om en sterkere vektlegging ved at barnets beste skal ha avgjørende betydning. Forarbeidene til barnevernloven presiserer at det er barnets interesser og behov som skal være i fokus 15, og daværende barne- og familiedepartement 16 bemerket i forbindelse med §4-1 at målet er å finne tiltak som er til barnets beste. 17
Prinsippet om barnets beste har også røtter i internasjonal rett. Prinsippet har vært nedfelt i internasjonale konvensjoner siden 1959 18, da deklarasjonen om barnets rettigheter ble vedtatt av FN. Da FN vedtok barnekonvensjonen 20. november i 1989, ble hensynet til barnets beste og barnet som individ styrket. Fra å være et prinsipp om at barns interesser skulle tas hensyn til, ble prinsippet utvidet til å være et hovedhensyn ved alle avgjørelser knyttet til barn. 19 Dette fikk betydning i norsk rett, fordi barnekonvensjonen var folkerettslig bindende. Da FNs barnekonvensjon ble inkorporert i norsk rett 1. august 2003 i medhold av menneskerettsloven § 2, fikk hensynet til barnets beste ytterlig sterkere forankring i norsk rett.
Hentet fra «Barnets beste ved vedtak om samvær etter omsorgsovertakelse»
6 Knoph, Ragnar (2004) s.20
7 Haugli, Trude Samværsrett i barnevernsaker 2. utgave 2000
8 Havik, Toril beslutninger om samvær når barn blir tatt under omsorg i Havik og Falck Barnevern og fylkesnemnd 2000
9 Tjomsland (2003) s.11
10 Lindboe, Knut (2012) s. 39
11 NOU 1985: 18
12 Ot.prp.nr.60 (1988-1989)
13 Lindboe, Knut (2012) s. 41
14 Lindboe, Knut (2012) s. 43-44
Leave a Reply