Propaganda eller realiteter om norsk barnevern? | Einar C. Salvesen

Lover og regelverk kan ha de beste intensjoner, men er avhengig av forvaltningskvalitet, og det er den som svikter.

«Andre land vil se til Norge», sier barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland i intervju med Aftenposten. Slik snakker bare en minister som er satt til å styre et system hun ikke har hatt nærkontakt med. Vi er tusener av mennesker, fagfolk og lekfolk som har opplevd systemet fra innsiden, og erfart en annen virkelighet enn det ministeren prøver å fremstille.

Man må skille mellom innpakning og innhold. Lover og regelverk kan ha de beste intensjoner, men er avhengig av forvaltningskvalitet, og det er den som svikter. Massiv kritikk fra fagmiljøer basert på detaljert kunnskap om hvordan systemet fungerer, har fremkommet. Den gjelder særlig omsorgsovertagelser.

Manglende dømmekraft

Som ministeren påpeker, ser vi tilfeller der det er åpenbart at barn må beskyttes mot vold og eller overgrep ved at barnevernet overtar omsorgen. Men det er manglende dømmekraft, inkompetanse og misbruk av lovens intensjon når barn fjernes på grunnlag av avstraffelser med mild grad av «vold», fremfor å sette inn tiltak i hjemmet.

I de fleste saker som fører til omsorgsovertagelser er det heller ikke spørsmål om vold og overgrep, men finmåling av omsorg i fokus. Oppfatninger og synsing ut fra saksbehandlers og det enkelte barnevernskontors personlige preferanser og livshorisont kan her avgjøre hva som er god nok omsorg. Det mangesidige og nyanserte nett som menneskelige relasjoner og tilhørighet innebærer, kan bli feid over med lettvinte fortolkninger og misbruk av psykologisk teori.

Skape tillit og vise respekt

Omsorgsovertagelsens pris er skyhøy. Barn i fosterhjem mister kontakt med nettverk, blir utsatt for en traumatiserende samværsordning og har dårlig prognose. Gevinsten med å holde familien sammen er åpenbar. Hva skal til fra barnevernets side for å unngå unødige omsorgsovertagelser og skape et samarbeidsklima som både kan avklare den faktiske omsorgen og gi resultater i form av læring og endring?

Det er mye som bør sies om dette, men om man overfor utsatte familier ikke evner å skape tillit, vise empati og respekt for de utfordringer, ulikheter og kulturspesifikke uttrykk som finnes innen den enkelte familie (norske familier inkludert), hjelper det lite med mer teori og all verdens kompetanseløft.

Stikkord for et bedre barnevern er derimot at det enkelte barnevernskontor har verdier og praksis knyttet til ydmykhet, åpenhet, selvforståelse og feilhåndteringsrutiner. «Personlig egnethet» er her stikkord både for ledelsen og de ansatte. I dag ser vi for mange eksempler på det stikk motsatte.

Uavhengig kommisjon

Siden vi står så langt fra hverandre i forståelsen av virkeligheten når det gjelder barnevern, burde det nedsettes en uavhengig kommisjon som undersøker «havariene», enkeltsaker som utgjør «bevisene» for vår kritikk. Ved en flyulykke ser man ikke på et tilfeldig utvalg fly, men på det spesifikke flyet. Dette er noe ganske annet enn den undersøkelsen av enkeltsaker ministeren henviser til.

Hellelands innspill og øvrige artikler fra ansatte i systemet til forsvar for barnevernet kan for oss som har sett hvordan dette apparatet fungerer på nært hold i et ukjent, men anselig antall omsorgsovertagelsessaker, bare unnskyldes med manglende erfaring fra innsiden av systemet.

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!

Comments

comments