Protestene er ikke bare støy

Endringene i barnevernet kan ikke lenger skje ved å justere det bestående. Men politikerne har ikke forstått hvor alvorlig situasjonen er.

Av Ragnvald Bjørgaas Petersen lege Sandnes/Etiophia

Norske barnefamilier som oppholder seg i utlandet, opplever sjelden at de ikke får barna med seg når de reiser hjem. For utlendinger i Norge er det imidlertid ikke slik, og det siste året har de internasjonale protestene mot norsk barnevern blitt stadig sterkere. Fra Russland, Tsjekkia og Litauen kommer det anklager om både kidnapping, nazisme og norsk innavl.

Den harde ordbruken kan bunne i at utenlandske barn i norske fosterhjem mister sin nasjonale identitet og språk, men også i at man mangler forståelse for selve grunnlaget for omsorgsovertakelsene. Norge ønsker å møte kritikken med faktainformasjon om hvordan barneverntjenesten i Norge fungerer.

Barneverntjenesten i Norge bygger sin virksomhet på lang erfaring og ulike barnevernfaglige teorier. Virkningen av tiltakene er i liten grad dokumentert. Aktører innenfor Bufetat mener at dette er et etisk problem, og har lenge ønsket en omlegging til mer forskningsbasert hjelp. Undersøkelser så langt viser imidlertid at mange barnevernsbarn sliter alvorlig, både psykisk, på skolen og i arbeidslivet.

Det er Fylkesnemda som avgjør barneverntjenestens begjæringer om omsorgsovertakelse. Nemda er et domstolsliknende organ, og i Rogaland deler Fylkesnemnda gateadresse med andre forvaltningsorganer som Fylkesmannen og Bufetat. Nemnda er definert som upartisk og uavhengig, og i hovedtrekk avgjøres 80- 90 prosent av sakene i barneverntjenestens favør.

Den sakkyndige i saken velges og betales som regel av barneverntjenesten, og kan være økonomisk avhengig av oppdragene fra familiens motpart. Vedkommende har avgjørende innflytelse på utfallet av nemndforhandlingene, og går vanligvis ikke imot oppdragsgivers hovedstandpunkt i saken.

Informasjon som hentes inn gjennom de frivillige tiltakene, brukes som bevis i saken. Det er årsaken til at mange foreldre frykter hjelpen fra barneverntjenesten.

Noen omsorgsovertakelser i Norge skjer på grunn av fysisk mishandling, incest eller vanskjøtsel. Men langt flere av sakene handler om det som defineres som alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller sannsynlighet for at barnets helse og utvikling kan bli alvorlig skadet. Vurderingene kan være vanskelige, åpner for stor grad av skjønn, og kompliseres av at familien kan være i krise og kanskje i konflikt med barneverntjenesten på vurderingstidspunktet.

Det finnes hjemmesituasjoner som er så belastende at omplassering oppleves som en lettelse for barnet. Eksempler fra mediene viser at barneverntjenesten noen ganger er for passive i slike tilfeller. Å oppløse barnets nærmeste relasjoner for å bygge nye bånd i betalt offentlig omsorg, vil uansett alltid være et risikabelt prosjekt. Fra et helseperspektiv må vi i prinsippet anse inngrepet som et stort og eksistensielt psykisk traume, som utløser en krise hvor ettervirkningene kan vare livet ut.

Jeg undres over at fagmiljøene og beslutningstakerne i liten grad problematiserer bruken av et virkemiddel som i seg selv utgjør en så stor risiko for barnets omsorg, helse og utvikling. Når vi ikke klarer å underbygge at tiltaket virker, må vi etter min mening også våge å drøfte om dagens praksis for omsorgsovertakelse har noen naturlig plass i et moderne og fremtidsrettet barnevern.

Ulike medier, FN, Europarådet, profilerte jurister og politikere har kommet med alvorlig kritikk av dagens omplasseringspolitikk. Barneminister Solveig Horne sier at hun ikke er sikker på at barn alltid får det bedre etter at de er kommet i statlig omsorg, noe som er en svært bekymringsfull uttalelse. I luftfarten settes fly på bakken når sikkerheten kan være truet. Innen barnevernet legges det nå opp til flere bekymringsmeldinger, tidligere intervensjon, mer tvang og flere omsorgsovertakelser. Når medisinen ikke virker, skal det gis mer av samme medisin.

Når vi skal imøtegå verdens beskyldninger mot norsk barnevern, bør vi som et utgangspunkt erkjenne at utfordringene innenfor etaten er store. Forskningsresultatene som skulle gi oss et bevisbasert barnevern, har tilsynelatende uteblitt, og endringene som må til kan ikke lenger skje ved å justere det bestående. Foreløpig ser det ut som at politikerne ikke fullt ut har forstått alvoret i situasjonen.

På sikt må vi uansett kunne forvente et systemskifte i barne- og familievernet. Det vil bli nødvendig å etablere hjelp som er brukerorienterte og tillitsbaserte. Hvor utgangspunktet er at også foreldre ønsker barnets beste, hvor hjelp og tvang ikke går hånd i hånd, hvor begrepet rettssikkerhet får et mer meningsfylt innhold, og hvor brudd av familierelasjoner reduseres til et absolutt minimum.

For øvrig bør vi ta ropene fra Tsjekkia, Russland og Litauen til etterretning, og invitere til dialog. Kanskje finnes det blant protestene også stemmer som kan bidra til et bedre vern av barn i Norge.

Opprinnelig publisert i BT

Comments

comments