Jeg har med interesse lest de svar som har kommet på min siste kronikk i OA. Det er fornærmede barnevernspedagoger, det er foreldre som har fått fratatt sine barn, det er fosterforeldre som forteller om sin hverdag. Og i kommentarfeltene møter man de samme, både i kommentarfeltet i OA og på Facebook blir kronikken heftig og høyrøstet diskutert. Jeg skal forsøke å oppsummere mitt syn. Mitt syn dreier seg ikke om personene i barnevernet. Vel. Stort sett ikke. Det dreier seg om systemet.
Vi har så mange systemer, vi har så mange måter å hente ned virkeligheten og putte det inn i et system. Vi har konsensus, ismer. Jeg skrev for en tid tilbake om NORGISMEN. Jeg skrev blant annet: «Norgismen gjør oss først og fremst skråsikre på at vi er gode. Å, så gode vi er. Vi kriger ikke, ingen hos oss blir fengslet uten lov og dom, vi lar ingen sulte. Og barnevernet er en av medaljene på brystet vårt som blinker når vi skyter det fram mot de andre. Barnevernet er godt. For det skal ivareta de stakkars, uskyldige barna som blir vanskjøttet og mishandlet av sine foreldre.»
Vi tror vi er perfekte. Vokst opp i trygge Norge, i sosialdemokratiet, oppflasket med at alt går bra til slutt. Vi har skoletannlege, helsesøster. Skolen lærer oss at alt går bra til slutt. Hvis vi har vondt i en fot vil en lege raskt kunne oppsøkes for å undersøke. Som nasjon bedriver vi omfattende fredsarbeid hos «De Andre». Vi har olje, lever i fred, og aner bare i Dagsrevy-glimt hvordan virkeligheten egentlig er, utenfor sirkuset Norge.
Så lærer man på barnevernspedagogstudiet visse utdrag fra psykologisk litteratur. Utdrag. Og man lærer at dette er fasiten. Man lærer på hvordan å snakke med barn. Man lærer å «avsløre» når barn lyver og når de snakker sant. Man lærer å observere samhandlingen mellom barn og foreldre, lærer når den oppfattes som skadelig, når det dreier seg om omsorgssvikt.
Men hva er pensum? Dens passuser om å lese situasjoner, avdekke seksuell mishandling, avdekke omsorgssvikt, er de riktige? Bjugn-saken er et skrekkeksempel. Det viste seg at barnevernet totalt og fullstendig misoppfattet barnas utsagn om seksuelt mishandling. Et annet eksempel: Tomas Quick. Et helt psykologisk miljø hadde vært skråsikre på teorien om at vi mennesker har evne til å fortrenge traumatiserende hendelser. Quick ble dømt fordi han ble et forskningsprosjekt, et bevis på den teorien innen psykologi som dette miljøet holdt seg til. Men så viste teorien seg å være feil. Breivik er et annet eksempel. Her hadde vi to par av de fremste rettspsykiatere, som kom fram til to diametralt forskjellige svar.
Psykiatrien er på barnestadiet, over hele verden. Det er som med astronomi: Man har sett de nærmeste stjernene, men det er et univers utenfor som vi ikke har, og aldri heller vil få noen kunnskap om. Slik er også psykiatrien. For menneskesinnet er som universet. Det er så komplekst, så stort, så mangfoldig at vi bare har skrapet på yttersiden av den.
Og de ansatte i barnevernet skraper bare på yttersiden av den litteratur og forskning som tross alt er laget innen barne- og voksenpsykiatri. Men kan det være slik? Er det riktig å ha det slik?
En omsorgsovertakelse er livsødeleggende, ikke bare for foreldrene, men også altfor ofte for barna. Skal avgjørelsen i dette ekstremt viktige spørsmålet overlates til lavt utdannede? (når jeg skriver lavt, er det fordi en psykiater har mer enn dobbel så langt studium i psykologi enn barnevernspedagogene). Skulle ikke disse sakene vært gjennomanalysert av ti psykologer og psykiatere? Jo. Fordi det dreier seg om livet til mennesker.
Nå er det slik at det er Fylkesnemnda, og i neste instans Tingretten som avgjør spørsmålet om omsorgsovertakelse. Men her sitter kun ett sakkyndig medlem, og deres avgjørelse er kun bygget opp av den dokumentasjon barnevernet har hostet opp. Og de går IKKE i foreldrenes favør. Det er også et problem at man i altfor få saker finner grunnlag for å oppnevne en uhildet sakkyndig som kan granske forholdene nærmere. Nei. Når barnevernet har bestemt seg, ender det stort sett med omsorgsovertakelse. I opp mot 90 prosent av sakene, leste jeg et sted. Som Kolbein Falkeid skrev: «Når man bestemmer seg for å dra, har man allerede dratt».
Jørgen Stueland, advokat
Kunnskap gir makt…og brukt på feil måte fører til store negative konsekvenser for enkeltmennesker.