Psykiatrien har kidnappet barnevernet

av advokat Jørgen Stueland

Ifølge Wikipedia er Psykiatri en spesialitet innen medisin som omhandler hvordan man skal forstå, utrede, behandle og forebygge psykiske lidelser. Ifølge den samme er psykologi det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser. Psykologien har en lang historie. Men man sier at den moderne psykologiens far var Wilhelm Wundt som i 1879 etablerte det første observatoriet i Leipzig for å studere sinnet. Siden den gang har psykologien gått gjennom flere faser og hatt ulike retninger. Men det er særlig i etterkrigstiden at psykiatrien har spist seg inn i våre liv. Aldri har det blitt forsket mer på feltet, og aldri har det blitt utdannet flere psykiatere og psykologer enn i dag.

Selve grunnfjellet innen psykiatri og psykologi er det å forstå psykisk sykdom. Det å stille diagnoser. En kan ikke behandle en person uten først å forstå hva personen lider av. Forutsetningen for god medisin, løsningsorientert medisin, medisin som virker er at behandleren kommer nær sannheten om det problem mennesket han søker å behandle lider av. Det hele er mulig innen den somatiske del av medisinen. Pasienten har visse symptomer som passer til en bestemt diagnose. Man lytter på hans kropp. Finner man noen ulyder? Man tar en blodprøve, som avslører en infeksjon. Nå. Ja. Da lider han av en virusinfeksjon. Case closed. Man finner kreftsvulster. Pasienten kommer hinkende. Finner brudd i beinet. Det forekommer selvsagt feildiagnostisering innen somatisk medisin. Kroppen snakker til legen, og legen hører hva kroppen sier.

Hva så med psykiatrien (jeg bruker fra nå av psykiatri som en fellesbetegnelse på psykiatri og psykologi)? Psykiatriens oppgave er først og fremst å kartlegge og forstå hva som skjer i hjernen til mennesker. Hvordan kan man så forstå hva som foregår i hjernen, gjennom hva det sier. Hva det forteller om seg selv, hva det sier om hvordan det tolker verden og seg selv og det som hender med det.

Jeg kan for eksempel si: – Jeg hadde en god barndom, med snille og omsorgsfulle foreldre. Eller jeg kan si: – Min far voldtok meg jevnlig fra jeg var 11 år til jeg ble 18. Disse setningene sier mye om hvordan jeg sannsynligvis har det i dag. Og disse setningene, sammen med en strøm av andre setninger, plasserer terapeuten inn i en kontekst. Terapeuten har lest lærebøker om hvordan psykiatriske diagnoser skal stilles ut fra pasientens egenfortelling, hans fortelling om sin fortid, nåtid, hans syn på verden. Og her kommer også affekter inn, pasienten kan gråte, han kan skrike, han kan ha liten eller ingen mimikk, han klarer ikke å holde kroppen i ro, han klarer ikke å ha øyekontakt. Og så videre. Og så videre.

Hvor har vi kommet, nå? Hva kan vi foreløpig konkludere med? Jo, vi ser at mens indremedisineren finner et klart definert skyggefelt på røntgenbildet og derved vet at han har med kreft å gjøre, må psykiateren bruke en hel rekke av til dels diffuse og usikre signaler fra pasienten for å kunne komme noe i nærheten av en konklusjon. Men konklusjoner trekkes allikevel, på en skråsikker måte.

Jeg har lang erfaring med psykisk syke mennesker. Disse menneskene har det til felles at de gjerne er pasienter i tiår. Og de har også det til felles at de har fått flere, til dels mange ulike diagnoser. Hvis en pasient for eksempel er impulsiv med penger, alkohol, bilkjøring kan dette være tegn på flere diagnoser. Det kan være ADHD. Det kan være bipolar affektiv lidelse. Det kan være angst (angsttrykk søker ro). Eller det kan være en personlighetsforstyrrelse. Jeg har opplevd å møte på pasienter som har fått alle disse diagnosene, basert på den samme historien fortalt til forskjellige terapeuter.

Jeg har hatt en klient som gikk på Litium i tjue år fordi han fikk denne diagnosen da han var i tjueårene. Diagnosen ble nylig fjernet, og han fikk diagnosen PTSD kompleks, som har sin årsak i gjentatte traumer påført ham fra hans foreldre i barndommen. I tjue år kunne han gjennomgått traumeterapi, i stedet spiste han salt i disse tjue årene.

Man kan ta eksempelet Breivik. To par av det man anså for å være de beste rettspsykiaterne i landet kom til to vidt forskjellige konklusjoner. Det ene paret mente han var psykotisk på gjerningstidspunktet. Det andre paret mente han ikke var det. «Pasienten» heter Anders Behring Breivik.

Nå. Hvor har vi kommet så langt? Jo. Vi kan fastslå at psykiatrien ikke er eksakt medisin. Feildiagnostisering er sydd inn i jakken på faget. La oss så bevege oss over på Barnevernet. Barnevernet er gjennomsyret av psykiatri. Man kan nesten si at det er en egen gren innen psykiatrien. For hovedspørsmålet barnevernet tumler med er hvordan barn har det. Hvordan de blir ivaretatt. Og det er et psykiatrisk spørsmål. Fordi for å svare på hvordan barn har det må man bruke psykiatriens metoder. Man besøker hjemmene. Tolker ansiktsuttrykk, språk, affekter, mimikk, gråt, latter. Og så videre. Og så videre. Man innhenter uttalelser fra helsesøster, lege, psykolog, skole, barnehage. Og disse uttalelsene er skapt på samme måte. Helsesøster har tolket barnet, foreldrene. Legen baserer seg på egne tolkninger av foreldre og barn. Skolen uttaler seg på bakgrunn av sin tolkning av barnet. For eksempel kan et gledesløst barn være gledesløst av flere årsaker. Det kan bli slått hjemme. Men det kan like gjerne bli mobbet, utfrosset i venneflokken. Dersom skolen konkluderer med at det må være noe galt hjemme, kan dette altså være totalt og gjennomført uriktig. Og en potensiell bombe for barn og foreldre.

Hvem er så disse som skal svare på det enorme og eksistensielle spørsmålet om barn har det bra? Er de psykiatere? Psykologer? Nei. De er først og fremst barnevernspedagoger og sosionomer. Hvor kunnskapsrike er barnevernspedagogene? Hvor mye psykologi kan de? De har en treårig utdannelse. Og under denne utdanningen har de lært psykologi nærmest ved å ha lest innholdsfortegnelser på psykologiske lærebøker, det består i å ha lest Jesper Juul. Deres metoder er mangslungne. Men jeg kan velge meg ut et eksempel. Filming av lek mellom foreldre og barn. Foreldrene er som regel vettskremte når de skal bli filmet. Livredd for å gjøre feil. På grunn av denne gjennomgripende angsten har de ingen kontakt med sine barn. De sitter pinn stive. De forsøker famlende å løfte opp en lekekloss men har ikke krefter til å forstå hva de skal gjøre med den. Etter filmingen tar barnevernspedagogen filmen med seg på lunsjrommet, mens hun spiser baguette med skinke og ost. Og hun skriver. Og hun skriver. Hun skriver at det ikke var noe blikkontakt. At barnet flere ganger forsøkte å få oppmerksomheten til mor, men mor var ikke tilgjengelig. Foreldrene klarte ikke å sette seg inn i barnets behov. Bang.

Så. Nå har vi kommet så langt at vi kan fastslå for det første at psykiatri er et fag hvor feildiagnostisering er en hverdagslig sak. Så kan vi videre fastslå at innen barnevernet jobber (barnevernspedagogene som bare har lest en brøkdel av pensum og ikke giddet å lese resten. Men så kan vi også konkludere med at disse «psykologene» stiller drepende diagnoser over en lav sko. Uten å ha en fille av peiling på hva de driver med. Og dette innenfor selve hjertet av menneskeheten: Familien. En ting er å få en feil bipolar diagnose. Noe ganske annet er å få dissekert og forkastet sin egen evne til å være mor. Innenfor dette hjertet av menneskeheten er vi fornøyd med at Karlson på taket bestemmer over liv og død.

Comments

comments