Modellen som benyttes ved barnefordelingssaker i domstolene.
Den bygger på et ønske om å benytte flere sakkyndige i domstolene, med andre ord, øke psykologenes virkeområde og makt.
Likeledes bygger den på å la den terapeutiske tekningen gjennomsyre jussen. Psykologer synes ikke evne å unngå å blande terapeutisk tenkning inn i alle sine funksjoner.
Psykolog Rønbeck fikk sin doktorgrad på dette arbeidet. Jeg var selv til stede da han disputerte på psykologisk inst. i Oslo. Maken til tomprat skal man lete lenge etter. Han hadde da også store problemer med å besvare helt enkle spørsmål rundt de sakene som gikk til doms, og som virkelig hadde hatt behov for ekspertise.
Han skriver (s.59) «At denne prosessen virket hadde vi kvantitative mål på ved antall saker som ble løst (80%) og antall løste saker som ble tatt opp på nytt (5% av de 80%)». Dessverre manglet helt elementære metodiske krav, nemlig en kontrollgruppe, som ikke mottok metodens påvirkning og hvordan dens utfall ville blitt. Det er derfor ikke mulig å si noe som helst om hvor vellykket Rønbecks metode er.
Ikke ett eneste sted fokuseres det på de virkelig kompliserte saker, de Rønbeck selv beskriver at den ene forelder har «karakterforankrede» problemer, eller sagt på en mer oppdatert vitenskapelig måte, foreldre med personlighetsforstyrrelser.
Hele hans utredning og 3 artikler knyttet til denne snakker om strukturen på prosessen, noe som går igjen i de 7 faktorer han utleder fra intervjuene med en del av de 109 deltagende par:
1. Fokusskifte
2. Hjelp fra profesjonelle
3. Den rettslige strukturen
4. Respektfull og informativ dialog
5. Rasjonell og faglig informasjon
6. Opplevelsen av trygghet
7. At løsninger kan utprøves.
Hvor ble det av barnet Rønbeck?
Hele hans undersøkelse, og hele implementeringen i rettsalene, handler om «prosessen». Hvordan går man fra konflikt og strid, til forsoning og forståelse. Rønbecks fokus på «løsningsorientering» bygger åpenbart på en terapeutisk tenkning, og går åpenbart på bekostning av hva som blir barnets beste. Det er typisk at de saker som finner sin løsning er de saker som antagelig hadde funnet sin løsning på meklerkontoret uansett.
Ikke ett sted skjer det noe dypdykk ned i de saker som avgjøres av domstolene. Ikke ett sted skjer det noe vurdering av hvordan det egentlig gikk med barna i disse sakene. Fikk barna opprettholdt god kontakt med begge foreldre? Eller var det slik det kan se ut, viktigere at man fikk til en avtaleenn at kvaliteten på avtalen, sett fra barnets behov var i fokus?
Ikke ett eneste sted fokuseres det på hvordan det gikk med barna i alle de 109 referansesakene psykolog Rønbeck bygger på. Rønbeck setter inn store resurser på å intervjue foreldrene for å få svar på hvorfor de fant løsning. Ikke ett eneste sted settes det inn resurser på å undersøke de saker som virkelig hadde hatt behov for psykologisk ekspertise, de der den ene forelder har en personlighetsforstyrrelse og der sakene aldri løser seg. En rekke slike saker er beskrevet andre steder og gjennomgående er at den forstyrrede forelder ikke er mulig å samarbeide med, ikke er mulig å forholde seg rasjonelt til, ikke er mulig å få til løsninger med.
Med andre ord, Rønbecks «løsningsfokuserte» holdning ville ikke hatt en sjanse i helvete! Dette vet han utmerket godt, dette er åpenbart årsaken til at det ikke fokuseres på disse sakene.
Det er disse saker der barn virkelig ødelegges fra innsiden, men her var og er både sakkyndiges og psykolog Rønbecks fokus fullstendig fraværende. Eks. som Kvamsaken som gikk 13 år i rettssystenet, med 14 rettslige kjennelser før far til slutt trakk seg vekk fra den narsissistiske morens 15 forsøk på rettsak er typisk. Samvær ble sabotert fra dag en, men fordi mor var «mottakelig for råd» i møte med domstolene så fikk hun omsorgen. At hun etter hver kjennelse saboterte samvær i alle årene, og ble dømt til tvangsbot, brydde ikke neste dommer seg særlig om. Mor var typisk «hjelpsøkende» og derfor elsket av sakkyndige psykologers «løsningsorienterte» tenkning. Verre er det med de som stiller kritiske spørsmål til den svada disse psykologer fremsetter. Det ene justismord etter det andre beskrives, men selv Bjugnsaken forandret ikke mange psykologers holdning til deres teorier og metoder.
Domstolene begår alvorlige feil i slike saker. Ofte bygger etterfølgende sak på foregående uten noen form for kvalitetssikring av foregående sak. En får inntrykk av at domstolene ser på seg selv som ufeilbarlige. Dette er oppskriften på justismord.
I denne «Konflikt og forsoning» modellen som nå benyttes ved domstolene foreligger det ingen seriøs gjennomgang av kvalitetssikring. Hvordan har det gått med barna i de mest konfliktfylte saker? Hvorfor sviktet modellen dem som trengte hjelpen mest?
En mistenker de sakkyndige og domstolene for alvorlig kunnskapsmangel i disse for barn mest skadelige saker. Det er på høy tid det blir gjort en evaluering av de saker der man ikke finner løsninger ved å snakke sammen. Rønbecks «80% vellykkede saker» er saker der foreldrene evnet snakke sammen. De 20% han ikke går i dybden på, er de med en forelder det er umulig å samarbeide med. Dessverre viser flere beskrivelser at det ofte er denne forelder som får hovedomsorgen.
Her ligger et forsømt ansvar både hva gjelder sakkyndige men også hva gjelder dommere. Åpenbar kunnskapsmangel med manipulative mennesker gjør at slike saker kommer opp til doms og da tror ekspertveldet at barnets beste er oppnådd. Dessverre viser stadig stigende psykiatrisk problematikk blant ungdom at så ikke er tilfelle.
Psykolog Rønbeck sviktet de som hadde hatt mest behov for kunnskap. Dommere svikter også for de er ansvarlige for de sakkyndiges kompetanse. Spørsmålet er hvor lenge det skal gå med slike åpenbare brudd på menneskerettigheter som denne dynamikk er preget av, før folk flest får øynene opp for hva slike modeller og dens aktører egentlig er ansvarlige for.
Leave a Reply