Radiovert: Og velkommen til deg, Psykolog Einar Salvesen. Du har lang erfaring som sakkyndig og fagdommer i barnevernssaker og i et debattinnlegg i aftenposten sist torsdag gir du uttrykk for at inkompetanse og maktmisbruk er to stikkord for hvordan barnevernet ofte fungerer. Det krever en forklaring. Hva er det du mener?
Salvesen: For det første må jeg forklare at jeg ikke har brukt ordet «ofte», men jeg har sagt oftere enn det vi ønsker oss. Barnevernet gjør jo selvfølgelig mye bra arbeid og jeg er helt enig i barneloven. Det å forvalte en slik lov er ikke enkelt og når det gjelder omsorgsovertakelse prosesser så kan jeg ikke tenke meg noen vanskeligere oppgave. Og det gjelder også sakkyndige i slike prosesser – veldig vanskelig å avdekke hva som er virkelighet og hva man skal gjøre – og her skorter det for ofte på kompetansen.
Radiovert: Hvor er det det skorter?
Salvesen: Det skorter i alle ledd – det skorter i barnevernets måte å gå inn på…. i forhold til å gå inn mer dialog orientert. Ha mer kunnskap om hvordan man skal snakke med mennesker. Ha mer vitenskapelig forståelse på å vite hva som er hva. Hvis et foreldrepar kommer med et utsagn så graver man ikke dypt nok så man får ikke tak i virkeligheten bak… Dette er, hva jeg tror, et av hovedproblemene.
Radiovert: Du sa i alle ledd?
Salvesen: Så kommer sakkyndige inn og der har jeg også sett mye dårlig arbeid i forhold til å avdekke virkeligheten. Jeg kommer tilbake til det, jeg kan gi noen eksempler. Og så kommer de inn i rettssystemet, og der er min opplevelse at, hvis du er offentlig oppnevnt sakkyndig, så har du veldig stor definisjonsmakt i rettssalen.
Radiovert: Så de sakkyndiges syn vinner frem og dommerne hører på de sakkyndige?
Salvesen: Ja, i altfor stor grad. Og hvis du ikke er offentlig oppnevnt sakkyndig men oppnevnt av den private part, så er det mye vanskeligere å nå igjennom. Det er min erfaring.
Radiovert: Hvis du er sakkyndig som foreldrene har i en slik sak?
Salvesen: Ja, de har lov til å ha en sakkyndig. For å ta et eksempel, det er jo vanskelig å si om jeg har rett eller ta feil, så da har jeg tatt et eksempel, og det var en sak hvor en mor hadde vært utsatt for en omsorgsovertakelse. Barna var 4 og 9 år gamle når de ble tatt og det var gått 3 år når jeg kom inn i saken. Jeg kom inn i saken samtidig med en annen sakkyndig. Bestillingen til meg var om jeg kunne se på dokumentasjonen i saken og den sakkyndige rapport og så vitne i rettsaken. Det gjør jeg, og ærlig talt så får jeg bakoversveis når jeg ser sakkyndiges rapport. Jeg syns den er spekulativ og den har gitt mor en diagnose uten å ha møtt mor. Hun baserer seg på dokumentasjonen alene og samtaler med barnevernet. Jeg vitner i saken. Mye av mitt bidrag består i å analysere den sakkyndige s rapport og vise at den ikke holder vann. Jeg har også intervjuet mor og finner ikke at hun har den personlighetsforstyrrelse som sakkyndig påstår. Vi vinner med knapt flertall – barna blir tilbakeført.
Radiovert: I fylkesnemnda?
Salvesen: I fylkesnemnda. Den har gått – versert i rettssystemet i flere år. Den er tilbake i nemnda, jeg husker ikke helt hvorfor. Mor har ikke fått medhold i noen rettsinstanser. Så bli barna tilbakeført….
Radiovert: Etter 3 år?
Salvesen: Etter 3 år.. Så kontakter mor meg for barna er urolige og hun er urolig. Hun vil gjerne ha et møte med sakkyndig psykolog. Jeg prøver å få igang det. Sakkyndig psykolog sier hun har kontaktet psykologforeningen og at hun ikke behøver å møte opp på et slikt møte. Det synes jeg er veldig merkelig. Jeg kan ikke innestå for psykologforeningen der men det var det hun sa til meg. Hadde mor villet møte meg etter en slik sak hvor jeg hadde gjort så alvorlige feil så hadde jeg bare bøyd meg i støvet. Så… det er nå en ting.
Så fulgte jeg opp barna. Den eldste jenta begynte å våkne opp med mareritt at de kom for å hente henne i skolegården osv osv. Snakket mye med dem og ble godt kjent med familien. Sakkyndig hadde påstått at mor var arbeidssky, at hun hadde en ustabil personlighet og at hun ikke kunne ha ansvar for barn. Jeg intervjuet arbeidsgiver, han synes mor var meget stabil, han hadde referanser fra flere arbeid fremover som var meget bra. Jeg intervjuet begge lærerne som sa at samarbeidet med mor var meget godt. Sakkyndig hadde påstått at mor ikke kunne samarbeide og heller ikke kunne forandre seg pga sin kroniske lidelse.
Radiovert: Nå begynner jeg å skjønne tegningen og så begynner jeg å lure på hvordan kan sånt skje? Hvordan kan sakkyndig ta så…være så på viddene?
Salvesen: La os ta med…. Jeg intervjuet denne lille piken som nå er blitt 14 år. Så spurte jeg.. på spurte jeg… på spørsmål om hun savnet fosterhjemmet – så sier hun: «Nei jeg savner ikke fosterhjemmet. Jeg får vondt i maven når jeg tenker på det og jeg gråt meg i søvn hver kveld. Jeg følte meg veldig ensom der» – altså i fosterhjemmet – «men det hjalp at lillesøster var der og at vennene kom på besøk. De forsto meg jo, det gjorde ikke fosterhjemforeldrene». Barnevernet ville trappe ned besøkene fordi barna ble urolige.
Radiovert: Besøkene fra mor?
Salvesen: Ja, de skulle innstilles. Og barnevernet hadde plassert barna 75 mil ifra mor. Så det var veldig langt å reise, og det er sånt med besøksordningene som jeg får helt bakoversveis av når jeg ser hvordan det fungerer. Barnevernet ville innstille besøkene totalt. Men det er litt vanskelig i forhold til barnevernloven. Det skjønte de at de ikke ville få…sakkyndig ville innstille besøkene totalt. Hun ble så urolig i dagene før mor skulle komme på besøk, sier jenta. «Jeg gruet meg når mamma kom, for det minnet meg om at vi skulle skilles igjen, og det var så fælt. Jeg våkner om morgenen med mareritt om at de henter meg i skolegården.» Altså, gjennom en slik fortolknings feil hvor barnevernet og sakkyndig tolker barnas reaksjoner i forhold til besøk som en re-traumatisering om hvordan de har hatt det hjemme.
Radiovert: Så barnevernet sier at barna er urolige fordi de har hatt det så ille hjemme før hun kom hit, mens du finner ut at de er urolige fordi de kvier seg til adskillelse?
Salvesen: Ja, jeg finner jo ikke ut det før i etterkant, men min vurdering av hele situasjonen i forkant var at her er det god grunn til å tro at barna er urolige på grunn av adskillelsen fremover.
Radiovert: Dette er ett eksempel?
Salvesen: Det er ett eksempel.
Radiovert: Er det flere?
Salvesen: Ja det er mange….
Radiovert: Du behøver ikke ramse de opp men jeg har lyst å spørre deg, ditt inntrykk, du har jobbet mange år i barnevernet, er ditt inntrykk at det er mange sånne saker?
Salvesen: Altså…det vet jeg ikke! Det må vi finne ut av. Det er veldig viktig. For det at….dette kan jeg ikke svare på.
Radiovert: Du sier i begynnelse at det skjer ganske ofte.
Salvesen: Ja jeg har kommet borti det så ofte at jeg synes det er oftere enn jeg ønsker.
Dette er første del av radio podcasten. Hør hele her
På tide at noen stiller opp for de familiene som blir ødelagt. Det er rett og slett forferdelig å lese disse historiene som ofrene beskriver. Det gjelder både voksne og barn. Det er tragisk når et barn som trenger det ikke får hjelp, men dette går andre veien også. Når de tar barn på feil grunnlag, det er alfor dårlig kommunikasjon/samarbeid mellom familiene og myndigheter/barnevern. Og dette er det barnevernet som styrer, foreldre/barn har ingen ting de skulle sagt. Dersom noen sier noe negativt, så er det sånn… tør ikke tenke på de tilfellene det settes ukorrekte diagnoser. Foreldrene er da mennesker de også… og både de og barn må lide.. Det er altfor mye spekulasjoner… Usikkerhet burde da komme familien tilgode, de må gjøre en bedre jobb. Hva gjør en barnevernsansatt til en bedreviter som kan bestemme over andre mennesker og hvordan de skal leve sitt liv på godt og vondt. Nei det er godt for langt. Blir skremt…. selv om jeg er nordmann. Det er ei belastning for de fleste barn å bli tatt fra hjemmet med makt… det er nå min tro..
Ja det tror jeg på….
Mange av psykologene de bruker, er i deres lommer, og er med på løgn og bedrag !!
Det er en katastrofe at vi ikke har flere psykologer som Einar Salvesen