Profesjonstrekk og FOSAP
Profesjoner karakteriseres ved at de har legitim adgang til å håndtere bestemte oppgaver i samfunnet (Abbott 1988), slik psykologer har adgang til å opptre som sakkyndige i barnevernssaker. De har lisens, det vil si tillatelse til å utføre visse oppgaver mot betaling som andre ikke kan eller ikke har adgang til å utføre. Dette betyr at samfunnet både tillater og forventer at yrkesutøverne gjør noe som andre ikke får lov til. De vil påberope seg en rett til å uttale seg på vegne av samfunnet om forhold som gjelder deres spesialområde.
Abbott (1988) påpeker profesjonenes institusjonaliserte kontroll over oppgaver i samfunnet som jurisdiksjon, det vil si deres ansvars- eller myndighetsområde. På bakgrunn av sine teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter, kan psykologer oppnå mer eller mindre eksklusiv kontroll over et oppgaveområde. I kraft av denne formelle kompetansen oppnår psykologene legitim adgang til å definere virkeligheten og til å gripe inn i den. Denne formelle fagkompetanse gir psykologene reelle muligheter til å oppnå hegemoni over barnevernsfeltet. Profesjoner eksisterer ikke uavhengig av hverandre. De utgjør et system. Innenfor systemet utfordres og endres faglige myndighetsområder kontinuerlig (Abbot 1988).
Jurisdiksjonens grenser er gjenstand for stadig konkurranse mellom profesjonene og avgjøres gjennom det faktiske arbeid som profesjonene gjør og hvilken legitimitet dette har i samfunnet; i lov-verket, blant befolkningen og innen den enkelte arbeidsorganisasjon. Systemet påvirkes også av ytre krefter. Ulike ytre endringer kan føre til at oppgaver forsvinner, omformes eller at nye oppgaver blir tilgjengelige, og profesjonene og jurisdiksjonene endres da i takt med dette (Abbot 1988:35). Når nye oppgaver blir tilgjengelige, kan jurisdiksjoner oppstå ved at det offentlige delegerer ansvar (Ramsøy og Kjølsrød 1986). Etterspørsel etter sakkyndig bistand i barnevernssaker, har utvidet jurisdiksjon for sakkyndige psykologer. Dette faller også sammen med samfunnets tendens til å anbefale profesjonell bistand i forhold til løsning av mellommenneskelige problemer. Innen barnevernet kan profesjonaliseringen ses på som et svar på sterk faglige kritikk av barnevernet i media (Ericsson 1994, Falck 2000).
Et vesentlig formål med den nye barnevernloven var nettopp å styrke barnevernets legitimitet gjennom å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for beslutningene. Et viktig bidrag til det var psykologer som sakkyndige. På grunnlag av formelle retningslinjer hjemlet i loven og særskilt barnevernets faglige kompetanse skulle psykologers vurdering av ”barnets beste” sikre riktige løsninger. Selv om abstrakt psykologisk kunnskap legitimerer profesjonalitet og sakkyndighet er det ikke gitt at den praktiske utøvelsen av det profesjonelle skjønnet i sakkyndighetsarbeid ene og alene bygger på fag-kunnskap. Særtrekk på beslutningsprosessen i barnevernet sannsynliggjør at psykologers vurderinger i den enkelte sak kan være påvirket av faktorer som ikke har uttalt legitim plass i deres vurderinger. Det er allerede blant annet påvist at fylkesnemndsordningen tillegger barnevernet en rolle som premissleverandør i forhold til mandat for sakkyndig oppdrag.
Psykologisk sakkyndige som kommer til konklusjoner som strider mot barnevernets oppfatning engasjeres sjelden av barnevernet på nytt. Videre kan man i sak A i en kommune møte en psykolog som sakkyndig utreder, som så i sak B neste uke sitter som med-dommer i fylkesnemnda hvor den samme kommune er den ene part. Psykologers vurderinger tillegges betydelig vekt når de opptrer som sakkyndige i barnevernssaker. Deres vurderinger har ofte avgjørende innvirkning på utfallet av hver enkelt beslutning. FOSAP (Forum for sakkyndige psykologer) har ideologisk hegemoni når det gjelder hva som kan og bør defineres som omsorgssvikt. FOSAP-psykologene synes langt på veg å ha oppnådd en autonomi som sakkyndige. Det betyr blant annet en egen frihet og selvstendighet til selv å kontrollere sitt arbeids innhold. Denne friheten er rettferdiggjort ut fra deres profesjonsstatus. Deres vurderinger er styrt av en form for kunnskap som skiller seg fra legers tanke- og forståelsesmåter. Dette er for esoterisk og diffust for menigmann å begripe eller ta del i. Dawes (1994:139) uttaler at offentlig godkjenning av psykologer gir ingen garanti for faglig kvalitet. Grunnen er at det ikke er noen kontroll av anvendte teorier og metoders vitenskapelighet. Den skolering som kreves er ikke nødvendigvis i noe som er vitenskapelig valid, eller noe som fungerer, eller noe som ikke er skadelig. Det hele dreier seg om at en lærer meningene til noen med høy status i feltet. Derfor vil offentlig godkjenning først og fremst beskytte profesjonen selv, framfor å beskytte offentligheten slik den angivelig skal gjøre. Kon-sekvensen blir at man som godkjent psykolog utgir seg for å være ”ekspert” på alt som er ”psykologi” og at det kan forsterke mangelen på å erkjenne og uttrykke det man ikke vet.
Robyn Dawes bok House of Cards (1994) er en skarp kritikk av psykologers mandat i samfunnet. Den grunnleggende kritikken er særlig rettet mot psykologers sakkyndighetsrolle i rettsvesenet. Da-wes mener rettsvesenet låner psykologenes skinn av troverdighet til å legitimere beslutninger. Autoriteter med lang klinisk erfaring er falske mener Dawes. Han påviser at profesjonelle klinikere egner seg svært lite til å forstå og forutsi enkeltindividers atferd. Dawes viser til nærmere 90 kvalitativt ulike klinikeres skjønnmessige vurdering-er, og finner en nesten entydig tendens til at mekaniske prosedyrer for å kombinere informasjon, er overlegen psykologers vurderingsevne. Dawes dokumenterer at lang erfaring ikke bedrer treffsikkerheten i vurderingene. En grunn til dette mener han er mangelfull tilbakemelding på arbeidet, i den forstand at det tar lang tid før en vet hvordan det eksempelvis går med barna på sikt.
Dawes (1994:139) påstår at offentlig godkjenning av psykologer gir ingen garanti for faglig kvalitet, fordi det er ingen kvalitets-kontroll med anvendte teorier eller metoder. Skolering i faget dreier seg ikke om valid vitenskapelig skolering, men at man lærer seg meningene til noen med høy status på området.
Flere forhold peker seg ut som kan forklare utvidelsen av psykologenes myndighetsområde fra begynnelsen av 1990-tallet. Blant disse er:
(1) Forskyvning av problemfokus i barnevernet; en dreining fra ”ytre” til ”indre” problemer. Tradisjonelt har barnevernsfeltet vært et praktisk orientert handlings- og forvaltningsområde som har vært opptatt av sosial og materiell nød. Følgelig har det vært et om-råde med liten forankring i teoretisk kunnskap. De siste 20 -30 år har vi fått et økende innslag ”nye” problemer, som for eksempel relasjonsskader, tilknytningsvansker/ forstyrrelser/ seksuelle overgrep. Den psykologiske nøden har fått en langt større plass i barnevernssaker. Men utviklingen er klart dobbeltsidig. Dagens barnevernsklien-ter preges av materielle problemer og ”marginalisering”(NOU 2000:12).
Problemene som barnevernet møter kan knyttes til strukturelle forhold (Ericsson 1994). Det påpekes blant annet i Befring-utvalgets utredning av barnevernet (NOU 2000:12). Ifølge Befring-utvalget gjenspeiles ikke dette i barnevernets forståelsesmodeller. Utvalget mener at det dreier seg om en motvilje til å innrømme fattigdomsproblemer i Norge. En slik motvilje lar seg lett kombinere med et psykologiserende og individuelt perspektiv på barns problemer (NOU 2000:12:77). Fortsatt står praktisk problemløsning sentralt, men behovet for særlig kompetanse og teoretisk kunnskap har blitt mer framtredende Grinde 1993, NOU 1995:23).
(2) Det har vært stor økning i antallet rettssaker ført etter barnevernloven siden begynnelsen av 1980-tallet. I perioden 1970 til 1979 var det gjennomsnittlig 3,6 saker pr. år på landsbasis. I 1995 var det gjennomsnittlig 190 saker på landsbasis (Grinde 1996:26 og 2000). Dette har også medvirket til økning i bruk av sakkyndige i barnevernet (Backe-Hansen og Øvreeide 1999). Tilsvarende økning i bruk av sakkyndige har det også vært i saker etter lov om barn og foreldre. Økning i antall skilsmisser, brutte samboerforhold og økt bevissthet og vilje fra fedre til å ville ta del i omsorgen for barna, også etter samlivsbrudd, har sannsynligvis bidratt til at flere og mer kompliserte tvister om foreldreansvar og bosted fremmes for retten (Backe- Hansen og Øvreeide 1999)
(3) Ny barnevernlov (1992) og innføring av statlig fylkes-nemnd som nytt beslutningsorgan i barnevernssaker kan ses som en utvidelse av de akademiske profesjoners myndighetsområde, herunder jurister, leger og psykologer. For psykologenes del har opprettelsen av fylkesnemnda som avgjørelsesorgan i saker vedrørende omsorgsovertakelse ført til at de mer direkte har blitt trukket inn i beslutningsprosessen ved at de som fagkyndige medlemmer i fylkes-nemnda er med på å ta beslutningene. Parallelt har bruken av sak-kyndige i saksforberedelsen økt etter den nye barnevernloven, hvilket igjen har gitt psykologene stor uformell makt i barnevernssaker (Backe-Hansen 1992 og 1994, Grinde 1997, Hassel 1997).
Det kan konkluderes med at psykologer har oppnådd kulturell kontroll innenfor barnevernets fagområde. Et annet område hvor psykologene har fått utvidet sin lisens i samfunnet er psykisk helse-vern. Forskrift (1. januar 2001) i Lov om psykisk helsevern (1.juli 1999) gir hjemmel for spesialister i klinisk psykologi til å stå som faglig ansvarlige for vedtak etter loven. Det betyr at psykologer har fått del i ansvar som hittil har tilligget leger (spesialister i psykiatri). Det betyr at psykologer kan stå som ansvarlige for innleggelser, tvungne og frivillige, i psykiatriske institusjoner. Psykologer er bærere av en faglig delkultur. Deres selvaktelse og identitet er knyttet til det å kunne utøve faget i samsvar med profesjonelle standarder innenfor denne delkulturen (Aubert 1976:293). Som psykologer danner de et faglig fellesskap, med opprettelsen av Forum for sakkyndige psykologer i 1994 (FOSAP) og autorisasjonsordninger som et godt eksempel. Psykologene i FOSAP innehar en spesiell rolle som sak-kyndige i barnevernssaker (og barnefordelingssaker) og utgjør en spesiell delkultur). Av Norges ca. 6.500 utøvende psykologer står ca. 250 oppført i departementets register for sakkyndige i barne- og familiesaker. Et eksempel på en mektig gruppe psykologer er en gruppe innad i FOSAP, bestående av følgende 11 medlemmer:
Elisabeth Backe-Hansen, Terje Galtung, Turid Vogt Grinde, Kjell Hagen, Ka-ren Hassel, Otto Heramb, Arne Holtet, Katrin Koch, Fredrikke Ly-num, Anne Poulsson og Knut Rønbeck.
Disse 11 har utarbeidet et notat (Backe-Hansen 2002) til departementet angående ”Vurderingsgrunnlaget i alvorlige barnevernssaker”. Blant ”Gruppas konklusjoner” kan siteres følgende: ”For sterke hensyn til det biologiske prinsippet i de alvorligste sakene? Det er gruppas oppfatning at det biologiske prinsippet får for stor vekt i forhold til barnas beste i noen av de alvorligste sakene, på tross av formuleringene i Lov om barne-vern-tjenester § 4-1. Vi vil derfor anbefale at adgangen til å kunne la det biologiske prinsippet vike i enkeltsaker presiseres ytterligere i denne paragrafen.”
FOSAP-psykologenes tilråding bryter med barnelovens intensjoner. I lovforarbeidet til barnevernsloven av 1992 uttales følgende: ”Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at foreldrene selv sørger for sine barn. Selv om det påvises svikt hos foreldrene i deres forhold til barn – kanskje problemer av alvorlig karakter – er utgangspunktet derfor at problemene primært bør søkes bedret ved hjelpetiltak. Et annet utgangspunkt ville bryte radikalt med de rå-dende normer i dag.” (NOU 1985:18:157).
Ot.prp.nr.44 (1991-92) bygger på denne tankegangen, men understreker videre: ”Utvalget presiserer at dette i seg selv ikke betyr en nedprioritering av barnas interesser og legger vekt på de sterke bånd som eksisterer mellom barn og foreldre” (NOU 1985:18:41).
Raundalen-utvalget 2012
”Utviklingsfremmende tilknytning” viktigere enn det biologiske prinsipp
Det biologiske prinsipp bygger på en grunnleggende forståelse av at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barnevernloven slår imidlertid fast at ”barnets beste” skal være avgjørende. Det betyr at barnets grunnleggende behov for beskyttelse og omsorg må vektlegges framfor foreldrenes rettigheter og oppvekst i biologisk familie (Kilde: Norsk Psykologforening). Forum for sakkyndige psykologer – FOSAPs uttalelse i 2002 innebærer klar innsnevring av det biologiske prinsipp.
Raundalen-utvalgets utredning NOU 2012:5 ”Bedre beskyttelse av barns utvikling”, foreslår et nytt prisnipp definert som ”utviklingsfremmende tilknytning” som i realiteten viderefører FOSAPs forslag i 2002. Terskelen for omsorgsovertakelse vurderes i forhold til tre hovedfaktorer:
- Om tilknytningskvaliteten mellom omsorgspersonene og barnet er utviklingsstøttende eller ikke.
- Alvorlighetsgrad og stabilitet i omsorgssvikt (forsømmelser, manglende behandling eller opplæring, mishandling eller overgrep).
- Om omsorgspersonenes egenskaper (psykisk utviklingshemning, psykisk sykdom, rus) er av varig karakter eller forbigående karakter.
Utvalgets anbefalinger om innføring av utviklingsfremmende tilknytning vil bidra til flere omsorgsovertakelser. Målet er å redusere antall barn som lever under utviklingshemmende omsorgsbetingelser. Dette kan skje enten ved at foreldrene blir i bedre stand til å skape et utviklingsfremmende oppvekstmiljø eller at det blir flere omsorgstiltak eller plasseringer utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon.
Utvalget foreslår også liberalisering av adopsjonsregler. Det foreslås at det for spedbarn fra null til 18 måneder tas stilling til adopsjon ikke seinere enn ett år etter plassering. For små barn mellom 18 måneder til fire år skal det tas stilling til adopsjon senest to år etter fosterhjemsplassering. Utvalget foreslår en begrensning av samvær for biologiske foreldre og barn. Det skal bli vanskeligere å fremme sak for økt samvær.
Bedre rettssikkerhet med den barnesakkyndige kommisjon?
Den barnesakkyndige kommisjon ble i 2010 opprettet for å overprøve sakkyndiges utredninger.
Kommisjonen består av spesialister i klinisk psykologi (muligens også psykiatere) som mangler utredningsmetodisk kompetanse for å kunne overprøve sakkyndige utredninger. Kommisjonsmed-lemmene har selv jobbet som sakkyndige og skal kanskje gjøre det igjen senere. De er formelt sett ikke bedre kvalifisert for denne opp-gaven enn de sakkyndige selv. Dermed blir jobben den barnesakkyndige kommisjon gjør mer en fagfellevurdering, enn en overprøving. Miljøet er heller ikke større enn at de fleste som sitter i kommisjonen, kjenner mange av de sakkyndige de skal overprøve utredningen til. Tette bånd eksisterer. De er kolleger, tidligere kolleger, sjefer, venner osv. De sakkyndiges skjønnsmessige vurderinger er ikke gjenstand for overprøving. Her kommer igjen den erfaringsbaserte tause kunnskapen inn i bildet, som en faktor som svekker rettssikkerheten. Dermed blir kritikken den barnesakkyndige kommisjon framsetter, stort sett begrenset til å påse at visse formaliteter er oppfylt, mens en grundig overprøving av faktorer som kan svekke utredningenes validitet ikke foretas.
For å bedre rettssikkerheten, bør medlemmene i den barnesakkyndige kommisjon skiftes ut med andre samfunnsvitere med spesialkompetanse på utredningsarbeid og ingen lojalitet til barnevernet eller det sakkyndige psykologmiljøet. En slik sammensetning av kommisjonen, vil kunne legge til rette for en reell overprøving og dermed bedre rettssikkerheten for barn og foreldre i utredningsarbeidet.
Forholdet mellom juss og psykologi: samforstand
Ole Texmo oppsummerer forholdet mellom psykologi og juss slik:
”Jurister og psykologer kommer sjelden i profesjonskamp. Deres samforstand skriver seg fra en felles interesse i å tilpasse behovet for immunitet i forhold til barnevernets vedtak og avgjørelser».
Eller som en av barnevernets mest lojale fagpersoner, psykolog Elisabeth Bache-Hansen uttrykker:
”konstruere en virkelighet som rett-ferdiggjør det valgte beslutningsalternativet”.
Kart og terreng snus på hodet. Jurister er eksperter på å tilrettelegge og administrere forskyvninger og omforeninger. Det er ingen tilfeldighet at ”status quo” er den mest virksomme faktor i mange saker. Psykologenes tilknytningsteorier er tøyelige. Hva som skjer under tiden; hvordan saker og ting utvikler seg, fanges ikke opp. Minst av alt hvordan ulike faktorer virker inn på beslutningene. Kunnskap og omsorg er underordnet (Texmo, 2007 b).
Utdrag fra Ny bok om Barnevernet av Joar Tranøy. Tittel: “Kampen om barnets beste”. Pamflett, 140 sider. Bestilles (portofritt tilsendt) fra Lanser Forlag – email: lansers@live.no
Bestill på nett her for kr 185,-
Sendes i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tillegg.
KNALLTILBUD:Kjøp boka “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon” av Joar Tranøy og Nina Langfeldt , til trykkekostpris og gi bort til venner, politikere, helsestasjoner, barnevern, politi osv.i din kommune?
Forlaget og forfatterne vil ikke tjene penger på boka, men ønsker spre informasjon om rettsikkerhetsporblematikken til flest mulig.
Lanser forlag gir dere derfor følgende spesialtilbud:
Ring Svein Lanser mobil: 92293202 for bestillinger på 5 bøker eller mer for rabatt som følger:
- 5 stk bøker kr. 500 innkl. frakt. (kr 100,- pr bok)
- 10 stk. bøker kr. 750 innkl. frakt. (kr 75,- pr bok)
- 20 stk bøker kr. 1000 innkl. frakt. (kr 50,- pr bok)
Leave a Reply