Møter med barnevernet kan påføre mange foreldre traumer som de aldri vil greie bli kvitt på egenhånd. Dette gjelder selvsagt også barna selv om de blir mer skånet enn foreldrene. Men de aller fleste foreldre tørr rett og slett ikke oppsøke psykologer eller psykiatere i frykt for hvor informasjonen de gir ender opp.
Mange psykologer og psykiatere sender nemlig avgårde informasjonen og diagnoser direkte til dem som påførte skadene til foreldrene, nemlig til barnevernet som bruker denne informasjonen for å gjerne barna fra foreldrene.
Mange mennesker i Norge i dag går rundt å sliter med mentale lidelser og skader som ikke blir behandlet rett og slett fordi opplysningene de gir psykiatere ender opp hos barnevernet. De tørr ikke stole på behandleren overhode.
Vi bor i ett land der det er taushetsplikt mellom pasient og behandler, det være seg lege, psykolog, psykiater sykepleiere osv osv… men taushetsplikten blir brutt hver dag på grunn av barnevernet. Og da snakker vi om behandlere som slett ikke har sett hvilket samhold det er mellom foreldre og barn, som behandleren ikke har sett snurten av overhode. Hvordan kan da disse menneskene melde inn en bekymringsmelding over tilstandene i hjemmet… de vet jo ingenting. Og dette blir akseptert i det norske samfunnet hver dag.
Hva med bevis?
Mange mennesker trenger psykiatrisk hjelp hver dag for å kunne være best mulig foreldre, for å kunne leve ett best mulig liv selv, men de tørr ikke rett og slett på grunn av sviket de opplever fra de som skal hjelpe dem. Hvilket menneske ved sine fulle fem vil stole på noen som de vet vil løpe til nærmeste barnevernskontor med opplysninger som kanskje er forvridde og forvrengte? Hvem kan stole på en behandler som ser ett blåmerke og øyeblikkelig konkluderer med at ett barn er mishandlet uten å undersøke saken nærmere for å finne beviser for at dette er fakta?
«Ved mistanke om at noe har skjedd er en person pliktig til å melde fra til barnevernet» Ved mistanke….. Hva med beviser? Mistanker kan putte mange ærlige og uskyldige mennesker i en bås som de ikke kan frigjøre seg fra til tross for at de blir bevist uskyldig. I Norge i dag er det veldig mange mennesker som trenger hjelp fra psykiatrien, men som ikke tørr få den i frykt for hva som vil skje og hvordan dette vil brukes mot dem i en evt barnevernssak eller barnefordelingsak Og hvordan vil det hjelpe ett barn som ikke er utsatt for overgrep eller mishandling?
En halvfabrikata jobb
Barnevernet har ikke utdannelse til å utrede lovbrudd slik mishandling jo er, de har heller ikke kompetanse innen psykologi til å forstå barna på god nok måte. De har en halvfabrikata av en jobb. Psykologene som er hentet inn for å utrede barn er betalt av barnevernet, så hvordan kan noen tro at de er troverdige og upartiske? Og siden barnevernet har såpass mye makt som de har er det svært få andre psykologer, leger, helsesøstre eller annet helsepersonell som tørr å gå imot dem. Det kan nemlig slå tilbake på dem selv.
Joda, noen få sjeler finnes det selvsagt som er modige nok til å si fra om overgrepene barnevernet gjør, men de er så alt for få. Men fortsatt, ære være dem for at de våger. Men dette at barnevernet har såpass mye makt over helsetjenestene, de trenger ikke engang en rettsordre for å få utlevert helsejournalene til en person, gjør at mange faktisk unngår leger og psykologer for å få den hjelpen mange av dem trenger. Av ren frykt for hva som vil skje om de prøver få hjelp. Og det er i alle fall ikke til barnets beste.
Når ett menneske trenger hjelp for enten fysiske eller psykiske lidelser eller skader skal denne personen kunne få den hjelpen UTEN å være redd for at disse journalene ender opp i uvedkommendes hender, nemlig barnevernets uten at legen eller psykologen er fritatt fra taushetsplikten av pasienten selv. Da kan nemlig en person få den hjelpen de trenger og barna vil få ett tryggere liv.
Fjerning kan utløse ADHD
Barnevernet har også en stygg tendens til å sette diagnoser på barn og voksne selv. De har ikke de mange årene med utdannelse som en lege eller en psykolog har, men diagnoser setter de likevel. Ett barn som blir fjernet fra sine foreldre og plassert på institusjon kan plutselig få ADHD diagnose uten å være diagnostisert av helsepersonell og dermed medisinert deretter på institusjonen fordi barnevernet sa at barnet hadde denne diagnosen.
Hvor finnes det trygghet for barn å oppleve det? Hvor er barnets beste? Det er slett ikke til barns beste å ha en angiverstat rundt seg. De har behov for mennesker som er ærlige rundt seg. Dvs, mistanker holder ikke. Beviser er det eneste som teller. Og isteden for å angi en familie til barnevernet ville det beste være å snakke med familien først. Om det ikke hjelper ta det opp med den øvrige familien.
Barnevernet skal være som siste løsning. Og da mener jeg aller siste løsning. Med tanke på hvilke lidelser barna har når de er ferdige med barnevernet er det bedre å gå ut fra beviser enn mistanker, for alt for mange barn blir ødelagt innen systemet som så mange tror er så bra for barna. De sliter med fysiske og psykiske skader etter endt opphold hos de som påstår seg å være der for barna, mange er blitt misbrukt.
Trenger et familievern
Er det noe ett barn skal være nødt til å gå gjennom fordi mange mener det er bedre å ta ett barn for mye enn ett for lite? Det er forresten en idiotisk tankegang. Hvorfor skal flere barn enn strengt tatt nødvendig bli ødelagt av systemet? Som jeg har sagt så mange ganger allerede, barnevernet er avleggs…. De kan ikke jobben sin og de går ut fra synsinger og er også tydeligvis synske også siden de tar barn på grunn av noe som muligens kanskje kan skje en gang i fremtiden.. Det er da ikke til barnas beste… Folkens bruk hodet. Hva om dette var deres barn?
Lag heller ett familievern hvor hele familien kan få hjelp til å holde sammen, hvor hver enkelt familiemedlem får sin hjelp i tillegg til at familien får felles hjelp. Det er det eneste som nytter. Angiveri fra helsesektoren hjelper i alle fall ikke, det gjør bare at mennesker som trenger hjelp unngår å få den av ren frykt for hva som vil skje.
Leave a Reply