Sak: Fylkesnemnda skal fatte et vedtak om hvorvidt omsorgen for to barn på 6 og 7 med hjemmel i barnevernloven § 4–12 skal overtas av det offentlige.
Teaterscenens kulisser: Et møterom, ca. 20 m². Øverst i midten, som en slags trone, en lang skrivepult, plass til tre, i midten skal fylkesnemndslederen sitte, på hans høyre side alminnelig medlem, på hans venstre side sakkyndig medlem. Til venstre for skrivebordet til nemndsleder og hans to medmedlemmer, er det satt opp fire skrivebord til de private parter og deres advokater. Til høyre for nemndleder, alminnelig medlem og sakkyndig medlem er det plassert to skrivebord, ett til partsrepresentant fra barnevernet, og ett til kommuneadvokaten.
I midten av rommet står en pult hvor vitner etter å a avlagt forsikring om at de skal fortelle den hele og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe som kan ha betydning for saken, samt blitt informert om straffansvar for å lyve i forklaringen, vil de sette de seg ned og begynne sin forklaring. Rommets pulter er altså formet som en hestesko, med vitnene sittende i midten av hesteskoen.
Akt 1: Presist kl. ni åpnes en dør, nemndleder med hans to medsammensvorne stiger inn i rommet, og alle i salen reiser seg. Nemndleder ber alle sette seg. Etter en kort åpning av nemndleder, avklaring av praktiske og prosessuelle forhold, gis ordet til kommuneadvokaten for innledningsforedrag. Han dokumenter fra de av sakens dokumenter kommunen mener har betydning for sakens opplysning. Deretter informerer han om de vitnebevis kommunen vil føre, og det de vil forklare seg om.
Deretter holder jeg mitt innledningsforedrag, hvor jeg dokumenter de av sakens papirer/setninger som jeg mener svekker kommunens sak. Jeg snakker også om mine vitner, hva de skal forklare seg om
Partsforklaringer er det neste: En skråsikker saksbehandler i kommunen forklarer seg. En skjelvende kurdisk mor forklarer seg, stotrende og gjennom fortvilet. En forvirret og traumatisert far forklarer seg, ute av stand til å forstå hva han er med på, hva som har ført til dette, hvordan det norske systemet har fratatt ham hans elskede, nydelige, skjønne barn. Så rulles vitne etter vitne ut. Noen skråsikre. Noen gjennomnervøse.
Siste program på agendaen er advokatenes prosedyrer. Kommuneadvokaten gir ingen uttrykk for tvil, noe som heller ikke er hans oppgave. Foreldrene slår, foreldrene mishandler, foreldrene er farlige for barna. Samvær bør etter kommuneadvokatens mening begrenses til to timer hvert fjerde år (!)
Så er det min prosedyre. Jeg begynner med å påpeke at dersom kommunens versjon er riktig, er det åpenbart grunnlag for å ta barna fra foreldrene. Men ER den det? Saken er bygget opp av unge piker, som har hanglet seg gjennom videregående med middelmådige karakterer, og ofte velger å studere barnevernspedagogikk fordi de ikke har sjans til å komme inn på legestudie eller psykologistudie. PROBLEM: Disse jentenes makt. De skal ta avgjørelser som er livsendrende for de familiene gjelder. Når de bestemmer seg for omsorgsovertakelse, er systemet bygget opp slik at saken fra deres side altfor ofte allerede er vunnet.
Akt 2. Hjernen til mor. Savnet har gravet i lang tid. Barna ble tatt i et akuttvedtak den 16. mai 2013. Siden det barna fått møtt mor, mor som har vært hovedomsorgsperson for jentene siden de ble født, en time hver 14 dag. Hun er deres dronning. Deres Maria. Deres anker. Den 16 mai, det begynner å nærme seg trekvart år siden, ble de revet bort fra henne. Og mor er ødelagt. Livet hennes er ferdig hvis hun nå mister sine barn. Og barnas liv kan også være over. For barnevernet er IKKE en perfekt «omsorgsperson». Det går galt for altfor mange barnevernsbarn. Fosterhjem gir opp. Nye fosterhjem. De flytter til institusjon. De begynner med rus. Kriminalitet. Norge har aldri forstått hva det biologiske prinsipp egentlig dreier seg om: Fjern mor og far, og barnas videre liv er et sjansespill
Denne saken dreier seg også om kultur. Familien er kurdiske. Med andre skikker. Annet språk. Annen oppdragelsesmetode. Utfordringer i å forstå det norske. Utfordringer i å forstå hva barnevernet mener når de bruker sine faguttrykk. Barna er nå i ferd med å glemme hele sitt kurdiske språk. En menneskerett brytes. De bor hos en norsk, kristen familie. Barnevernet ringte en dag og spurte om det var greit at barna kunne spise svinekjøtt. Ett uttrykk for at kjennskap til andre kulturer er sterkt mangelfull. Kunnskapsløsheten hos barnevernet fører til krenkende, rasistisk saksbehandling.
Etterord: Vi vant saken i Fylkesnemnda. Foreldrene ble trodd. Men kommunen gir seg ikke. I julen anket de, samtidig begjærte de oppsettende virkning. Det vil si at barna ikke skal tilbakeføres forelderen før saken er rettskraftig avgjort. Tingretten ga medhold i oppsettende virkning. Det vil si at barna ikke kom hjem til jul, slik vedtaket fra fylkesnemnda påla. Disse er mine mennesker, de jeg vil kjempe og kjempe for: Barn og foreldre som skilles fra hverandre hvor grunnen er dårlig, slett og lettvint saksbehandling. Disse er mine mennesker.
Leave a Reply