Sakkyndige i barnevernssaker:

– Opprørende å se at denne typen arbeid blir gjort på en såpass dårlig måte

«Kai» var blid, velfungerende, snill, høflig og en populær lekekamerat i barnehagen. Foreldrene var «varme og kjærlige» overfor toåringen, ifølge førskolelærer. Sakkyndig psykolog anbefalte fosterhjem

Nylig var det demonstrasjoner i forskjellige byer i Europa og Norge mot det norske barnevernet. Sakkyndig psykolog Sverre Asmervik mener han har sett så mye merkverdigheter innen feltet at han har en viss forståelse for de sterke reaksjonene. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter lov om barn og foreldre og etter lov om barneverntjenester kan psykologer opptre som sakkyndige eller fagkyndige i saker der oppdragsgivere er domstoler, fylkesnemnder og barneverntjenester. Psykologene foretar gjerne en eller flere observasjoner av barna og foreldrene, som de beskriver i en sakkyndigrapport.

– Hvis man har en sans for rettferdighet så virker det opprørende å se at denne typen arbeid blir gjort på en såpass dårlig måte, og at dette rammer veldig svake parter. Jeg føler at som samfunnsaktør, med bra utdanning, har man et ansvar for å si ifra når ting ikke fungerer. Hvis ingen sier ifra så fortsetter det som før, sier psykolog Sverre Asmervik til ABC Nyheter.

Asmervik jobber selv både som fagkyndig meddommer i retten, som fagkyndig medlem i fylkesnemnda og har inntil nylig tatt oppdrag som sakkyndig i barnevernssaker.

Han reagerer på at noen av hans kolleger skriver sine sakkyndigrapporter med en skråsikkerhet, som de ikke alltid har dekning for. Han etterlyser mer refleksjon og tvisyn, og en åpenhet for at en bestemt atferd ofte kan tolkes på flere måter, ikke bare én.

– En slik observasjon, enten det skjer gjennom ett eller to besøk, blir nærmest som et kikkhull inn i et helt liv, sier han.

Asmervik understreker at han på ingen måte er mot at barnevernet skal kunne overta omsorg for barn når de ikke får den omsorgen de burde ha i hjemmet.

– Vi trenger et barnevern, men vi trenger et godt og velfungerende barnevern som gir rettssikkerhet både for barn og foreldre, sier han.

Asmervik får støtte fra advokat ogpsykolog Grethe Nordhelle og advokat Thea Totland, som også mener det er et problem med skråsikkerhet og mangel på alternative forklaringer i sakkyndigrapporter.

– En privat tragedie

I artikkelen «Hva er det med (noen) sakkyndige?», som nylig sto på trykk i Advokatbladet, «fillerister» han en sakkyndigrapport i en sak som dreide seg om hvorvidt barnevernet skulle overta omsorgen for en snart tre år gammel gutt.

Asmervik ble kjent med saken fordi han var fagkyndig medlem i fylkesnemnda da den skulle behandles der.

Konklusjonen i sakkyndiges nesten 50 sider lange rapport, var at gutten «Kai» burde bli plassert i fosterhjem. Slik gikk det imidlertid ikke denne gangen.

«Det ville etter alt å dømme ha blitt et point of no return og dermed en privat tragedie … Denne gangen hadde foreldrene (og gutten) flaks med nemndas sammensetning og fikk medhold. 2-1, mot nemndleders stemme. Saken ble ikke anket og i dag, halvannet år etter at sakkyndige gjorde sine siste observasjoner, går det ifølge sikre kilder «veldig fint» med den lille familien», skriver Asmervik i Advokatbladet.

Asmervik setter spørsmålstegn ved hva foreldrene gjorde så dramatisk galt at vedkommende endte med å anbefale fosterhjem for gutten.

Hjemmet beskriver den sakkyndige som veldig koselig og stemningen som hyggelig. Den sakkyndige skriver også at foreldrene var oppmerksomme på «Kai» og ga gode instruksjoner. Ellers beskrives oppførselen til «Kai» på en måte en småbarnsforelder nok vil kjenne igjen som ganske typisk for en to-treåring. Han er selvstendig, men litt tøysete og vill, ignorerer noen beskjeder og tuller litt før han gjør det han har fått beskjed om.

Ellers nevner den sakkyndige at foreldrene ikke hadde noen plan for lek og aktiviteter om ettermiddagen, og bemerker at særlig mor gikk på tå hev for å unngå at gutten skulle slå seg vrang, noe som Asmervik bemerker at ikke er overraskende, med tanke på at det var en psykolog til stede for å observere alt de sa og gjorde.

En av slutningene i rapporten som får Asmervik til å reagere, er at den sakkyndige mener det ut fra observasjonene ikke er usannsynlig at «Kai» kan være så «grenseutprøvende og vanskelig at foreldrene kan ty til hardhendte metoder for å kontrollere ham». Asmervik mener «hardhendte metoder» i denne sammenhengen vil tolkes som at det er snakk om fysisk vold, noe to barnehageansatte for øvrig hadde avvist da sakkyndige spurte dem om de mistenkte det.

– Omtales som psykisk utviklingshemmet

Det kommer også frem at de unge foreldrene er i fast arbeid og at økonomien deres er god nok.  De har ikke rusproblemer eller nevneverdige psykiske plager, men noen beskjedne kognitive begrensninger. Den sakkyndige omtaler foreldrene imidlertid flere ganger som om de var psykisk utviklingshemmet, selv om ingen av dem er det.

– Utrygg tilknytning til foreldrene

Den sakkyndige konkluderer med at toåringens «atferd tyder på at han har en tilknytning til begge foreldrene av utrygg kvalitet, engstelig/ambivalent type (C)».

Asmervik mener ikke guttens observerte adferd gir grunnlag for en slik konklusjon, uten noe diskusjon, problematisering eller tvil. Han forklarer at det ved en slik tilknytningsforstyrrelse hos barnet kan observeres blant annet frykt, økt vaktsomhet, dårlig sosial funksjon og aggressivitet.

En slik reaksjon ville normalt kommet til uttrykk i barnehagen, ifølge Asmervik.Men «Kai» blir beskrevet som velfungerende i barnehagen, en populær lekekamerat som kan mye for alderen, som er i stabilt godt humør og har godt samspill med både voksne og barn.Sakkyndige skriver riktignok at han «utfordrer grenser om han ikke får hjelp til å strukturere seg», ikke helt uvanlig oppførsel for en toåring, bemerker Asmervik.

– Fastlåst i sin skråsikkerhet

Da saken ble behandlet i fylkesnemnda var en lokal førskolelærer, som hadde veiledet familien i et drøyt år, klart imot omsorgsovertakelsen. Førskolelæren hevdet overfor sakkyndige at foreldrene var flinke til å gjøre som de ble forklart, og hun mente de var «varme og kjærlige» overfor sønnen. Men sakkyndig psykolog virket i sin forklaring «fastlåst i sin skråsikkerhet», ifølge Asmervik.

Asmerviks gjengivelse av innholdet i rapporten om «Kai» gjør det lett å riste på hodet over den sakkyndiges konklusjon. Selv om dette bare er utdrag fra en 50 sider lang rapport, er Asmervik helt klar på at han har gjengitt hendelsene på en balansert måte.

(Gjengivelsen er i denne artikkelen kortet ned ytterligere. Les hele Asmerviks artikkel i Advokatbladet, hvor han også er kritisk til en annen rapport.)

– Sakkyndige beskriver hjembesøket over flere sider, jeg gir bare et sammendrag. Men jeg var nøye med at det måtte være korrekt. Så det jeg skriver er dekkende, sier Asmervik til ABC Nyheter.

Han mener det at rapporten er så omfattende lett kan medvirke til at det virker som en god rapport.

– Man kan bli overveldet bare ved lengden, og kan tenke at dette virker veldig solid. Men nærleser man den, ser man masse mangler og tvilsomme resonnementer. Det er ikke så lett for dem som ikke er psykologer å se det, for rapporten er velskrevet og kan nok virke overbevisende på mange.

– Falsk klarhet

– Denne skråsikkerheten som du reagerer på, er den vanlig å finne i sakkyndigrapporter?

– Den er litt for vanlig. Mange føler nok en forventning fra domstolen om at du som sakkyndig skal komme med en sikker konklusjon, svarer Asmervik.

– Er det en slik forventning?

– Det er litt forskjellig i de ulike domstolene. Noen dommere vil nok gjerne ha en klar konklusjon, mens andre kan be sakkyndige om ikke å konkludere. Det kan likevel hende at sakkyndige føler en forventning om at de skal være sikre og konkludere. Det er jo slik at hvis man fremstår som sikker, så virker man ofte mer faglig overbevisende enn en som veier for og imot og ser at en bestemt adferd kan tolkes på forskjellige måter, svarer han og fortsetter:

– Det er nok en del dommere som ønsker klarhet, selv om det kan være en falsk klarhet, for det er ikke alltid faglig grunnlag for å gi en bestemt type atferd en entydig tolkning. Var det ikke Cornelis Vreeswijk som omtalte barna som «det gåtfulla folket»?

Forbløffende at det slipper gjennom

Før en slik sakkyndigrapport kan tilegnes noe vekt, må den godkjennes av Barnesakkyndig kommisjon (BSK), et kvalitetssikringsledd som ble innført i 2010.

BSK hadde ingen bemerkninger til denne rapporten. Noe Asmervik finner oppsiktsvekkende er at kommisjonen ikke reagerer på den gjennomgående mangelen på sammenheng mellom premiss og konklusjon. Han mener BSK ikke tar sin oppgave alvorlig nok, og etterlyser at de virker som et virkelig kvalitetssikrende organ.

– Da BSK ble opprettet og trådte i funksjon var hensikten at de skulle kvalitetssikre rapportene. Det kommer i et merkelig lys når den rapporten jeg tar for meg grundigst slipper gjennom uten bemerkninger. En dommer i Borgarting lagmannsrett kalte rapporten, basert på min gjennomgang, «hårreisende» og en jusprofessor kalte den «rystende». At slikt slipper gjennom virker forbløffende.

– Kommisjonens medlemmer skulle man jo anta var kritiske lesere med et tilsvarende høyt refleksjonsnivå, sier Asmervik.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementethar lyst ut oppdrag omevaluering av Barnesakkyndig kommisjon etter fire års virke. Departementet opplyser til ABC Nyheter at Agenda Kaupang AS er tildelt oppdraget. De skal levere evalueringsrapporten 1. oktober.

– Det er i prinsippet en bra ting med en evaluering. Særlig hvis den rapporten jeg analyserer blir tatt med i vurderingen, og kommisjonen blir spurt om hvordan slikt kan slippe gjennom uten bemerkninger, sier psykologen.

Sakkyndige får en opphøyet status

Asmervik forteller at flere dommere han har snakket med synes det er vanskelig å dømme i strid med sakkyndiges vurdering.

– Og hvis BSK ikke har bemerkninger til rapporten, vil dommeren lett føle at vurdering og konklusjon allerede er kvalitetssikret. Da vil det være enda verre for denne å dømme i strid med sakkyndige, som i realiteten langt på vei også vil opptre som dommer. Slik kan vi ikke ha det, sier Asmervik.

– Det er nok ofte slik at den sakkyndige får en opphøyet status som denne ikke alltid fortjener, og konklusjonene deres blir ofte lyttet til mye mer enn for eksempel en barnehageansatt som har kjent familien gjennom flere år. Det er kanskje en generell overvurdering av yrkesgruppen, mener han.

– Det var nylig demonstrasjoner i forskjellige byer i Europa og Norge mot det norske barnevernet. Du har en viss forståelse for denne reaksjonen?

– Ja, hvis grunnlaget for avgjørelsene ligger på samme nivå som den omtalte sakkyndigrapport, vil jo dommene oppleves som fullstendig urimelige, svarer Asmervik og fortsetter:

– Det er selvsagt en tragedie for de berørte familiene, men det kan heller ikke være i Norges interesse å få en så svekket anseelse som vi på visse hold har fått i utlandet. Men jeg kjenner ingen av de sakene, det må understrekes. Dommene kan være korrekte, for all del. Men etter alt hva jeg har sett av merkverdigheter i dette feltet, føler jeg meg ikke sikker, såpass må det være lov å antyde, sier sakkyndig psykolog Sverre Asmervik til ABC Nyheter.

Leder i Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), Katrin Koch, mener Asmervik har noen gode poenger, men reagerer på hvordan han går frem for å fremme dem.

KILDE

Comments

comments