Før 24. januar 2014, ante jeg ingenting om noen krise i Barnevernet.
Jeg var kort og godt en alminnelig 54-åring med fire voksne barn, som i likhet med alle andre var rystet over Christoffersaken og andre skandaler der barn mishandles og lider. Jeg visste intet om andre skyggesider ved dette enn klisjeen «alle» uvitende og velmenende voksne intuitivt og naturlig nok henger seg på:
«Barnevernet tar altfor få barn. Send bekymringsmelding ved den minste mistanke!»
Tilfeldigheter gjorde imidlertid at jeg ble involvert i en konkret Barnevernsak som åpnet øynene mine inn til en kynisk verden de færreste av oss har kunnskaper om.
Jeg har forstått – og fått dokumentert – at fosterhjemsbransjen i Norge er gedigen. At det det dreier seg om mye penger og tilnærmet ingen kontroll. Private aktører – fra ufaglærte «miljøarbeidere» og halvstuderte «konsulenter» til uetiske psykologer og advokater – har etablert sine virksomheter der de offisielt bistår familier i krise, men i realiteten har sugerør til en diger statlig pengebinge.
Lyst til å bli fosterforeldre: http://no.indeed.com/viewjob?jk=6ecae0649f2cea62&q=familiehjem+s%C3%B8kes&from=ifa&utm_source=publisher&utm_medium=cpc&utm_campaign=newifa
Det skal åpenbart ikke mye til og tar man et par barn i slengen, ja da har man som fosterforeldre skaffet seg en finfin årsinntekt – men med fare for at man uten å være klar over det blir involvert i en beksvart nattside ved en ukjent norsk industri. Barn er blitt big business.
Vi snakker bare ikke om det.
Elin Gregusson
Leave a Reply