Dette er ett veldig personlig innlegg, som forklarer litt om hva som skjer i min hverdag. Forklarer litt om de dystre innleggene som tidligere ha
r blitt postet. Det er vanskelig og skrive om dette, men samtidig så vil jeg få frem hva som faktisk kan skje i ett menneskets liv.
Det var en tirsdag. 4 februar faktisk. Det er en dag jeg aldri kommer til og glemme med det første, om jeg blir og glemme det i det hele tatt. Dagen starte som vanlig, opp tidlig, lage frokost og få ungene i bhg. Få meg selv på jobb. Dagen startet bra for alle parter. Klokken nærmer seg 1030, får en samtale fra politiet om at jeg måtte komme ned til ett avhør. Da starter hjernen og svirre, hva skjer? Klokken 12 møter jeg opp på stasjonen, da får jeg vite at mine 3 hjertebarn er hentet av barnevernet, får vite at jeg er siktet for bruk av vold mot mine barn. Hele verden falt sammen, i ett brøkdel av et sekund. Jeg mister meg selv, sjelen min og motet mitt. Prøvde og få svar på hvor barna var, hvem var sammen med de, hva skjer egentlig. Ingen svar og få.
Jeg har aldri utøvd vold mot mine barn. Ja har tatt de i ørene, har knipset på munnen om språket var ufyselig, men ALDRI slått de. Man sitter og tenker på hvor alle påstandene kommer fra, hvor BV har fått sine opplysninger fra. Sitter og egentlig lurer på hva som skjer, hvorfor dette skjer. Men samtidig forstår jeg at de reagerer. Det må de.
Måtte bare gjennomføre avhøret. Husker ikke hva som ble spurt om, hva som ble sagt, husker ikke noenting av den dagen.
Timene gikk sakte, tankene svirret. Jeg var maktesløs. Jeg var ødelagt. Jeg var redd. Ante ikke noe, ingenting.
Klokken blir 17, da får vi vite at ungene er avhørt på barnehuset, at de var sammen med noen fra både skole og barnehage. Det hjalp litt, men ikke mye. Så var det inn og prate med barnevernsvakta, finne ut hva de ville gjøre, hva de så for seg skulle skje nå. De skulle ta ungene mine. Plassere de en annen plass enn hjemme hos meg. Guttungen skulle til sin far, jentene skulle til min mamma. De ble hentet samme dag, den skjebnesvangre tirsdagen. Jeg var alene. Ensom. Ringte jobb, forklarte kort hva som hadde skjedd og at jeg ikke kom på jobb resten av uken.
Dro ikke hjem denne dagen. Dro til min gode venninne, ei som har stilt opp i tykt og tynt. Ble ikke mye søvn denne natten, ble ikke mye mat, ble ikke mye av noe. Satt i sofaen, gråt og gråt. Klarte ingenting. Jeg falt hardt, datt langt ned, for langt.
Oppi alt dette, forsvinner ekteskapet i grus. Jeg og min mann har ingenting som holder oss sammen. Vi forlater hverandre. Jeg står alene atter en gang. Ingen ektemann og snakke med. Ingen familie og snakke med.
Vi fikk beskjed om at vi ville få tildelt en saksbehandler. Vi ordnet advokater, sto klar til kamp mot barnevernet. Jeg skal ha ungene mine hjem.
Dagene går, timene går, minuttene går. Blir verre og stå opp, blir verre og spise. Jeg sitter som ett tomt skall, ser ut, bare er tom. Føler ingenting, kjenner ingenting.
Føles ut som om jeg ikke eksistere, jeg bare «ER».
En uke går, og jeg er blitt 7 kg lettere, var langt nede. Prøvde meg på jobb 6 dager etter ungene ble tatt, klarte ikke. Jeg vek unna alle folk, klarte ikke være serviceinnstilt, positiv og en leder. Jeg ble sykemedlt flere uker. Jeg var svak, ødelagt og knust. Føltes ut som om man ikke var ønsket i sitt eget hjem. Var nesten ikke hjemme. Dro tidlig og kom hjem sent.
14 februar, står enda og ikke vet noe. Føles ut som om man står på en bussholdeplass og venter på en buss som aldri kommer. Har enda ikke sett ungene, pratet med de og vi vet ingenting om hva som skjer videre.
18 februar får vi endelig møte med en saksbehandler i BV. Var ikke ett godt møte. De går for en 4-12 paragraf, full omsorgsovertakelse. Verden min går i grus en gang til. Jeg blir knust, ødelagt og fortvilet. Her står jeg atter en gang, uten familien min og uten min ektemann.
Advokaten min er grei og snakke med. Virker som om hun forstår litt. Jeg skal ha ungene hjem. Ting har tatt for lang tid.
Vi får i gang samvær, 1 gang i uken i 2 timer på hver gang. Jeg skal få lov til og se ungene 2 timer hver uke. Jeg fatter ingenting. Forstår ikke. De sier selv at ungene ikke kommer hjem. At vi skal kun se de en plass mellom 4-8 ganger i året.
Har vært ilag med faren til disse barna i litt over 6 år, vært mye opp og ned. Har følt meg mindre verd, har ikke sett faresignalene. Var blind rett og slett. Nå får jeg svi for det.
Var og fikk se dommeravhørene av barna. Det kommer ingenting frem der fra eldste om det BV skriver i vedtaket sitt, ikke ett ord. Ho på 4 sier jeg har slått, men er uklar i talen, både på hvor jeg evt skulle ha slått, hvor mange ganger og på hvilken måte det skulle ha skjedd. Da kjente jeg at jeg ble usikker. Forskjellige følelser kom opp, fortvilelse, sårhet og ble veldig lei meg. Ungene har oppfattet hjemmesituasjonen som utrygg. Det sårer ett mammahjerte, spesielt når jeg føler at jeg har gjort mitt beste.
Det er tøft nok nå, og se ungene 2 timer i uken
Barnevernet kom inn i livet mitt og ødela alt. De knuste meg, knuste livet mitt. Og hva sitter jeg igjen med?
Nå på tirdag, 18 mars, da får vi vite mer. Vite hva som skjer fremover. Vite om vi får se ungene, vite om hvor mye eller om vi får de hjem.
Jeg gjør alt for ungene mine. De er min halvdel, de gjør meg hel.
Savner de sykt mye. Men jeg forsoner meg med at de er hos min mor, det hjelper på. Men igjen så betyr det at jeg kan ikke dra til min mor om det er tøffe dager, har ikke min mor jeg kan prate med. Det er tøft.
Per dags dato, så føler jeg meg greit. Har ikke klart og kommet meg helt tilbake på jobb, 50% sykemeldt noen uker til. Spiser ikke slik jeg burde, men noe mat blir det. Sover akkurat nok. Har enda mange tunge dager, der alt er forferdelig, dager der jeg kun vil ha ungene i armene mine, sove sammen med de, lukte på de.
Jeg har ikke noen hjem, pakket tingene forrige helg og forlot min ektemann og mitt hjem. Bor i kofferter hos min beste venninne, med mann og barn.
Som jeg sier til de få som vet dette, jeg mistet alt iløpet av noen timer, alt raste for meg. Mistet ALT….
20 mars. Fått beskjed om at de går for minimunssamvær, altså 2 ganger iåret. Jeg falt lengre ned, enda lengre enn før. Det er så tungt og gå å vente hele tiden. Nå skal det kjempes. For mer samvær.
Jeg er ikke 100% klar for og ta ungene hjem. Jeg må arbeide med min egen selvtillit, lære meg og kjenne meg selv på nytt. Har ting og arbeide med etter 6 år i ett forhold som ikke har vært sunt for meg.
Leave a Reply